The Hound of the Baskervilles

A book by Sir Arthur Conan Doyle.

[ More ParallelTexts | Source language: Norwegian | Target language: English ]
The verbs of this paralleltext are marked as links.

Hunden fra Baskerville
The Hound of the Baskervilles
Sir Arthur Conan Doyle
Sir Arthur Conan Doyle
Første kapitel. Sherlock Holmes.
Chapter 1 Mr. Sherlock Holmes
HOLMES, som vanligvis var meget sent oppe om morgenen, untatt i de ikke sjeldne tilfellene da han var oppe hele natten — satt ved frokostbordet. Jeg stod på kaminteppet og tok opp stokken som vår gjest den foregående aften hadde etterlatt seg. Den var forarbeidet av vakkert, fast tre, og hadde et løkformet hode. Like under håndtaket gikk et nesten tommebredt sølvbånd. Til doktor James Mortimer fra hans venner i C. C. H. var inngravert på båndet sammen med årstallet 1884. Det var nettopp en slik stokk som eldre husleger pleier å ha med seg — respektabel, solid og anselig.
Mr. Sherlock Holmes, who was usually very late in the mornings, save upon those not infrequent occasions when he was up all night, was seated at the breakfast table. I stood upon the hearth-rug and picked up the stick which our visitor had left behind him the night before. It was a fine, thick piece of wood, bulbous-headed, of the sort which is known as a "Penang lawyer." Just under the head was a broad silver band nearly an inch across. "To James Mortimer, M.R.C.S., from his friends of the C.C.H.," was engraved upon it, with the date "1884." It was just such a stick as the old-fashioned family practitioner used to carry--dignified, solid, and reassuring.
“ Nå, Watson, hva får De ut av den ? ”
"Well, Watson, what do you make of it?"
Holmes satt med ryggen til meg, og jeg hadde ikke gitt ham noe slags vink om hva jeg holdt på med.
Holmes was sitting with his back to me, and I had given him no sign of my occupation.
“ Hvordan kunne De vite hva jeg tok meg til ? Jeg tror De har øyne i nakken. ”
"How did you know what I was doing? I believe you have eyes in the back of your head."
“ Jeg har i alle fall vår blankpussede sølvkaffekanne foran meg, ” sa han. “ Men, si meg, Watson, hva får De ut av stokken ? Siden vi har vært så uheldige at eiermannen er blitt borte for oss, og vi ikke vet noe om hans ærende, får dette tilfeldige etterlatenskap betydning. La meg høre hvordan De ser for Dem mannen etter å ha undersøkt hans stokk. ”
"I have, at least, a well-polished, silver-plated coffee-pot in front of me," said he. "But, tell me, Watson, what do you make of our visitor's stick? Since we have been so unfortunate as to miss him and have no notion of his errand, this accidental souvenir becomes of importance. Let me hear you reconstruct the man by an examination of it."
“ Jeg tror, ” sa jeg, i det jeg fulgte så godt jeg kunne min venns fremgangsmåte, “ at Doktor Mortimer er en meget populær eldre lege, velansett, siden de som kjente ham ga ham dette tegn på sin respekt. ”
"I think," said I, following as far as I could the methods of my companion, "that Dr. Mortimer is a successful, elderly medical man, well-esteemed since those who know him give him this mark of their appreciation."
“ Godt ! ” sa Holmes. “ Utmerket ! ”
"Good!" said Holmes. "Excellent!"
“ Jeg tror også at det er sannsynlig at han er en landsens lege som gjør en stor del av sine sykebesøk til fots. ”
"I think also that the probability is in favour of his being a country practitioner who does a great deal of his visiting on foot."
“Hvorfor det?”
"Why so?"
“ Fordi stokken her, som opprinnelig var meget pen, er så medtatt at jeg vanskelig kan tenke meg at en en bylege ville med den. Den tykke jerndoppskoen er så utslitt at det er klart at han ha brukt den meget på fotturer. ”
"Because this stick, though originally a very handsome one has been so knocked about that I can hardly imagine a town practitioner carrying it. The thick-iron ferrule is worn down, so it is evident that he has done a great amount of walking with it."
“ Nokså fornuftig ! ” sa Holmes.
"Perfectly sound!" said Holmes.
“ Og så er det dette med venner i C. C. H. Jeg skulle anta at dette har noe med harejakt å gjøre, et lokalt jaktselskap, hvor han muligens har bistått medlemmer med legehjelp, og som til vederlag har skjenket ham en liten oppmerksomhet. ”
"And then again, there is the 'friends of the C.C.H.' I should guess that to be the Something Hunt, the local hunt to whose members he has possibly given some surgical assistance, and which has made him a small presentation in return."
“ De overgår virkelig Dem selv, Watson, ” sa Holmes, skjøv stolen tilbake og tente en sigarett. “ Jeg si at De i alle de fortellingene som De har vært så vennlig å gi om mine små foretagender, har hatt for vane å underordne Deres egen dyktighet. Det kan nok være at De ikke er selvlysende, men De er allikevel en lysbringer. Noen mennesker har, uten selv å være genier, en merkelig evne til å fremme geniet hos andre. Jeg innrømmer, kjære venn, at jeg står i stor gjeld til Dem. ”
"Really, Watson, you excel yourself," said Holmes, pushing back his chair and lighting a cigarette. "I am bound to say that in all the accounts which you have been so good as to give of my own small achievements you have habitually underrated your own abilities. It may be that you are not yourself luminous, but you are a conductor of light. Some people without possessing genius have a remarkable power of stimulating it. I confess, my dear fellow, that I am very much in your debt."
Han hadde aldri før sagt så mye, og jeg tilstå at hans ord gledet meg mye, siden jeg hadde ofte følt meg støtt over hvor likegyldig han var for min beundring og de forsøk jeg hadde gjort på å hans fremgangsmåter offentlig kjent. Jeg var også stolt ved tanken på at jeg i den grad hadde tilegnet meg hans system at jeg kunne anvende det på en måte som vakte hans bifall. Han tok nå stokken fra meg og undersøkte den i noen minutter med blotte øyne. Deretter la han med en interessert mine sigaretten vekk, tok stokken bort til vinduet og betraktet den igjen nøye gjennom en lupe.
He had never said as much before, and I must admit that his words gave me keen pleasure, for I had often been piqued by his indifference to my admiration and to the attempts which I had made to give publicity to his methods. I was proud, too, to think that I had so far mastered his system as to apply it in a way which earned his approval. He now took the stick from my hands and examined it for a few minutes with his naked eyes. Then with an expression of interest he laid down his cigarette, and carrying the cane to the window, he looked over it again with a convex lens.
“ Interessant, skjønt alminnelig, ” sa han, i det han satte seg i sitt yndlingshjørne i sofaen. “ Det er utvilsomt et par antydninger på stokken. De gir oss grunnlag for adskillige slutninger. ”
"Interesting, though elementary," said he as he returned to his favourite corner of the settee. "There are certainly one or two indications upon the stick. It gives us the basis for several deductions."
Har noe ungått meg ? ” spurte jeg med en viss selvfølelse. “ Jeg skulle tro at det ikke er noe av betydning som jeg har oversett ? ”
"Has anything escaped me?" I asked with some self-importance. "I trust that there is nothing of consequence which I have overlooked?"
“ Jeg er redd, kjære Watson, at de fleste av Deres slutninger er feil. Når jeg sa at De ansporet meg, mente jeg ærlig talt at ved å merke meg Deres feiltagelser er jeg av og til ledet på rett vei. Ikke så å forstå at De i dette tilfelle har urett i alle Deres slutninger. Mannen er sikkert landslege. Og han ferdes også meget til fots. ”
"I am afraid, my dear Watson, that most of your conclusions were erroneous. When I said that you stimulated me I meant, to be frank, that in noting your fallacies I was occasionally guided towards the truth. Not that you are entirely wrong in this instance. The man is certainly a country practitioner. And he walks a good deal."
“ Altså har jeg rett ? ”
"Then I was right."
“For så vidt.”
"To that extent."
“ Men det er jo det hele. ”
"But that was all."
“ Nei, langtfra, min kjære Watson — på ingen måte. Jeg skulle tro at en gave til en lege mere sannsynlig kommer fra et sykehus enn fra et jaktselskap, og at når bokstavene C. C. settes foran det sykehus, byr ordene Charing Cross seg som en meget naturlig gjetning. ”
"No, no, my dear Watson, not all--by no means all. I would suggest, for example, that a presentation to a doctor is more likely to come from a hospital than from a hunt, and that when the initials 'C.C.' are placed before that hospital the words 'Charing Cross' very naturally suggest themselves."
“ De har muligens rett. ”
"You may be right."
“ Sannsynligheten går i den retning. Og hvis vi tar denne formodning som utgangspunkt, har vi et godt grunnlag for å danne oss en forestilling om den ukjente gjest. ”
"The probability lies in that direction. And if we take this as a working hypothesis we have a fresh basis from which to start our construction of this unknown visitor."
“ Nåvel, forutsatt at C. C. H. betyr Charing Cross Hospital, hvilke flere slutninger kan vi trekke av det ? ”
"Well, then, supposing that 'C.C.H.' does stand for 'Charing Cross Hospital,' what further inferences may we draw?"
Melder det ingen av seg selv ? De kjenner min fremgangsmåte. Anvend den ! ”
"Do none suggest themselves? You know my methods. Apply them!"
“ Jeg kan kun tenke meg den innlysende slutning at mannen har praktisert i en by før han tok ut på landet. ”
"I can only think of the obvious conclusion that the man has practised in town before going to the country."
“ Jeg tenker vi kan våge oss litt videre enn det. Se saken i dette lys: Ved hvilken anledning ville det være mest sannsynligs at en slik gave ble skjenket ? Når ville vennene hans sammen om å gi ham et bevis på sin velvilje ? Tydeligvis i det øyeblikk da Mortimer trakk seg tilbake fra sykehusets tjeneste for å begynne egen praksis. Vi vet at det er en gave. Vi tror der har vært en overgang fra bysykehus til landpraksis. Er det da å trekke en for vidtgående slutning å si at gaven ble overrakt ved denne overgangen ? ”
"I think that we might venture a little farther than this. Look at it in this light. On what occasion would it be most probable that such a presentation would be made? When would his friends unite to give him a pledge of their good will? Obviously at the moment when Dr. Mortimer withdrew from the service of the hospital in order to start in practice for himself. We know there has been a presentation. We believe there has been a change from a town hospital to a country practice. Is it, then, stretching our inference too far to say that the presentation was on the occasion of the change?"
“ Det synes ganske visst sannsynlig. ”
"It certainly seems probable."
“ Nå, De vil legge merke til at han ikke kunne ha tilhørt sykehusets legestab, da bare en mann med god praksis i London kunne inneha en slik stilling, og en slik mann ville ikke ta ut på landet. Hva var han så ? Dersom han har oppholdt seg en tid ved sykehuset, har han ikke tilhørt den fast ansatte legestab, men snarere vært der som kandidat eller som reservelege, noe som ikke er synderlig mer enn en viderekommen medisinsk student. Og han har forlatt sykehuset for fem år siden — årstallet står på stokken. Således blir Deres verdige, middelaldrende huslege til tynn luft, min kjære Watson, og det fremstår en ung mann på under tredve år, elskverdig, ikke ærgjerrig, åndsfraværende, og eier av en yndlingshund som jeg omtrentlig anslår å være større enn en terrier men mindre enn en dogge. ”
"Now, you will observe that he could not have been on the staff of the hospital, since only a man well-established in a London practice could hold such a position, and such a one would not drift into the country. What was he, then? If he was in the hospital and yet not on the staff he could only have been a house-surgeon or a house-physician--little more than a senior student. And he left five years ago--the date is on the stick. So your grave, middle-aged family practitioner vanishes into thin air, my dear Watson, and there emerges a young fellow under thirty, amiable, unambitious, absent-minded, and the possessor of a favourite dog, which I should describe roughly as being larger than a terrier and smaller than a mastiff."
Jeg lo vantro, mens Sherlock Holmes lente seg tilbake i sofahjørnet og blåste små, hvirvlende røkringer opp i mot taket.
I laughed incredulously as Sherlock Holmes leaned back in his settee and blew little wavering rings of smoke up to the ceiling.
“ Hva det siste angår kan jeg ikke motbevise Dem, ” sa jeg, “ men det er i alle fall ikke vanskelig å finne noen opplysninger om mannens alder og embedskarriere. ” Fra min lille hylle med medisinske verk tok jeg ut legekalenderen og slo opp navnet. Der var flere Mortimere, men bare en som kunne være vår gjest. Jeg leste opp hans personalia:
"As to the latter part, I have no means of checking you," said I, "but at least it is not difficult to find out a few particulars about the man's age and professional career." From my small medical shelf I took down the Medical Directory and turned up the name. There were several Mortimers, but only one who could be our visitor. I read his record aloud.
Mortimer, James, cand. med 1882, Grimpen, Dartmoor, Devon. Reservelege fra 1882 til 1884 ved Charing Cross Hospital. Vinner av Jacksons pris for sammenlignende patologi med en avhandling med tittel: “ Er sykdom arvelig ? ” Korresponderende medlem av det svenske patologiske selskap. Forfatter av “ Noen trekk av atavismen ” (Lancet, 1882 ), “ Gjør vi fremskritt ? ” (Journal of Psychology, marts 1883 ). Distriktslege i Grimpen, Thorsby og High Barrow-sogn. ”
"Mortimer, James, M.R.C.S., 1882, Grimpen, Dartmoor, Devon. House-surgeon, from 1882 to 1884, at Charing Cross Hospital. Winner of the Jackson prize for Comparative Pathology, with essay entitled 'Is Disease a Reversion?' Corresponding member of the Swedish Pathological Society. Author of 'Some Freaks of Atavism' (Lancet 1882). 'Do We Progress?' (Journal of Psychology, March, 1883). Medical Officer for the parishes of Grimpen, Thorsley, and High Barrow."
“ Det nevnes ingen ting om harejakt, Watson, ” sa Holmes med et litt onskapsfullt smil, “ men om en landslege som De meget sinnrikt bemerket. Jeg tenker jeg har fått temmelig rett i mine formodninger. Med hensyn til hans egenskaper nevnte jeg elskverdig, ikke ærgjerrig og åndsfraværende, om jeg ikke husker feil. Det er min erfaring at bare elskverdige mennesker i denne verden får vennegaver, at bare folk uten ærgjerrighet forlater en karriere i London for å dra ut på landet, og at bare en åndsfraværende mann etterlater stokken sin i stedet for sitt visittkort etter at han har sittet og ventet en time på Deres værelse. ”
"No mention of that local hunt, Watson," said Holmes with a mischievous smile, "but a country doctor, as you very astutely observed. I think that I am fairly justified in my inferences. As to the adjectives, I said, if I remember right, amiable, unambitious, and absent-minded. It is my experience that it is only an amiable man in this world who receives testimonials, only an unambitious one who abandons a London career for the country, and only an absent-minded one who leaves his stick and not his visiting-card after waiting an hour in your room."
“Og hunden?”
"And the dog?"
Har vært vant til å bære stokken etter sin herre. Siden stokken er tung, har hunden holdt den godt fast på midten, og merkene etter tennene er meget tydelige. Hundens kjeve, slik som den viser seg ved mellomrommet mellom disse merkene, er etter min mening for bred for en terrier men ikke bred nok for en dogge. Det ha vært — ved Jupiter — er det ikke en krøllhåret bologneser ! ”
"Has been in the habit of carrying this stick behind his master. Being a heavy stick the dog has held it tightly by the middle, and the marks of his teeth are very plainly visible. The dog's jaw, as shown in the space between these marks, is too broad in my opinion for a terrier and not broad enough for a mastiff. It may have been--yes, by Jove, it is a curly-haired spaniel."
Han hadde reist seg og gikk frem og tilbake i stuen mens han snakket. Deretter ble han stående stille i vindusfordypningen. Det var en slik klang av overbevisning i stemmen at jeg forbauset opp.
He had risen and paced the room as he spoke. Now he halted in the recess of the window. There was such a ring of conviction in his voice that I glanced up in surprise.
“ Kjære, hvordan er det mulig at De kan være så sikker på det ? ”
"My dear fellow, how can you possibly be so sure of that?"
“ Av den enkle grunn at jeg ser hunden selv ved min egen gatedør, og der ringer eieren på. endelig ikke, Watson. Han er en kollega av Dem, og Deres nærvær kan være meg til hjelp. Nå, når De hører skritt i trappen, inntrer det dramatiske øyeblikk i Deres liv, Watson, og De vet ikke enten for det gode eller onde. Hva vil vitenskapsmannen doktor James Mortimer hos forbryterspesialisten Sherlock Holmes ? Kom inn ! ”
"For the very simple reason that I see the dog himself on our very door-step, and there is the ring of its owner. Don't move, I beg you, Watson. He is a professional brother of yours, and your presence may be of assistance to me. Now is the dramatic moment of fate, Watson, when you hear a step upon the stair which is walking into your life, and you know not whether for good or ill. What does Dr. James Mortimer, the man of science, ask of Sherlock Holmes, the specialist in crime? Come in!"
Det ytre ved vår gjest overrasket meg, ettersom jeg hadde forestillet meg en typisk landslege. Det var en meget høy, tynn mann med en lang nese; den stakk ut som et nebb mellom to skarpe, grå, tettsittende øyne som kastet funklende glimt bak gullbrillene. Han var kledt som en alminnelig lege, men litt sjusket; frakken hadde flekker, og buksene hadde frynset seg nedentil. Skjønt ung, var den lange ryggen allerede bøyd; han gikk med hodet fremstrakt og med et stadig plirende, velvillig uttrykk i sitt ansikt. I det han trådte inn, falt hans øyne på stokken, og med et uttrykk av glede sa han: “ Jeg er så glad. Jeg var ikke sikker på om jeg hadde lagt den fra meg her eller på dampskipskontoret. Jeg ville ikke miste denne stokken for alt i verden. ”
The appearance of our visitor was a surprise to me, since I had expected a typical country practitioner. He was a very tall, thin man, with a long nose like a beak, which jutted out between two keen, gray eyes, set closely together and sparkling brightly from behind a pair of gold-rimmed glasses. He was clad in a professional but rather slovenly fashion, for his frock-coat was dingy and his trousers frayed. Though young, his long back was already bowed, and he walked with a forward thrust of his head and a general air of peering benevolence. As he entered his eyes fell upon the stick in Holmes's hand, and he ran towards it with an exclamation of joy. "I am so very glad," said he. "I was not sure whether I had left it here or in the Shipping Office. I would not lose that stick for the world."
“ En gave, ser jeg ? ” sa Holmes.
"A presentation, I see," said Holmes.
“Ja.”
"Yes, sir."
“Fra Charing Cross sykehuset?”
"From Charing Cross Hospital?"
“Fra et par venner der i anledning mitt bryllup.”
"From one or two friends there on the occasion of my marriage."
“ Nei, det var da ergerlig, ” sa Holmes og rystet på hodet.
"Dear, dear, that's bad!" said Holmes, shaking his head.
Doktor Mortimer sendte ham et mildt forbauset blikk gjennom brillene.
Dr. Mortimer blinked through his glasses in mild astonishment.
“ Hvorfor var det ergerlig ? ”
"Why was it bad?"
“ Å, bare fordi De har fått oss til å gjette feil. Deres bryllup, sier De ? ”
"Only that you have disarranged our little deductions. Your marriage, you say?"
“ Ja. Jeg giftet meg, forlot sykehuset, og dermed alt håp om bypraksis. Det var nødvendig for meg å skape meg et hjem. ”
"Yes, sir. I married, and so left the hospital, and with it all hopes of a consulting practice. It was necessary to make a home of my own."
“ Å jaså; vi har ikke tatt så alt for meget feil allikeve !, ” sa Holmes. “ Og nå, doctor medicinae James Mortimer — — ”
"Come, come, we are not so far wrong, after all," said Holmes. "And now, Dr. James Mortimer ------"
“ Nei, kun lege — jeg er bare alminnelig medisinsk kandidat. ”
"Mister, sir, Mister--a humble M.R.C.S."
“Dog åpenbart en mann med grundig viten?”
"And a man of precise mind, evidently."
“ En fusker i vitenskapen, hr. Holmes, som samler skjell på breddene av det store, ukjente hav. Jeg formoder, at det er hr. Sherlock Holmes, jeg snakker med, og ikke — — ”
"A dabbler in science, Mr. Holmes, a picker up of shells on the shores of the great unknown ocean. I presume that it is Mr. Sherlock Holmes whom I am addressing and not ------"
“ Nei, dette er min venn, doktor Watson. ”
"No, this is my friend Dr. Watson."
Gleder meg å gjøre Deres bekjentskap. Jeg har hørt Deres navn i forbindelse med Deres venns. De interesserer meg meget, hr. Holmes. Jeg hadde ikke forestilt meg en så langhodet skalle eller en så sterkt hvelvet form. Har De noe i mot, at jeg lar mine fingre gli over Deres isseben ? En avstøpning av Deres hodeskalle ville, inntil originalen kan skaffes, være en pryd for et hvert antropologisk museum. Det er ikke min mening å si komplimenter, men jeg tilstår at jeg har stor lyst på Deres hjerneskalle. ”
"Glad to meet you, sir. I have heard your name mentioned in connection with that of your friend. You interest me very much, Mr. Holmes. I had hardly expected so dolichocephalic a skull or such well-marked supra-orbital development. Would you have any objection to my running my finger along your parietal fissure? A cast of your skull, sir, until the original is available, would be an ornament to any anthropological museum. It is not my intention to be fulsome, but I confess that I covet your skull."
Med en håndbevegelse bød Sherlock Holmes sin eiendommmelige gjest å sette seg. “ De er begeistret for Deres fag, merker jeg, som jeg for mitt, ” sa han. “ Jeg ser på Deres pekefinger at De selv ruller Deres sigaretter. Vær så god å tenne Dem en. ”
Sherlock Holmes waved our strange visitor into a chair. "You are an enthusiast in your line of thought, I perceive, sir, as I am in mine," said he. "I observe from your forefinger that you make your own cigarettes. Have no hesitation in lighting one."
Mannen tok frem papir og tobakk og rullet det ene inn i det andet med en forbausende behendighet. Han hadde lange, nervøse fingre, bøyelige og rastløse som følehornene på et insekt.
The man drew out paper and tobacco and twirled the one up in the other with surprising dexterity. He had long, quivering fingers as agile and restless as the antennae of an insect.
Holmes var taus; men hans små, lynsnare øyekast forrådte interessen han omfattet vår underlige gjest med.
Holmes was silent, but his little darting glances showed me the interest which he took in our curious companion.
“ Jeg forutsetter, ” sa han til sist, “ at det ikke var bare for å undersøke min hjerneskalle at De gjorde meg den ære å innfinne Dem her i går aftes og nå igjen idag ? ”
"I presume, sir," said he at last, "that it was not merely for the purpose of examining my skull that you have done me the honour to call here last night and again to-day?"
“ Nei slett ikke; skjønt det gleder meg at jeg fikk leilighet til det også. Jeg kom til Dem, hr. Holmes, fordi jeg vet med meg selv at jeg er et upraktisk menneske, og fordi jeg står overfor en overordentlig alvorlig og usedvanlig sak. Og da jeg vet at De er den nest beste spesialist i Europa — ”
"No, sir, no; though I am happy to have had the opportunity of doing that as well. I came to you, Mr. Holmes, because I recognized that I am myself an unpractical man and because I am suddenly confronted with a most serious and extraordinary problem. Recognizing, as I do, that you are the second highest expert in Europe ------"
“ Så ! jeg spørre, hvem har æren av å være den beste ? ” spurte Holmes litt støtt.
"Indeed, sir! May I inquire who has the honour to be the first?" asked Holmes with some asperity.
“ For en mann med strengt vitenskapelig oppfatning virker monsieur Bertillons fremgangsmåte høyst tiltalende. ”
"To the man of precisely scientific mind the work of Monsieur Bertillon must always appeal strongly."
Ville det da ikke være bedre for Dem å rådspørre ham ? ”
"Then had you not better consult him?"
“ Jeg sa: for den strengt vitenskapelige oppfatning. Men at De er enestående som praktisk utøver, det er alminnelig akseptert. Jeg håper, hr. Holmes, at jeg ikke har vært så uaktsom at — ”
"I said, sir, to the precisely scientific mind. But as a practical man of affairs it is acknowledged that you stand alone. I trust, sir, that I have not inadvertently ------"
“ Bare en smule, ” sa Holmes. “ Jeg tenker, doktor Mortimer, at De gjør best i, uten noe mer vidtløftighet, å være så vennlig å nøyaktig forklare meg hvordan det henger sammen med den saken De søker min bistand i ? ” * * *
"Just a little," said Holmes. "I think, Dr. Mortimer, you would do wisely if without more ado you would kindly tell me plainly what the exact nature of the problem is in which you demand my assistance."
Andet kapitel. Baskervilles forbandelse
Chapter 2 The Curse of the Baskervilles
“ JEG har et manuskript i lommen, ” sa doktor James Mortimer.
"I have in my pocket a manuscript," said Dr. James Mortimer.
“ Det la jeg merke til da De kom inn, ” svarte Holmes.
"I observed it as you entered the room," said Holmes.
“ Det er et gammelt manuskript — ”
"It is an old manuscript."
“ Fra begynnelsen av det attende århundrede, hvis det ikke er et falskneri. ”
"Early eighteenth century, unless it is a forgery."
“ Hvordan kan De vite det ? ”
"How can you say that, sir?"
“ De har latt et par tommer av det stikke frem, så jeg har kunnet studere det hele tiden mens De har snakket. Det ville være en dårlig spesialist som ikke kunne angi dokumentets alder på et tiår nær eller så. De har muligens lest min lille avhandling om dette emnet ? Jeg setter årstallet til 1730. ”
"You have presented an inch or two of it to my examination all the time that you have been talking. It would be a poor expert who could not give the date of a document within a decade or so. You may possibly have read my little monograph upon the subject. I put that at 1730."
“ Det nøyaktige årstall er 1742. ” Doktor Mortimer trakk det frem av brystlommen. “ Dette familiedokumentet ble overgitt til min varetekt av sir Charles Baskerville hvis plutselige og sørgelige død for et kvart år siden vakte så stor oppsikt i Devonshire. Jeg tør kalle meg hans personlige venn så vel som hans lege. Han var en åndskraftig mann, skarp, praktisk og like så lite overtroisk som jeg selv. Allikevel tok han dette papiret meget alvorlig, og han var forberedt på å nettopp på den måten som det ble hans skjebne. ”
"The exact date is 1742." Dr. Mortimer drew it from his breast-pocket. "This family paper was committed to my care by Sir Charles Baskerville, whose sudden and tragic death some three months ago created so much excitement in Devonshire. I may say that I was his personal friend as well as his medical attendant. He was a strong-minded man, sir, shrewd, practical, and as unimaginative as I am myself. Yet he took this document very seriously, and his mind was prepared for just such an end as did eventually overtake him."
Holmes rakte ut hånden etter dokumentet og foldet det ut over knærne.
Holmes stretched out his hand for the manuscript and flattened it upon his knee.
“ De vil legge merke til, Watson, den avvekslende bruk av lang og kort s; det var et av flere merker som satte meg i stand til å bestemme årstallet. ”
"You will observe, Watson, the alternative use of the long s and the short. It is one of several indications which enabled me to fix the date."
Jeg kikket over skuldrene hans på det gulnede papiret og den falmede skriften. Øverst var skrevet: Baskerville Herregård, og nedenunder, med store kråketær: “ 1742 ”.
I looked over his shoulder at the yellow paper and the faded script. At the head was written: "Baskerville Hall," and below in large, scrawling figures: "1742."
“ Det synes å være en eller annen slags beretning. ”
"It appears to be a statement of some sort."
“ Ja, det er en beretning om en bestemt tradisjon som går i slekten Baskerville. ”
"Yes, it is a statement of a certain legend which runs in the Baskerville family."
“ Men jeg oppfatter det som det er noe nyere og mer aktuelt De vil rådspørre meg om ? ”
"But I understand that it is something more modern and practical upon which you wish to consult me?"
“ Ganske nytt. En høyst aktuell, presserende sak, som avgjøres innen fire og tyve timer. Men manuskriptet er ganske kort og står i nøye forbindelse med saken. Med Deres tillatelse vil jeg lese det høyt for Dem. ”
"Most modern. A most practical, pressing matter, which must be decided within twenty-four hours. But the manuscript is short and is intimately connected with the affair. With your permission I will read it to you."
Holmes lente seg tilbake i stolen, satte fingerspissene mot hverandre og lukket øynene med en resignert mine. Doktor Mortimer vendte manuskriptet mot lyset og leste med høy sprukken stemme følgende selsomme beretning fra gamle dager:
Holmes leaned back in his chair, placed his finger-tips together, and closed his eyes, with an air of resignation. Dr. Mortimer turned the manuscript to the light and read in a high, cracking voice the following curious, old-world narrative:--
“ Om opprinnelsen til hunden fra Baskerville herregård har der gått mange beretninger; men da jeg nedstammer i direkte linje fra Hugo Baskerville, og da jeg har historien fra min far, og denne hadde den fra sin, nedskriver jeg den i full forvissning om at det er gått til som her berettes. Og jeg vil, at I, mine sønner, skal tro at den rettferdighet som straffer synden, også nådig tilgir den, og at ingen forbannelse er så tung at den ikke ved bønn og anger kan oppheves. Lær av denne beretning ikke å frykte følgene av fortidens synder, men heller å være forsiktig i fremtiden, så at de uhyggelige lidenskaper som vår slekt har lidt så tungt under, ikke atter slippes løs til vårt forderv.
"Of the origin of the Hound of the Baskervilles there have been many statements, yet as I come in a direct line from Hugo Baskerville, and as I had the story from my father, who also had it from his, I have set it down with all belief that it occurred even as is here set forth. And I would have you believe, my sons, that the same Justice which punishes sin may also most graciously forgive it, and that no ban is so heavy but that by prayer and repentance it may be removed. Learn then from this story not to fear the fruits of the past, but rather to be circumspect in the future, that those foul passions whereby our family has suffered so grievously may not again be loosed to our undoing.
I da vite, at på det store opprørs tid (hvis historie, forfattet av den lærde lord Clarendon, jeg på det mest inntrengende vil henlede eders oppmerksomhet på ) het eiermannen av dette gods Hugo Baskerville; det kan ikke nektes at han var en såre vill, verdslig og gudløs mann. Dette kunne visselig hans naboer ha tilgitt, ettersom helgener aldri har trivedes i disse egne; men han besatt et utøylet og grusomt sinn som gjorde hans navn til et ordspråk her vesterpå. Så hendte det seg at denne Hugo falt i elskov — om virkelig en så mørk lidenskap kan nevnes med et så lyst navn — til en datter av en bonde som eiet en gård i nærheten av Baskerville herregård. Men den unge jomfru, som var dydig og hadde et godt rykte, ville aldri vite av ham, ettersom hun fryktet hans onde sinn. Da skjedde det at denne Hugo en dag etter den hellige Michaels messe med fem eller seks av sine ørkesløse og slette kamerater listet seg hen til gården og bortførte jomfruen mens hennes far og brødre var borte — hvilket han vel visste. Da de hadde ført henne til herregården, ble jomfruen anbrakt i et kammer ovenpå, mens Hugo og hans venner i salen nedenunder satte seg ned til et langt sviregilde — hvilket alltid var hans vis på denne tid av natten. Den arme pike var nesten ved å miste sin forstand ved å lytte til all den syngen og skriken og bannskap som nådde opp til henne nedenfra; ti man sier at de ord Hugo Baskerville betjente seg av, når han var full, var av den art at de kunne neste svi ham selv. Til sist, i sin ytterste angst og vånde, gjorde hun hva den mest modige og kraftfulle mann kanskje ikke ville ha våget. Ved hjelp av eføyen, som dekket og ennå dekker muren mot syd, ble hun i stand til å kunne flykte og forsøke å hjemmet over moen. Det var tre mil mellom herregården og hennes fars hus.
"Know then that in the time of the Great Rebellion (the history of which by the learned Lord Clarendon I most earnestly commend to your attention) this Manor of Baskerville was held by Hugo of that name, nor can it be gainsaid that he was a most wild, profane, and godless man. This, in truth, his neighbours might have pardoned, seeing that saints have never flourished in those parts, but there was in him a certain wanton and cruel humour which made his name a byword through the West. It chanced that this Hugo came to love (if, indeed, so dark a passion may be known under so bright a name) the daughter of a yeoman who held lands near the Baskerville estate. But the young maiden, being discreet and of good repute, would ever avoid him, for she feared his evil name. So it came to pass that one Michaelmas this Hugo, with five or six of his idle and wicked companions, stole down upon the farm and carried off the maiden, her father and brothers being from home, as he well knew. When they had brought her to the Hall the maiden was placed in an upper chamber, while Hugo and his friends sat down to a long carouse, as was their nightly custom. Now, the poor lass upstairs was like to have her wits turned at the singing and shouting and terrible oaths which came up to her from below, for they say that the words used by Hugo Baskerville, when he was in wine, were such as might blast the man who said them. At last in the stress of her fear she did that which might have daunted the bravest or most active man, for by the aid of the growth of ivy which covered (and still covers) the south wall she came down from under the eaves, and so homeward across the moor, there being three leagues betwixt the Hall and her father's farm.
Da Hugo noe senere forlot sine gjester for å bringe mat og drikke og kanskje endog det som verre var — til sin fange, hendte det seg at han fant buret tomt og fuglen fløyet. Ved dette syn ble han som besatt av djevelen. Han kom løpende ned ad trappene og inn i spisesalen, hvor han sprang opp på det store bord, således at fat og krus falt til alle kanter, og ropte høyt i alles påhør at han den selvsamme aften ville skjenke sin kropp og sjel til de onde makter hvis han bare kunne fatt på fruentimmeret igjen. Og mens svirebrødrene tapte mælet på grunn av hans raseri, var der dog en som var mere ondskapsfull eller kanskje mere drukken enn de andre, og han ropte at hans vert skulle slippe hundene løs etter henne. Hugo løp ut av huset, ropte på sine rideknekter og befalte dem straks å sadle hans hest og slippe kobbelet løs. Han lot hundene snuse til et tørkle som hadde tilhørt piken, så de kom på sporet — og så avsted i måneskinnet over moen.
"It chanced that some little time later Hugo left his guests to carry food and drink--with other worse things, perchance--to his captive, and so found the cage empty and the bird escaped. Then, as it would seem, he became as one that hath a devil, for, rushing down the stairs into the dining-hall, he sprang upon the great table, flagons and trenchers flying before him, and he cried aloud before all the company that he would that very night render his body and soul to the Powers of Evil if he might but overtake the wench. And while the revellers stood aghast at the fury of the man, one more wicked or, it may be, more drunken than the rest, cried out that they should put the hounds upon her. Whereat Hugo ran from the house, crying to his grooms that they should saddle his mare and unkennel the pack, and giving the hounds a kerchief of the maid's, he swung them to the line, and so off full cry in the moonlight over the moor.
Svirebrødrene ble en stund stående og måpe uten riktig å kunne fatte alt, hva der var hendt i en slik hast. Men snart gikk det dog opp for deres omtåkete hjerner hva det nå etter all sannsynlighet ville skje derute på moen. Alle var ytterlig opphisset, noen ropte etter sine pistoler, andre etter sine hester, atter andre etter enda en flaske vin. Endelig kom de dog til fornuft, og alle sammen, tretten i tallet, tok sine hester og dro ut for å søke etter piken. Månen skinte klart, og de red hurtig, i det de tok den vei som piken nødvendigvis måtte ha valgt for å kunne sitt hjem.
"Now, for some space the revellers stood agape, unable to understand all that had been done in such haste. But anon their bemused wits awoke to the nature of the deed which was like to be done upon the moorlands. Everything was now in an uproar, some calling for their pistols, some for their horses, and some for another flask of wine. But at length some sense came back to their crazed minds, and the whole of them, thirteen in number, took horse and started in pursuit. The moon shone clear above them, and they rode swiftly abreast, taking that course which the maid must needs have taken if she were to reach her own home.
De hadde vel ridd en mil eller to da de passerte en av de gjetere som om natten holder vakt ute på moen. De ropte på ham for å vite om han hadde sett jaktferden. Mannen skal, etter hva der fortelles, ha vært så forstyrret av skrekk at han knapt kunne snakke, men endelig sa han at han virkelig hadde sett den ulykkelige pike med hundene etter seg. “ Men jeg har sett enda mere, ” sa han; “ Hugo Baskerville red forbi på sin sorte hest, og like bak ham løp taus en slik helvedeshund, som Gud forby noensinne være etter meg. ” De drukne herremenn bante gjeteren og red videre. Men snart løp det kaldt nedover ryggen på dem. Det kom noen galopperende henover moen; Hugos sorte hest jog skumdekket forbi dem, med tøylen slepende etter seg og med tom sadel. Da sluttet svirebrødrene seg tett sammen i en klynge; ti en stor redsel var kommet over dem. De fortsatte imidlertid sin vei, skjønt hver især av dem, om han hadde vært alene, ville vært hjertensglad ved å vende sin hest den annen vei. De red langsomt og innhentet endelig hundene. Disse, som ellers var kjent for sitt mot og sin utmerkede rase, stod klynkende sammen i en klynge på toppen av et bakkehell ute på moen; noen av dem lusket nå bort, mens andre ble stående og stirre med strittende hår og stive øyne ned i den trange dalsenkning foran dem. Ryttene stanset, og som man kan tenke seg, var de nå mere edru, enn da de red ut. De fleste av dem ville ikke på noen måte videre; men tre av dem, som enten var de mest dumdristige eller muligens de mest drukne, red ned i dalen. Denne utvidet seg til en slette hvor det stod to av disse store steiner — synlige den dag idag — som ukjente folk har reist i eldgamle dager.
"They had gone a mile or two when they passed one of the night shepherds upon the moorlands, and they cried to him to know if he had seen the hunt. And the man, as the story goes, was so crazed with fear that he could scarce speak, but at last he said that he had indeed seen the unhappy maiden, with the hounds upon her track. 'But I have seen more than that,' said he, 'for Hugo Baskerville passed me upon his black mare, and there ran mute behind him such a hound of hell as God forbid should ever be at my heels.' So the drunken squires cursed the shepherd and rode onward. But soon their skins turned cold, for there came a galloping across the moor, and the black mare, dabbled with white froth, went past with trailing bridle and empty saddle. Then the revellers rode close together, for a great fear was on them, but they still followed over the moor, though each, had he been alone, would have been right glad to have turned his horse's head. Riding slowly in this fashion they came at last upon the hounds. These, though known for their valour and their breed, were whimpering in a cluster at the head of a deep dip or goyal, as we call it, upon the moor, some slinking away and some, with starting hackles and staring eyes, gazing down the narrow valley before them.
Månen skinte klart over sletten, og midt på denne den ulykkelige unge pike, død av skrekk og utmattelse. Men det var ikke synet av hennes døde skikkelse og heller ikke av Hugo Baskervilles lik, som i nærheten, som fikk håret til å reise seg på de tre dumdristige svirebrødres hoder, men at et heslig vesen stod bøyd over Hugos legeme og snappet etter hans strupe, — et stort sort dyr, skapt som en hund, men større enn noen hund som et menneskelig øye noensinne hadde sett. Og mens de stod og betraktet den, rev dyret strupen ut på Hugo Baskerville, og da det så vendte seg mot de tre med glødende øyne og siklende kjever, skrek de av redsel og red sin vei for bare livet. De ble ved med å skrike, mens de galopperte henover moen. Det fortelles at en av dem ennå samme natt døde av det han hadde sett, og de to andre var ødelagt for resten av sine dager.
"The company had come to a halt, more sober men, as you may guess, than when they started. The most of them would by no means advance, but three of them, the boldest, or it may be the most drunken, rode forward down the goyal. Now, it opened into a broad space in which stood two of those great stones, still to be seen there, which were set by certain forgotten peoples in the days of old. The moon was shining bright upon the clearing, and there in the centre lay the unhappy maid where she had fallen, dead of fear and of fatigue. But it was not the sight of her body, nor yet was it that of the body of Hugo Baskerville lying near her, which raised the hair upon the heads of these three daredevil roysterers, but it was that, standing over Hugo, and plucking at his throat, there stood a foul thing, a great, black beast, shaped like a hound, yet larger than any hound that ever mortal eye has rested upon. And even as they looked the thing tore the throat out of Hugo Baskerville, on which, as it turned its blazing eyes and dripping jaws upon them, the three shrieked with fear and rode for dear life, still screaming, across the moor. One, it is said, died that very night of what he had seen, and the other twain were but broken men for the rest of their days.
Således lyder fortellingen, mine sønner, om denne hund som alltid senere skal ha vært en slik skrekk og plage for vår slekt. Når jeg har fortalt den, er det fordi det som man vet full beskjed om, er mindre redselsfullt enn det som kun antydes og gjettes. Det kan heller ikke nektes at mange av slekten er blitt rammet av en ulykkelig død, plutselig, blodig og hemmelighetsfull. Men la oss søke tilflukt hos forsynets uendelige godhet, som ikke for alle tider vil straffe de uskyldige i tredje eller fjerde ledd, således som forbannelsen lyder i den hellige skrift. Til dette forsyn anbefaler jeg eder herved, mine sønner, og jeg tilråder eder å bruke forsiktighet og å fly moen i de mørke timer, da onde makter driver sitt spill.
"Such is the tale, my sons, of the coming of the hound which is said to have plagued the family so sorely ever since. If I have set it down it is because that which is clearly known hath less terror than that which is but hinted at and guessed. Nor can it be denied that many of the family have been unhappy in their deaths, which have been sudden, bloody, and mysterious. Yet may we shelter ourselves in the infinite goodness of Providence, which would not forever punish the innocent beyond that third or fourth generation which is threatened in Holy Writ. To that Providence, my sons, I hereby commend you, and I counsel you by way of caution to forbear from crossing the moor in those dark hours when the powers of evil are exalted.
Fra Hugo Baskerville til hans sønner Rodger og John med forbud om, at de intet sier herom til sin søster Elisabeth. ”
"[This from Hugo Baskerville to his sons Rodger and John, with instructions that they say nothing thereof to their sister Elizabeth.]"
Da doktor Mortimer hadde lest denne selsomme fortellingen ferdig, skjøv han brillene opp over pannen og stirret på Sherlock Holmes. Denne gjespet og kastet sigarettstumpen på ilden.
When Dr. Mortimer had finished reading this singular narrative he pushed his spectacles up on his forehead and stared across at Mr. Sherlock Holmes. The latter yawned and tossed the end of his cigarette into the fire.
“ Nåvel ? ” sa han.
"Well?" said he.
“ Det er interessant, ikke sant ? ”
"Do you not find it interesting?"
“ Jo, for en, der samler eventyr og tradisjoner. ”
"To a collector of fairy tales."
Doktor Mortimer tok en sammenfoldet avis opp av lommen.
Dr. Mortimer drew a folded newspaper out of his pocket.
“ Nå, hr. Holmes, her skal De noe, som er litt mere nytt. Dette er Devon County Chronicle for 14de juni ivår. Det er en kort artikkel om hva som er kommet frem om Charles Baskervilles død, som inntraff noen dager før nevnte datum. ”
"Now, Mr. Holmes, we will give you something a little more recent. This is the Devon County Chronicle of May 14th of this year. It is a short account of the facts elicited at the death of Sir Charles Baskerville which occurred a few days before that date."
Min venn bøyet seg litt forover, og hans ansikt fikk et mere interessert uttrykk. Den annen pusset sine briller og begynte:
My friend leaned a little forward and his expression became intent. Our visitor readjusted his glasses and began:--
“ Sir Charles Baskervilles plutselige død har kastet en dyp skygge over egnen. Han var jo nevnt som den sannsynlige kandidat ved neste valg for Mid-Devon. Skjønt han kun hadde bodd på Baskervilles herregård en forholdsvis kort tid, hadde han ved sin store velgjørenhet vunnet hengivenhet og beundring hos alle dem som han kom i berøring med. I denne, de rike oppkomlingers tid, er det betryggende å se at en ætling av en gammel slekt som det var gått nedover med, er i stand til å skape seg en formue selv og bringe den hjem for å gjenreise sin sunkne ætt til sin gamle makt og glans. Som kjent hadde sir Charles tjent store summer ved spekulasjoner i Sydafrika. Han var klokere enn dem som ikke vet når de skal stanse før lykkens hjul vender seg mot dem, — han trakk sin kapital inn, mens der var tid, og vendte tilbake til England. Det er bare to år siden han bosatte seg på Baskerville herregård, og det snakkes allment om de store planene hans til ombygningen og utbedringen av den. Døden harhindret ham i å virkeliggjøre dem.
"The recent sudden death of Sir Charles Baskerville, whose name has been mentioned as the probable Liberal candidate for Mid-Devon at the next election, has cast a gloom over the county. Though Sir Charles had resided at Baskerville Hall for a comparatively short period his amiability of character and extreme generosity had won the affection and respect of all who had been brought into contact with him. In these days of nouveaux riches it is refreshing to find a case where the scion of an old county family which has fallen upon evil days is able to make his own fortune and to bring it back with him to restore the fallen grandeur of his line. Sir Charles, as is well known, made large sums of money in South African speculation. More wise than those who go on until the wheel turns against them, he realized his gains and returned to England with them. It is only two years since he took up his residence at Baskerville Hall, and it is common talk how large were those schemes of reconstruction and improvement which have been interrupted by his death. Being himself childless, it was his openly expressed desire that the whole country-side should, within his own lifetime, profit by his good fortune, and many will have personal reasons for bewailing his untimely end. His generous donations to local and county charities have been frequently chronicled in these columns.
Sir Charles var selv barnløs, og han hadde derfor ikke lagt skjul på at det var hans ønske at hele egnen skulle nyte godt av hans formue sålenge han levde. Mere enn én vilha grunn til å beklage hans altfor tidlige bortgang. Hans store velgjørenhet både her på stedet og rundt i landet har vært gjenstand for hyppig omtale i dette bladets spalter. De nærmere omstendigheter ved sir Charles Baskervilles død kan ikke sies å være fullt oppklart ved den pågående undersøkelse, men det er i alle fall fremkommet tilstrekkelig til å avkrefte de ryktene som den stedlige overtro har gitt anledning til. Der er ingen som helst mistanke om noen forbrytelse, eller at døden skulle skyldes annet enn naturlige årsaker. Sir Charles var enkemann; i enkelte henseender kan det kanskje sies, at han var noe eksentrisk. Tross sin store formue var han enkel i alle sine vaner, og hele tjenerpersonalet på Baskerville herregård bestod av ekteparet Barrymore. Mannen var hushovmester og konen husbestyrerinne. Deres vitnesbyrd, som er bekreftet av flere av hans venner, går ut på at sir Charles Baskervilles helbred i noen tid hadde vært mindre god. Særlig skulle han ha lidd av et hjerteonde som medførte hyppige forandringer av ansiktsfarven, åndenød og sterke anfall av nervøst tungsinn. Doktor James Mortimer, den dødes lege og venn, har forklart seg i samme retning.
"The circumstances connected with the death of Sir Charles cannot be said to have been entirely cleared up by the inquest, but at least enough has been done to dispose of those rumours to which local superstition has given rise. There is no reason whatever to suspect foul play, or to imagine that death could be from any but natural causes. Sir Charles was a widower, and a man who may be said to have been in some ways of an eccentric habit of mind. In spite of his considerable wealth he was simple in his personal tastes, and his indoor servants at Baskerville Hall consisted of a married couple named Barrymore, the husband acting as butler and the wife as housekeeper. Their evidence, corroborated by that of several friends, tends to show that Sir Charles's health has for some time been impaired, and points especially to some affection of the heart, manifesting itself in changes of colour, breathlessness, and acute attacks of nervous depression. Dr. James Mortimer, the friend and medical attendant of the deceased, has given evidence to the same effect.
Saken er ganske enkel. Charles Baskerville pleide hver aften, før han gikk til sengs, å en tur nedover den kjente barlindallé på Baskerville herregård. Barrymores vitneforklaring viser at han pleide å gjøre dette. Den 4de juni hadde Charles Baskerville erklært at han ville reise til London den neste dag, og hadde gitt Barrymore ordre til å pakke hans tøy. Denne aften tok han sin sedvanlige spasertur, mens han som ellers røkte en sigar. Men han kom aldri tilbake. Da Barrymore ved tolvtiden fremdeles fant inngangsdøren åpen, ble han redd, tok en lykt og gikk ut for å se etter sin herre. Det hadde regnet om dagen, og han kunne lett følge Charles Baskervilles fotspor nedover alléen. Halvveis nede i denne er der en port for en vei som fører ut til moen. Det ut til at sir Charles Baskerville hadde stått her en tid. Han har deretter fortsatt nedover alléen, og ved den borteste enden fant han Charles Baskervilles lik. En ting i Barrymores vitneprov var dog ikke blitt nærmere utredet. Han forklarte nemlig at hans herres fotspor forandret utseende fra porten og videre fremover. Det ut som om han her skulle ha gått på tærne. En mann ved navn Murphy, som er en kjent omstreifende hestebytter, oppholdt seg på moen ikke langt borte, men etter hans egen tilståelse skal han ha vært aldeles drukken. Han sier at han hørte skrik, men han kunne ikke si fra hvilken kant de kom. Det var ikke mulig å oppdage noe spor av vold på liket. Doktoren fremhevet visstnok at ansiktet var fortrukket på en nesten utrolig måte — til og med i den grad at doktor Mortimer først ikke ville tro at det var hans venn og pasient som der foran ham, men dette skal ikke være noe usedvanlig symptom ved hjertesykdom. Denne forklaring ble gitt ved likskuet, hvor det ble påvist at han i lengre tid hadde lidd av en indre organisk feil. Juryens kjennelse ved likskuet ble avsagt i overensstemmelse med legeerklæringen. Det er heldig at det ble slik, for det er selvfølgelig av den aller største viktighet at sir Charles Baskervilles arving kan ta eiendommen i besittelse og fortsette den velsignelsesrike gjerning som ble avbrutt på en så sørgelig måte. Hadde juryens nøkterne kjennelse ikke satt en endelig stopper for de romantiske historier som var satt i omløp i anledning av denne sak, ville det kanskje ikke ha vært lett å finne noen som ville bo på Baskerville herregård. Den nærmeste slektning er visst nok Henry Baskerville, hvis han er i live — — en sønn av sir Charles Baskervilles yngste bror. Den unge mann var, da man sist hørte noe fra ham, i Amerika Man søker nå å oppspurt hans adresse for å kunne underrette ham om at formuen er tilfalt ham. ”
"The facts of the case are simple. Sir Charles Baskerville was in the habit every night before going to bed of walking down the famous Yew Alley of Baskerville Hall. The evidence of the Barrymores shows that this had been his custom. On the 4th of May Sir Charles had declared his intention of starting next day for London, and had ordered Barrymore to prepare his luggage. That night he went out as usual for his nocturnal walk, in the course of which he was in the habit of smoking a cigar. He never returned. At twelve o'clock Barrymore, finding the hall door still open, became alarmed, and, lighting a lantern, went in search of his master. The day had been wet, and Sir Charles's footmarks were easily traced down the Alley. Half-way down this walk there is a gate which leads out on to the moor. There were indications that Sir Charles had stood for some little time here. He then proceeded down the Alley, and it was at the far end of it that his body was discovered. One fact which has not been explained is the statement of Barrymore that his master's footprints altered their character from the time that he passed the moor-gate, and that he appeared from thence onward to have been walking upon his toes. One Murphy, a gipsy horse-dealer, was on the moor at no great distance at the time, but he appears by his own confession to have been the worse for drink. He declares that he heard cries, but is unable to state from what direction they came. No signs of violence were to be discovered upon Sir Charles's person, and though the doctor's evidence pointed to an almost incredible facial distortion--so great that Dr. Mortimer refused at first to believe that it was indeed his friend and patient who lay before him--it was explained that that is a symptom which is not unusual in cases of dyspnoea and death from cardiac exhaustion. This explanation was borne out by the post-mortem examination, which showed long-standing organic disease, and the coroner's jury returned a verdict in accordance with the medical evidence. It is well that this is so, for it is obviously of the utmost importance that Sir Charles's heir should settle at the Hall and continue the good work which has been so sadly interrupted. Had the prosaic finding of the coroner not finally put an end to the romantic stories which have been whispered in connection with the affair, it might have been difficult to find a tenant for Baskerville Hall. It is understood that the next of kin is Mr. Henry Baskerville, if he be still alive, the son of Sir Charles Baskerville's younger brother. The young man when last heard of was in America, and inquiries are being instituted with a view to informing him of his good fortune."
Doktor Mortimer foldet avisen sammen og la den i lommen.
Dr. Mortimer refolded his paper and replaced it in his pocket.
“ Slik lyder den offisielle beretningen om sir Charles Baskervilles død, hr. Holmes. ”
"Those are the public facts, Mr. Holmes, in connection with the death of Sir Charles Baskerville."
“ Jeg takker Dem meget, ” sa Sherlock Holmes, “ fordi De har henledet min oppmerksomhet på denne saken, som absolutt er meget interessant i enkelte henseender. Jeg la merke til noen beretninger i avisene den gangen, men jeg var så fullstendig opptatt med den lille episoden i Vatikanet, og i min iver for å tjene paven tapte jeg forskjellige interessante engelske affærer av syne. Denne artikkelen inneholder altså alt som offentlig er kommet frem. ”
"I must thank you," said Sherlock Holmes, "for calling my attention to a case which certainly presents some features of interest. I had observed some newspaper comment at the time, but I was exceedingly preoccupied by that little affair of the Vatican cameos, and in my anxiety to oblige the Pope I lost touch with several interesting English cases. This article, you say, contains all the public facts?"
“Ja”
"It does."
La meg høre de private opplysningene. ” Han lenet seg bakover, trykket fingerspissene mot hverandre og antok sitt mest passive og kritiske uttrykk.
"Then let me have the private ones." He leaned back, put his finger-tips together, and assumed his most impassive and judicial expression.
“ Ja, ” sa doktor Mortimer, som begynte å vise tegn til sterk bevegelse, “ men jeg da fortelle ting som jeg aldri har betrodd til noe menneske. Min grunn til ikke å fortelle det ved likskuet var at jeg som vitenskapsmann nødig ville synes å bekrefte alminnelig overtro. Dessuten hadde jeg ennå en grunn, nemlig at Baskerville herregård, som det står i avisen, sannsynligvis ville komme til å stå tom hvis eiendommens mindre gode rykte på noen måte ble forverret. Det var mine to grunner som gjorde at jeg følte meg berrettiget til å fortelle mindre enn jeg visste. Det kunne jo ikke komme noe godt ut av det. Men overfor Dem har jeg ingen grunn til ikke å snakke helt ut.
"In doing so," said Dr. Mortimer, who had begun to show signs of some strong emotion, "I am telling that which I have not confided to anyone. My motive for withholding it from the coroner's inquiry is that a man of science shrinks from placing himself in the public position of seeming to indorse a popular superstition. I had the further motive that Baskerville Hall, as the paper says, would certainly remain untenanted if anything were done to increase its already rather grim reputation. For both these reasons I thought that I was justified in telling rather less than I knew, since no practical good could result from it, but with you there is no reason why I should not be perfectly frank.
Der er meget få mennesker der på egnen, og de som bor nær hverandre kommer meget sammen. Jeg derfor adskillig til sir Charles Baskerville. Med unntagelse av Frankland fra Lafter herregård og naturforskeren Stapleton er der ingen andre dannede mennesker i mange miles omkrets. Sir Charles Baskerville var en tilbaketrukket mann, men hans sykdom brakte oss sammen, og våre felles vitenskapelige interesser knyttet oss til hverandre. Han hadde medbrakt adskillige vitenskapelige opplysninger fra Sydafrika, og vi har tilbrakt mang en en koselig aften sammen med å diskutere den sammenlignende anatomi av buskmenn og hottentotter.
"The moor is very sparsely inhabited, and those who live near each other are thrown very much together. For this reason I saw a good deal of Sir Charles Baskerville. With the exception of Mr. Frankland, of Lafter Hall, and Mr. Stapleton, the naturalist, there are no other men of education within many miles. Sir Charles was a retiring man, but the chance of his illness brought us together, and a community of interests in science kept us so. He had brought back much scientific information from South Africa, and many a charming evening we have spent together discussing the comparative anatomy of the Bushman and the Hottentot.
I løpet av de siste måneder ble mere og mere klart for meg at sir Charles Baskervilles nervesystem var fullstendig overanstrengt, så det kunne slå klikk når som helst. Den fortellingen jeg har lest for Dem, hadde gjort et så dypt inntrykk på ham at han, hvor gjerne han enn spaserte på sin egen eiendom, dog aldri ville ut på moen om natten. Hvor utrolig det enn kan høres ut for Dem, hr. Holmes, hadde han den faste overbevisningen at hans familie var truet av en fryktelig skjebne, og hva han kunne minnes om sine forfedre var heller ikke oppmuntrende. Tanken om eksistensen av noe overjordisk forfulgte ham bestandig, og mere enn en gang spurte han meg om jeg under mine nattlige besøk som lege hadde sett noe mystisk vesen eller hørt en hund gjø. Det siste spørsmålet rettet han igjen og igjen til meg, og hans stemme skalv bestandig sterkt beveget.
"Within the last few months it became increasingly plain to me that Sir Charles's nervous system was strained to the breaking point. He had taken this legend which I have read you exceedingly to heart--so much so that, although he would walk in his own grounds, nothing would induce him to go out upon the moor at night. Incredible as it may appear to you, Mr. Holmes, he was honestly convinced that a dreadful fate overhung his family, and certainly the records which he was able to give of his ancestors were not encouraging. The idea of some ghastly presence constantly haunted him, and on more than one occasion he has asked me whether I had on my medical journeys at night ever seen any strange creature or heard the baying of a hound. The latter question he put to me several times, and always with a voice which vibrated with excitement.
Jeg husker godt at jeg kom kjørende opp til hans hus en aften, omtrent tre uker før den skjebnesvangre begivenheten. Han stod nettopp i døren da jeg kom. Jeg var kommet ut av vognen og stod like foran ham, da jeg hans øyne stirre stivt over mine skuldre med et uttrykk av den forferdeligste redsel. Jeg snudde meg rundt og i farten et glimt av noe som jeg tok for en sort kalv som sprang forbi hesten. Han var så opphisset og så forstyrret at jeg måtte bort til det stedet hvor dyret var kommet til syne, og se etter det. Men det var da forsvunnet. Denne hendelse syntes å gjøre et ytterst ubehagelig inntrykk på ham. Jeg ble hos ham hele aftenen, og det var ved den anledningen at han for å forklare den bevegelse han hadde vist betrodde til min varetekt den beretning som jeg leste for Dem med det samme jeg kom. Jeg husker særlig denne lille episoden fordi den får en viss betydning i forbindelse med den sørgelige tildragelsen som senere fulgte. Men jeg var den gang overbevist om at det hele var fullstendig betydningsløst, og at hans opphisselse var ugrunnet.
"I can well remember driving up to his house in the evening some three weeks before the fatal event. He chanced to be at his hall door. I had descended from my gig and was standing in front of him, when I saw his eyes fix themselves over my shoulder, and stare past me with an expression of the most dreadful horror. I whisked round and had just time to catch a glimpse of something which I took to be a large black calf passing at the head of the drive. So excited and alarmed was he that I was compelled to go down to the spot where the animal had been and look around for it. It was gone, however, and the incident appeared to make the worst impression upon his mind. I stayed with him all the evening, and it was on that occasion, to explain the emotion which he had shown, that he confided to my keeping that narrative which I read to you when first I came. I mention this small episode because it assumes some importance in view of the tragedy which followed, but I was convinced at the time that the matter was entirely trivial and that his excitement had no justification.
Det var etter mitt råd at sir Charles Baskerville ville reise til London. Hans hjerte var angrepet, og den stadige engstelse som han levde i, hadde, hvor innbilt den enn var, øyensynlig en ytterst uheldig innflytelse på hans helbred. Jeg mente at et par måneders opphold i London med alle byens adspredelser ville gjøre ham til et nytt menneske. Stapleton, vår felles venn, som var meget bekymret for hans helbred, var av samme mening. Men i siste øyeblikk kom så denne forferdelige katastrofen.
"It was at my advice that Sir Charles was about to go to London. His heart was, I knew, affected, and the constant anxiety in which he lived, however chimerical the cause of it might be, was evidently having a serious effect upon his health. I thought that a few months among the distractions of town would send him back a new man. Mr. Stapleton, a mutual friend who was much concerned at his state of health, was of the same opinion. At the last instant came this terrible catastrophe.
Den natt sir Charles døde, lot hans hushovmester Barrymore, som fant den døde, kusken Perkins ta en hest og øyeblikkelig ri til meg. Jeg satt sent oppe den aftenen, og kunne derfor nå Baskerville en time etter at begivenheten var hendt. Jeg nedskrev og undersøkte nøyaktig alle enkeltheter som ble opplyst ved likskuet. Jeg fulgte fottrinene ned gjennom alléen, jeg det stedet ved porten, hvor han syntes å ha stanset en stund, jeg la merke til forandringen av fottrinnene etterpå, jeg konstaterte, at der ikke fantes andre fotspor i alléens bløte grus enn Barrymores, og undersøkte til slutt meget omhyggelig liket, som ingen hadde rørt ennå. Sir Charles Baskerville med ansiktet ned, armene utstrakt og fingrene boret ned i jorden. Trekkene var så fortrukne som følge av en eller annen sterk bevegelse at jeg nesten kunne ha sverget på at det ikke var ham. Det var ikke minste spor å se av noen fysisk skade. Men Barrymore kom frem med uriktige opplysninger ved likskuet. Han sa at det ikke fantes noe spor på jorden rundt liket. Han hadde ikke lagt merke til noen. Men det gjorde jeg. Sporene kunne først oppdages et lite stykke borte, men de var friske og tydelige. ”
"On the night of Sir Charles's death Barrymore the butler, who made the discovery, sent Perkins the groom on horseback to me, and as I was sitting up late I was able to reach Baskerville Hall within an hour of the event. I checked and corroborated all the facts which were mentioned at the inquest. I followed the footsteps down the Yew Alley, I saw the spot at the moor-gate where he seemed to have waited, I remarked the change in the shape of the prints after that point, I noted that there were no other footsteps save those of Barrymore on the soft gravel, and finally I carefully examined the body, which had not been touched until my arrival. Sir Charles lay on his face, his arms out, his fingers dug into the ground, and his features convulsed with some strong emotion to such an extent that I could hardly have sworn to his identity. There was certainly no physical injury of any kind. But one false statement was made by Barrymore at the inquest. He said that there were no traces upon the ground round the body. He did not observe any. But I did--some little distance off, but fresh and clear."
“Fottrinn?”
"Footprints?"
“Ja, fottrinn.”
"Footprints."
“En manns eller en kvinnes?”
"A man's or a woman's?"
Doktor Mortimer så underlig på oss et øyeblikk, og hans stemme sank nesten til hvisking, da han svarte:
Dr. Mortimer looked strangely at us for an instant, and his voice sank almost to a whisper as he answered:--
“ Hr. Holmes, det var fotspor etter en enorm hund. ”
"Mr. Holmes, they were the footprints of a gigantic hound!"
Tredje kapitel.
Chapter 3 The Problem
Problemet. JEG tilstå at ved disse ord gikk det en gysning gjennom meg. Det var en angst i doktorens stemme som viste at han var dypt beveget over hva han fortalte oss. Holmes lente seg spent forover, og hans øyne hadde den hårde, tørre glans som alltid glimtet ut av dem når han var særlig interessert i noe.
I confess at these words a shudder passed through me. There was a thrill in the doctor's voice which showed that he was himself deeply moved by that which he told us. Holmes leaned forward in his excitement and his eyes had the hard, dry glitter which shot from them when he was keenly interested.
“ De dem ? ”
"You saw this?"
“ Så tydelig som jeg nå ser Dem. ”
"As clearly as I see you."
“ Men De sa ikke noe ? ”
"And you said nothing?"
“ Hva skulle det være godt for ? ”
"What was the use?"
“ Men hva kom det av at ingen andre dem ? ”
"How was it that no one else saw it?"
“ Sporene kunne først oppdages en snes alen fra liket, og ingen ofret dem en tanke. Jeg ville heller ikke gjort det kan jeg tenke meg, hvis jeg ikke hadde kjent denne historien. ”
"The marks were some twenty yards from the body and no one gave them a thought. I don't suppose I should have done so had I not known this legend."
“ Men der er jo mange gjeterhunder på moen der ? ”
"There are many sheep-dogs on the moor?"
“ Javisst, men dette var ikke noen gjeterhund. ”
"No doubt, but this was no sheep-dog."
“ Den var stor, sier De ? ”
"You say it was large?"
“Ja, kolossal.”
"Enormous."
“ Men den hadde ikke vært nær liket ? ”
"But it had not approached the body?"
“Nei.”
"No."
“ Hva slags aften var det ? ”
"What sort of night was it?'
“En fuktig og tåket.”
"Damp and raw."
“ Men det regnet ikke ? ”
"But not actually raining?"
“Nei.”
"No."
“ Hvordan ser alléen ut ? ”
"What is the Alley like?"
“ Det er en dobbelt rekke av gamle barlindtrær. Hekkene er seks alen høye og umulige å komme igjennom. Veien i midten er omkring fire alen bred. ”
"There are two lines of old yew hedge, twelve feet high and impenetrable. The walk in the centre is about eight feet across."
Er der noe rom mellom hekkene og veien ? ”
"Is there anything between the hedges and the walk?"
“ Ja, det er en gresskant omkring tre alen bred på begge sider. ”
"Yes, there is a strip of grass about six feet broad on either side."
“ Såvidt jeg forstod, har hekken en port et sted ? ”
"I understand that the yew hedge is penetrated at one point by a gate?"
“ Ja, en port fører ut til moen utenfor. ”
"Yes, the wicket-gate which leads on to the moor."
Finnes det noen annen åpning ? ”
"Is there any other opening?"
“Nei.”
"None."
“ For å komme til alléen man altså enten rett ned fra huset eller inn gjennom denne porten ? ”
"So that to reach the Yew Alley one either has to come down it from the house or else to enter it by the moor-gate?"
“ Der er en utgang gjennom et lite lysthus ved den andre enden. ”
"There is an exit through a summer-house at the far end."
Var sir Charles kommet så langt ? ”
"Had Sir Charles reached this?"
“ Nei, han ble funnet omtrent femti alen derfra. ”
"No; he lay about fifty yards from it."
Vil De nå fortelle meg, doktor Mortimer – det er nemlig av stor betydning — om de spor De , fantes på selve veien eller på grønsværet ved siden av ? ”
"Now, tell me, Dr. Mortimer--and this is important--the marks which you saw were on the path and not on the grass?"
“ Det kunne ikke oppdages noen spor på grønsværet. ”
"No marks could show on the grass."
Var sporene på veien på samme side som porten ut til moen ? ”
"Were they on the same side of the path as the moor-gate?"
“ Ja, de fantes like på kanten av veien på samme side som porten. ”
"Yes; they were on the edge of the path on the same side as the moor-gate."
“ Det er overmåte interessant. Men nå en ting til. Var grinden lukket ? ”
"You interest me exceedingly. Another point. Was the wicket-gate closed?"
“ Ja, lukket og stengt med hengelås. ”
"Closed and padlocked."
“ Hvor høy er grinden ? ”
"How high was it?"
“Omtrent fire fot.”
"About four feet high."
“ Hvem som helst kunne altså komme over den ? ”
"Then anyone could have got over it?"
“Ja.”
"Yes."
“ Hva slags spor fant De her ved grinden ? ”
"And what marks did you see by the wicket-gate?"
“ Jeg ikke noe særlig. ”
"None in particular."
“ Men du store himmel, var det virkelig ingen som undersøkte dette ? ”
"Good heaven! Did no one examine?"
“ Jo, jeg undersøkte det selv. ”
"Yes, I examined myself."
“ Men fant ikke noe ? ”
"And found nothing?"
“ Nei, det hele var meget utydelig. Sir Charles hadde åpenbart stått her en fem eller ti minutter. ”
"It was all very confused. Sir Charles had evidently stood there for five or ten minutes."
“ Hvordan kunne De se det ? ”
"How do you know that?"
“ Jeg at det var falt aske fra hans sigar to ganger. ”
"Because the ash had twice dropped from his cigar."
“ Utmerket ! Dette er en kollega etter vårt ønske, Watson. Men det var ingen spor ? ”
"Excellent! This is a colleague, Watson, after our own heart. But the marks?"
“ Han hadde etterlatt spor etter sine egne ben over hele det lille grusete stykke foran grinden. Jeg kunne ikke oppdage spor etter noen andre. ”
"He had left his own marks all over that small patch of gravel. I could discern no others."
Sherlock Holmes strøk hånden over kneet med en utålmodig bevegelse.
Sherlock Holmes struck his hand against his knee with an impatient gesture.
Hadde jeg bare vært der ! ” utbrøt han. “ Dette er åpenbart en ytterst interessant sak som ville gi en oppdager av fag en glimrende anledning til vitenskapelig forskning. Denne lille, grusete flekken, som jeg ville ha kunnet lese så meget av, er nå for lenge siden blitt oppbløtt av regn og tråkket til av nysgjerrige folks støvler. Nei, at De ikke tilkalte meg, doktor Mortimer. De har virkelig pådratt Dem et stort ansvar. ”
"If I had only been there!" he cried. "It is evidently a case of extraordinary interest, and one which presented immense opportunities to the scientific expert. That gravel page upon which I might have read so much has been long ere this smudged by the rain and defaced by the clogs of curious peasants. Oh, Dr. Mortimer, Dr. Mortimer, to think that you should not have called me in! You have indeed much to answer for."
“ Jeg kunne ikke tilkalle Dem, hr. Holmes, uten å la alt dette bli kjent, og jeg har allerede sagt Dem mine grunner til hvorfor jeg ønsket å handle således. Og dessuten — dessuten — ”
"I could not call you in, Mr. Holmes, without disclosing these facts to the world, and I have already given my reasons for not wishing to do so. Besides, besides --"
“ Hvorfor stopper De opp ? ”
"Why do you hesitate?"
“ Der er en verden, hvor selv den skarpeste og mest erfarne detektiv står hjelpeløs. ”
"There is a realm in which the most acute and most experienced of detectives is helpless."
“ De mener at vi her står overfor noe overnaturlig ? ”
"You mean that the thing is supernatural?"
“ Det har jeg bestemt ikke sagt. ”
"I did not positively say so."
“ Nei, men det er åpenbart Deres mening.
"No, but you evidently think it."
“ Siden denne tragedie hendte er det, hr. Holmes, kommet meg adskillig for øre, som ikke lett lar seg forsone med den en gang fastsatte verdensordning. ”
"Since the tragedy, Mr. Holmes, there have come to my ears several incidents which are hard to reconcile with the settled order of Nature."
“For eksempel?”
"For example?"
“ Jeg har hørt at før den forferdelige hendelsen inntraff, hadde forskjellige folk sett en dyreskikkelse ute på moen som skal ha svart fullstendig til denne Baskervilles demon. Det kan neppe ha vært noe av vitenskapen kjent dyr. Alle forklarte at det var et veldig, lysende, gjennomsiktig og åndeaktig vesen. Jeg har krysseksaminert disse folkene; en av dem var en kraftig gårdbruker, en av dem en beslagsmed og en tredje en forpakter. De forteller alle tre aldeles den samme historie om det forferdelige syn, som i alle deler svarer til helvedeshunden i sagnet. Der er kommet en redsel over hele egnen, og det være en modig mann som tør over moen om natten. ”
"I find that before the terrible event occurred several people had seen a creature upon the moor which corresponds with this Baskerville demon, and which could not possibly be any animal known to science. They all agreed that it was a huge creature, luminous, ghastly, and spectral. I have cross-examined these men, one of them a hard-headed countryman, one a farrier, and one a moorland farmer, who all tell the same story of this dreadful apparition, exactly corresponding to the hell-hound of the legend. I assure you that there is a reign of terror in the district, and that it is a hardy man who will cross the moor at night."
“ Og De, som er en vitenskapelig utdannet mann, De tror virkelig at det er noe overnaturlig ? ”
"And you, a trained man of science, believe it to be supernatural?"
“ Jeg vet ikke hva jeg skal tro. ”
"I do not know what to believe."
Holmes trakk på skuldrene.
Holmes shrugged his shoulders.
“ Jeg har hittil innskrenket mine undersøkelser til denne verden, ” sa han. “ Jeg har bekjempet det onde så godt jeg har formådd, men å binde an med det ondes opphav i egen person ville kanskje være for ærgjerrig. De i alle fall innrømme at fotspor dog hører til virkelighetens verden. ”
"I have hitherto confined my investigations to this world," said he. "In a modest way I have combated evil, but to take on the Father of Evil himself would, perhaps, be too ambitious a task. Yet you must admit that the footmark is material."
“ Den opprinnelige hund var virkelig nok til å slite et menneske ihjel; men det var allikevel noe djevelsk ved den. ”
"The original hound was material enough to tug a man's throat out, and yet he was diabolical as well."
“ Jeg ser at De er fullstendig gått over til dem som tror på det overnaturlige. Men si meg så, dr. Mortimer, når De virkelig har et slikt syn på saken, hvorfor er De så kommet for å spørre meg til råds ? De forteller meg i samme åndedrett at det ikke vil føre til noe å sette i gang undersøkelser om sir Charles Baskervilles død, men samtidig vil De ha meg til å gjøre det. ”
"I see that you have quite gone over to the supernaturalists. But now, Dr. Mortimer, tell me this. If you hold these views, why have you come to consult me at all? You tell me in the same breath that it is useless to investigate Sir Charles's death, and that you desire me to do it."
“ Jeg har ikke sagt at jeg ville at De skulle gjøre det. ”
"I did not say that I desired you to do it."
“ Men hvordan kan jeg så hjelpe Dem ? ”
"Then, how can I assist you?"
“ De si meg hva jeg skal gjøre med sir Henry Baskerville, han kommer til Waterloo stasjon — doktor Mortimer kastet et blikk på sitt ur — om fem kvarter presis. ”
"By advising me as to what I should do with Sir Henry Baskerville, who arrives at Waterloo Station"--Dr. Mortimer looked at his watch--"in exactly one hour and a quarter."
“ Han er jo arvingen ? ”
"He being the heir?"
“ Ja. Da sir Charles Baskerville var død, satte vi gang undersøkelser angående den unge mann og fant at han hadde hatt en farm i Kanada. Etter de meddelelser vi har mottatt, skal det være en i alle henseender utmerket mann. Jeg snakker nå ikke som doktor, men som formynder og eksekutor av sir Charles Baskervilles testamente. ”
"Yes. On the death of Sir Charles we inquired for this young gentleman and found that he had been farming in Canada. From the accounts which have reached us he is an excellent fellow in every way. I speak not as a medical man but as a trustee and executor of Sir Charles's will."
“ Der er formodentlig ingen annen, som har gjort fordring på arven ? ”
"There is no other claimant, I presume?"
“ Nei. Den eneste annen slektning som vi har kunnet komme på spor etter, er Rodger Baskerville, den yngste av de tre brødre, av hvilke Charles var den eldste. Den annen bror, som døde ung, er denne unge Henrys far. Den tredje, Rodger, var familiens sorte får. Han tilhørte den gamle, mektige Baskervilleslekt, og han lignet, etter hva jeg hører, det gamle familiebillede av stamfaren Hugo på en prikk. England ble ham for hett, han flyktet til Mellomamerika og døde der av gulfeber i 1876. Henry er den siste av Baskervillerne. Jeg skalmøte ham ved Waterloo stasjon om en time og fem minutter. Jeg har mottatt et telegram fra ham. Han ankom til Southampton imorges. Hva vil De så råde meg til å gjøre med ham, hr. Holmes ? ”
"None. The only other kinsman whom we have been able to trace was Rodger Baskerville, the youngest of three brothers of whom poor Sir Charles was the elder. The second brother, who died young, is the father of this lad Henry. The third, Rodger, was the black sheep of the family. He came of the old masterful Baskerville strain, and was the very image, they tell me, of the family picture of old Hugo. He made England too hot to hold him, fled to Central America, and died there in 1876 of yellow fever. Henry is the last of the Baskervilles. In one hour and five minutes I meet him at Waterloo Station. I have had a wire that he arrived at Southampton this morning. Now, Mr. Holmes, what would you advise me to do with him?"
“ Hvorfor skulle han ikke reise til sitt fedrenehjem ? ”
"Why should he not go to the home of his fathers?"
“ Det synes ganske naturlig, ikke sant ? Men tenk så på, at enhver Baskerville som kommer ditt, går en uhyggelig skjebne i møte. Jeg er sikker på at dersom sir Charles kunne ha snakket med meg før sin død, ville han ha advart meg mot å bringe den siste ætling av den gamle stamme og arving til den store formue til dette skjebnesvangre sted. Men nå kan det ikke nektes at hele den fattige, øde egns velferd er avhengig av hans nærvær. Alt det gode som sir Charles har utrettet ville falle sammen, hvis Baskervilles herregård blir uten beboer. Jeg er redd for at jeg kan la meg lede alt for meget av min egen interesse i saken. Derfor er det jeg har bedt Dem om et råd. ”
"It seems natural, does it not? And yet, consider that every Baskerville who goes there meets with an evil fate. I feel sure that if Sir Charles could have spoken with me before his death he would have warned me against bringing this, the last of the old race, and the heir to great wealth, to that deadly place. And yet it cannot be denied that the prosperity of the whole poor, bleak country-side depends upon his presence. All the good work which has been done by Sir Charles will crash to the ground if there is no tenant of the Hall. I fear lest I should be swayed too much by my own obvious interest in the matter, and that is why I bring the case before you and ask for your advice."
Holmes tenkte seg et øyeblikk om.
Holmes considered for a little time.
“ Kort og godt, saken er, at etter Deres mening finnes der et djevelsk vesen, som gjør Dartmoor til et usikkert oppholdssted for en hvilken som helst person av Baskervilles slekt. Er det så ? ”
"Put into plain words, the matter is this," said he. "In your opinion there is a diabolical agency which makes Dartmoor an unsafe abode for a Baskerville--that is your opinion?"
“ I alle fall tror jeg å kunne så langt at jeg sier at det er sannsynlig at det kan være slik. ”
"At least I might go the length of saying that there is some evidence that this may be so."
“ Nettopp. Men hvis Deres overnaturlige teori er korrekt, er jo den unge mann utsatt for like stor fare i London som i Devonshire. En djevel som blott hadde makt på et enkelt sted, som et bygdegjenferd, kan man dog umulig tenke seg. ”
"Exactly. But surely, if your supernatural theory be correct, it could work the young man evil in London as easily as in Devonshire. A devil with merely local powers like a parish vestry would be too inconceivable a thing."
“ De tar saken mere overfladisk, hr. Holmes, enn De sannsynligvis ville gjøre hvis De hadde stått disse ting på nært hold. Såvidt jeg forstår er det Deres mening, at den unge mann kan være likeså trygg i Devonshire som i London. Han kommer om femti minutter. Hva vil De råde meg til ? ”
"You put the matter more flippantly, Mr. Holmes, than you would probably do if you were brought into personal contact with these things. Your advice, then, as I understand it, is that the young man will be as safe in Devonshire as in London. He comes in fifty minutes. What would you recommend?"
“ Jeg råder Dem til å ta en vogn, kalle på Deres hund, som holder på å skrape på gatedøren, og kjøre til Waterloo stasjon og møte sir Henry Baskerville. ”
"I recommend, sir, that you take a cab, call off your spaniel who is scratching at my front door, and proceed to Waterloo to meet Sir Henry Baskerville."
“Og så?”
"And then?"
“ Så behøver De ikke å si noe til ham før jeg får tenkt ordentlig over saken. ”
"And then you will say nothing to him at all until I have made up my mind about the matter."
“ Hvor lang tid vil det ta ? ”
"How long will it take you to make up your mind?"
“ Fire og tyve timer. Vil De være så elskverdig å komme hit til meg klokken ti i morgen, doktor Mortimer ? Det ville også være til hjelp for meg i mine planer for fremtiden om De ville ta sir Henry med Dem. ”
"Twenty-four hours. At ten o'clock to-morrow, Dr. Mortimer, I will be much obliged to you if you will call upon me here, and it will be of help to me in my plans for the future if you will bring Sir Henry Baskerville with you."
“ Jeg skal komme, hr. Holmes. ” Han noterte det avtalte møte på sin mansjett og skyndte seg avsted på sin åndsfraværende, underlige måte og med sine plirende øyne. Holmes stanset ham ute på trappen.
"I will do so, Mr. Holmes." He scribbled the appointment on his shirtcuff and hurried off in his strange, peering, absent-minded fashion. Holmes stopped him at the head of the stair.
“ Et eneste spørsmål til, doktor Mortimer. De sier at før sir Charles Baskervilles død så forskjellige personer dette synet på moen ? ”
"Only one more question, Dr. Mortimer. You say that before Sir Charles Baskerville's death several people saw this apparition upon the moor?"
“ Tre personer det. ”
"Three people did."
Har noen sett det siden ? ”
"Did any see it after?"
“ Nei, ikke såvidt jeg har hørt. ”
"I have not heard of any."
“Takk. Godmorgen!”
"Thank you. Good morning."
Holmes kom tilbake og satte seg. Han hadde det rolige uttrykket av indre tilfredshet som var vitnesbyrd om at han stod foran en oppgave som tiltalte ham.
Holmes returned to his seat with that quiet look of inward satisfaction which meant that he had a congenial task before him.
Skal De ut, Watson ? ”
"Going out, Watson?"
“ Ja, hvis jeg ikke kan være Dem til noen hjelp ? ”
"Unless I can help you."
“ Nei, kjære venn, jeg kommer først til Dem når tiden er inne til å handle. Men dette er jo en nydelig sak, i visse henseender virkelig enestående. Vil De, når De går forbi, stikke innom Bradley og be ham sende opp et pund riktig sterk tobakk ? Takk ! Hvis det falt Dem beleilig, ville jeg helst De ikke kom hjem før til aftens; men da skulle det være meget morsomt å sammenligne våre inntrykk av denne høyst merkelige sak som morgenen har brakt oss. ”
"No, my dear fellow, it is at the hour of action that I turn to you for aid. But this is splendid, really unique from some points of view. When you pass Bradley's, would you ask him to send up a pound of the strongest shag tobacco? Thank you. It would be as well if you could make it convenient not to return before evening. Then I should be very glad to compare impressions as to this most interesting problem which has been submitted to us this morning."
Jeg visste at min venn fremfor alt trengte ro og ensomhet ved slike anledninger, hvor alle hans tanker var helt opptatt av den ene sak, mens han gransket alt som kunne lede på et spor, oppstilte forskjellige muligheter, avveiet den ene teorien mot den andre, og gjorde seg opp en mening om hva som var vesentlig, og hva der var uvesentlig. Jeg tilbrakte derfor dagen i min klubb og vendte først ut på aftenen tilbake til Baker Street. Klokken var nesten ni da jeg igjen innfant meg i vår dagligstue.
I knew that seclusion and solitude were very necessary for my friend in those hours of intense mental concentration during which he weighed every particle of evidence, constructed alternative theories, balanced one against the other, and made up his mind as to which points were essential and which immaterial. I therefore spent the day at my club and did not return to Baker Street until evening. It was nearly nine o'clock when I found myself in the sitting-room once more.
Da jeg åpnet døren var mitt første inntrykk at det var brutt ut brann, for værelset varfylt med røk at lyset fra lampen på bordet ble sett som gjennom en tåke. Men jeg ble straks beroliget da jeg kom inn. Det var røk av riktig sterk, simpel tobakk, som rev i halsen så jeg måtte hoste. Gjennom røken skimtet jeg såvidt Holmes, iført sin slåbrok; han hadde lagt seg bekvemt tilrette i en lenestol med pipen i munnen. Flere rulller med papir strødd omkring ham.
My first impression as I opened the door was that a fire had broken out, for the room was so filled with smoke that the light of the lamp upon the table was blurred by it. As I entered, however, my fears were set at rest, for it was the acrid fumes of strong coarse tobacco which took me by the throat and set me coughing. Through the haze I had a vague vision of Holmes in his dressing-gown coiled up in an armchair with his black clay pipe between his lips. Several rolls of paper lay around him.
Er De blitt forkjølet, Watson ? ” spurte han.
"Caught cold, Watson?" said he.
“ Nei, det er bare denne giftige luften. ”
"No, it's this poisonous atmosphere."
“ Ja, den er visst ganske tykk nå, når De nevner det. ”
"I suppose it is pretty thick, now that you mention it."
“ Tykk ! Her er jo ikke til å holde ut. ”
"Thick! It is intolerable."
Kan De ikke åpne vinduet ? De har vel vært i klubben i hele dag, kan jeg tenke ? ”
"Open the window, then! You have been at your club all day, I perceive."
“Men, kjære Holmes —?”
"My dear Holmes!"
Har jeg ikke rett ? ”
"Am I right?"
“Jo, men hvordan —?”
"Certainly, but how?"
Han lo av mitt forbausede uttrykk
He laughed at my bewildered expression.
“ De er i besittelse av en fortryllende naivitet, Watson, som gjør det til en fornøyelse for meg å eksperimentere med mine små kunster på Deres bekostning. De spaserer ut tidlig på formiddagen i sludd og regn og kommer tilbake om aftenen med støvler og flosshatt like skinnende blanke. De altså ha vært under tak hele tiden. De har dessuten ingen venner å besøke. Hvor ellers kunne De ha vært ? Er så det hele ikke klart ? ”
"There is a delightful freshness about you, Watson, which makes it a pleasure to exercise any small powers which I possess at your expense. A gentleman goes forth on a showery and miry day. He returns immaculate in the evening with the gloss still on his hat and his boots. He has been a fixture therefore all day. He is not a man with intimate friends. Where, then, could he have been? Is it not obvious?"
“ Jo, det er nokså øyensynlig. ”
"Well, it is rather obvious."
“ Verden er full av øyensynligheter. Vet De hvor jeg har vært ? ”
"The world is full of obvious things which nobody by any chance ever observes. Where do you think that I have been?"
“Her hele tiden.”
"A fixture also."
“ Tvertimot, jeg har vært i Devonshire. ”
"On the contrary, I have been to Devonshire."
“I ånden?”
"In spirit?"
“ Nettopp. Mitt legeme har ikke forlatt denne stolen, men dessverre jeg bekjenne at det i mitt fravær har fortært to svære kanner med kaffe og et utrolig kvantum tobakk. Da De var gått, sendte jeg bud ned til Stamford etter et kart over denne delen av moen, og siden har min ånd flakket bortetter den hele dagen, og jeg smigrer meg med at jeg nå kan finne frem der på egen hånd. ” “ Et kart i meget stor målestokk ? ”
"Exactly. My body has remained in this arm-chair and has, I regret to observe, consumed in my absence two large pots of coffee and an incredible amount of tobacco. After you left I sent down to Stamford's for the Ordnance map of this portion of the moor, and my spirit has hovered over it all day. I flatter myself that I could find my way about."
“Ja, i meget stor målestokk.”
"A large scale map, I presume?"
Han viklet opp en del av det og foldet det ut over sine knær. “ Her har De den del som særlig interesserer oss. Der ligger Baskerville herregård i midten. ”
"Very large." He unrolled one section and held it over his knee. "Here you have the particular district which concerns us. That is Baskerville Hall in the middle."
“Med skog rundt omkring?”
"With a wood round it?"
“ Nettopp. Jeg tenker den omtalte barlindallé, skjønt den ikke er nevnt her, strekke seg i denne retningen langs moens høyre side. Denne lille klynge bygninger her er landsbyen Grimpen, hvor vår venn doktor Mortimer bor. I en omkrets av åtte kilometer finnes det, som De ser, bare noen få spredte gårder. Her er den omtalte Lafter herregård. Her er et hus som være naturforskeren Stapletons bolig, tar jeg ikke feil, var det det han het. Her er to forpaktergårde. To og tyve kilometer borte ligger Princetowns store fengsel. Rundt omkring og innimellom disse spredte punktene strekker den øde, livløse moen seg. Her er da skueplassen hvor tragedien ble utspilt, og hvor vi muligens kan hjelpe til at den blir oppført på ny. ”
"Exactly. I fancy the Yew Alley, though not marked under that name, must stretch along this line, with the moor, as you perceive, upon the right of it. This small clump of buildings here is the hamlet of Grimpen, where our friend Dr. Mortimer has his headquarters. Within a radius of five miles there are, as you see, only a very few scattered dwellings. Here is Lafter Hall, which was mentioned in the narrative. There is a house indicated here which may be the residence of the naturalist--Stapleton, if I remember right, was his name. Here are two moorland farm-houses, High Tor and Foulmire. Then fourteen miles away the great convict prison of Princetown. Between and around these scattered points extends the desolate, lifeless moor. This, then, is the stage upon which tragedy has been played, and upon which we may help to play it again."
“ Det er visst en vill egn. ”
"It must be a wild place."
“ Ja, det er en verdig skueplass, dersom djevelen skulle ville blande seg i menneskenes affærer — — — ”
"Yes, the setting is a worthy one. If the devil did desire to have a hand in the affairs of men ----"
“ De er således selv tilbøyelig til å søke en overnaturlig forklaring ? ”
"Then you are yourself inclining to the supernatural explanation."
“ Djevelens hjelpere vel være vesener av kjøtt og blod, ikke sant ? Her er to spørsmål, som venter på vår løsning. Det ene er om det overhodet er utøvd noen forbrytelse i det hele tatt. Det andre er: Hva består forbrytelsen i, og hvordan ble den begått ? Hvis doktor Mortimers antagelse skulle være riktig, og vi således står overfor krefter utenfor naturens alminnelige lover, er vår undersøkelse til ende. Men vi er forpliktet til å uttømme alle andre gjetninger før vi faller tilbake på denne antagelsen. Jeg tenker vi lukker dette vinduet igjen, hvis De så synes ? Så merkelig det enn kan høres, finner jeg at en konsentrert atmosfære også hjelper til å konsentrere tankene. Ennå har jeg ikke drevet det til å lukke meg inne i et kott, men egentlig ville det være det mest logiske, etter min overbevisning. Har De tenkt noe over saken ? ”
"The devil's agents may be of flesh and blood, may they not? There are two questions waiting for us at the outset. The one is whether any crime has been committed at all; the second is, what is the crime and how was it committed? Of course, if Dr. Mortimer's surmise should be correct, and we are dealing with forces outside the ordinary laws of Nature, there is an end of our investigation. But we are bound to exhaust all other hypotheses before falling back upon this one. I think we'll shut that window again, if you don't mind. It is a singular thing, but I find that a concentrated atmosphere helps a concentration of thought. I have not pushed it to the length of getting into a box to think, but that is the logical outcome of my convictions. Have you turned the case over in your mind?"
“ Ja, jeg har tenkt en god del på den dagens løp. ”
"Yes, I have thought a good deal of it in the course of the day."
“ Hva får De ut av den, Watson ? ”
"What do you make of it?"
“ Det er en meget hård nøtt å knekke. ” “ Ja, denne saken er noe for seg selv. Den forandring av fotsporene for eksempel, hva mener De om den ? ”
"It is very bewildering." "It has certainly a character of its own. There are points of distinction about it. That change in the footprints, for example. What do you make of that?"
“ Mortimer sa, at mannen hadde gått på tærne nedover den delen av alléen. ”
"Mortimer said that the man had walked on tiptoe down that portion of the alley."
“ Han gjentok bare hva en eller annen dumrian hadde forklart ved likskuet. Hvorfor skulle noen finne på å på tærne nedover alléen ? ”
"He only repeated what some fool had said at the inquest. Why should a man walk on tiptoe down the alley?"
“Ja, men hva da?”
"What then?"
“ Han har sprunget, Watson, sprunget fortvilet, sprunget for sitt liv, sprunget, inntil hans hjerte brast, og han falt død om. ”
"He was running, Watson--running desperately, running for his life, running until he burst his heart and fell dead upon his face."
“Sprunget for hva?”
"Running from what?"
“ Ja, det er nettopp spørsmålet. Det er tegn som tyder på at mannen var aldeles ute av seg av skrekk før han i det hele tatt begynte å løpe. ”
"There lies our problem. There are indications that the man was crazed with fear before ever he began to run."
“ Hvordan kan De si det ? ”
"How can you say that?"
“ Jeg antar at det som fremkalte hans redsel kom i mot ham over moen. Hvis det var slik, og det synes mest sannsynlig, kunne bare en mann som ikke lenger var herre over seg selv ha sprunget fra huset istedenfor til det. Dersom hestebytterens forklaring skal tas for god fisk, sprang han etter hjelp nettopp mot kanten hvor det var minst utsikt til å den. Og hvem ventet han på den aftenen, og hvorfor ventet han der ute på veien og ikke heller hjemme i sitt eget hus ? ”
"I am presuming that the cause of his fears came to him across the moor. If that were so, and it seems most probable, only a man who had lost his wits would have run from the house instead of towards it. If the gipsy's evidence may be taken as true, he ran with cries for help in the direction where help was least likely to be. Then, again, whom was he waiting for that night, and why was he waiting for him in the Yew Alley rather than in his own house?"
“ De tror altså at han ventet på noen ? ”
"You think that he was waiting for someone?"
“ Mannen var noe til års og svak. Det er forklarlig at han ville ta seg seg en aftentur. Men det var sølet og rått, og veiret temmelig ugjestmildt. Er det da rimelig at han skulle bli stående fem eller ti minutter, som doktor Mortimer med større praktisk sans enn jeg skulle ha tiltenkt ham, sluttet ut i fra sigarasken. ”
"The man was elderly and infirm. We can understand his taking an evening stroll, but the ground was damp and the night inclement. Is it natural that he should stand for five or ten minutes, as Dr. Mortimer, with more practical sense than I should have given him credit for, deduced from the cigar ash?"
“ Men han pleide jo å ut hver aften. ”
"But he went out every evening."
“ Jeg anser det meget usannsynlig, at han stod og ventet ved grinden der hver aften. Tvertimot er det klart at han ungikk moen ! Men den aftenen ventet han der. Det var aftenen, før han skulle reise til London. Saken begynner å forme seg, Watson ! Den begynner å henge sammen. Rekk meg fiolinen, er De snill, så venter vi med å snakke om denne saken inntil vi har truffet doktor Mortimer og Henry Baskerville i morgen. ” * * *
"I think it unlikely that he waited at the moor-gate every evening. On the contrary, the evidence is that he avoided the moor. That night he waited there. It was the night before he made his departure for London. The thing takes shape, Watson. It becomes coherent. Might I ask you to hand me my violin, and we will postpone all further thought upon this business until we have had the advantage of meeting Dr. Mortimer and Sir Henry Baskerville in the morning."
Fjerde kapitel. Sir Henry Baskerville.
Chapter 4 Sir Henry Baskerville
VI hadde spist frokost tidlig, og Holmes ventet nå på det lovede besøk. Klokken hadde nettopp slått ti da doktor Mortimer ble vist opp, fulgt av den unge baronet. Han var en en liten, livlig, mørkøyd mann i tredveårsalderen, meget sterkbygget, med tykke sorte øyenbryn og et kraftig, energisk ansikt. Han bar en tarvelig, noe loslitt drakt, og hans utseende var veirbitt som hos en mann som har tilbrakt størstedelen av sin tid i friluft; men det var noe i hans faste blikk og sikre opptreden som viste at han var en gentleman.
Our breakfast-table was cleared early, and Holmes waited in his dressing-gown for the promised interview. Our clients were punctual to their appointment, for the clock had just struck ten when Dr. Mortimer was shown up, followed by the young baronet. The latter was a small, alert, dark-eyed man about thirty years of age, very sturdily built, with thick black eyebrows and a strong, pugnacious face. He wore a ruddy-tinted tweed suit and had the weather-beaten appearance of one who has spent most of his time in the open air, and yet there was something in his steady eye and the quiet assurance of his bearing which indicated the gentleman.
Sir Henry Baskerville ! ” presenterte doktor Mortimer.
"This is Sir Henry Baskerville," said Dr. Mortimer.
“ Merkelig nok, hr. Sherlock Holmes, ville jeg av egen drift ha søkt Dem denne morgenen hvis ikke min venn hadde bedt meg bli med. Som jeg forstår, gir De Dem av med å løse små gåter. Der er i dag hendt meg noe som det vil kreve mere ettertanke for å forklare enn det jeg selv er i stand til å yte. ”
"Why, yes," said he, "and the strange thing is, Mr. Sherlock Holmes, that if my friend here had not proposed coming round to you this morning I should have come on my own account. I understand that you think out little puzzles, and I've had one this morning which wants more thinking out than I am able to give it."
“ Værsgod å ta plass, sir Henry ! Forstår jeg Dem rett ? Har De selv opplevd noe besynderlig siden De kom til London ? ”
"Pray take a seat, Sir Henry. Do I understand you to say that you have yourself had some remarkable experience since you arrived in London?"
“ Ja, det var ikke noe særlig betydningsfullt, hr. Holmes. Formodentlig bare en spøk. Det var dette brevet, som jeg fikk i dag morges, hvis jeg kan kalle det et brev. ”
"Nothing of much importance, Mr. Holmes. Only a joke, as like as not. It was this letter, if you can call it a letter, which reached me this morning."
Han la en konvolutt på bordet, og vi bøyde oss alle over den. Den var gråfarvet og alminnelig. Adressen Sir Henry Baskerville, Northumberland Hotel var skrevet med store bokstaver. Det var merket Charing Cross og stemplet den foregående aften.
He laid an envelope upon the table, and we all bent over it. It was of common quality, grayish in colour. The address, "Sir Henry Baskerville, Northumberland Hotel," was printed in rough characters; the postmark "Charing Cross," and the date of posting the preceding evening.
Var der noen som visste at De ville ta inn på Northumberland Hotel ? ” spurte Holmes og så skarpt på sin gjest.
"Who knew that you were going to the Northumberland Hotel?" asked Holmes, glancing keenly across at our visitor.
“ Nei, ikke en eneste kunne ha visst det. Det ble først besluttet etter at jeg hadde truffet doktor Mortimer. ”
"No one could have known. We only decided after I met Dr. Mortimer."
“ Men doktor Mortimer hadde naturligvis allerede tatt inn der ? ”
"But Dr. Mortimer was no doubt already stopping there?"
“ Nei, jeg hadde tatt inn hos en venn, ” svarte doktoren. “ Der var ingen som kunne vite at vi skulle ta inn på dette hotellet. ”
"No, I had been staying with a friend," said the doctor. "There was no possible indication that we intended to go to this hotel."
“ Hm ! Der er åpenbart noen som synes dypt interessert i hva De foretar Dem. ” Han tok et halvt ark papir opp av konvolutten, foldet i fire deler. Han åpnet det og la det foran seg på bordet. Langs midten av papiret var det dannet en setning ved å lime trykte, enkelte ord ved siden av hverandre. Setningen var lød således: Hvis De setter pris på Deres liv og forstand, så hold Dem vekk fra moen. Ordet “ moen ” var skrevet med blekk.
"Hum! Someone seems to be very deeply interested in your movements." Out of the envelope he took a half-sheet of foolscap paper folded into four. This he opened and spread flat upon the table. Across the middle of it a single sentence had been formed by the expedient of pasting printed words upon it. It ran: "As you value your life or your reason keep away from the moor." The word "moor" only was printed in ink.
“ Kanskje De kan si meg, hr. Holmes, ” sa sir Henry, “ hva i himmelens navn meningen kan være med dette ? Hvem er det som har så sterk interesse for meg ? ”
"Now," said Sir Henry Baskerville, "perhaps you will tell me, Mr. Holmes, what in thunder is the meaning of that, and who it is that takes so much interest in my affairs?"
“ Hva mener De, doktor Mortimer ? De innrømme at dette er da ikke i noen henseende overnaturlig. ”
"What do you make of it, Dr. Mortimer? You must allow that there is nothing supernatural about this, at any rate?"
“ Nei, men det kan jo meget vel skrive seg fra noen som mener at her er noe overnaturlig med i saken. ”
"No, sir, but it might very well come from someone who was convinced that the business is supernatural."
“ Hvilken sak ? ” spurte sir Henry kvasst. “ Det forekommer meg at dere, mine herrer, vet meget mere om alle mine anliggender enn jeg ? ”
"What business?" asked Sir Henry sharply. "It seems to me that all you gentlemen know a great deal more than I do about my own affairs."
“ De skal full rede på alt vi vet, før De går herfra, sir Henry. Det lover jeg Dem, ” sa Sherlock Holmes. “ For øyeblikket vil vi med Deres tillatelse holde oss til dette meget interessante dokument, som være sammensatt og lagt i postkassen i går aftes. Har De Times for igår, Watson ? ”
"You shall share our knowledge before you leave this room, Sir Henry. I promise you that," said Sherlock Holmes. "We will confine ourselves for the present with your permission to this very interesting document, which must have been put together and posted yesterday evening. Have you yesterday's Times, Watson?"
“ Ja, den ligger der borte i kroken. ”
"It is here in the corner."
“ Tør jeg be Dem rekke meg den ? Takk, innsiden med lederartiklene ! ” Hans blikk løp hurtig opp og ned ad spaltene. “ Her er en glimrende artikkel om frihandel. Tillat meg å lese høyt et utdrag: “ De kan lokkes til å innbille Dem, at Deres egen særlige bedrift eller industri vil oppmuntres ved en beskyttelsestariff, men det er klart at en slik lovgivning i lengden gjøre landet fattig, forminske prisene på våre innførselsvarer og senke de alminnelige livsvilkår i dette land. ” “ Hva sier De til det, Watson ? ” utbrøt Holmes muntert og gned hendene fornøyd. “ Er ikke det en utmerket betraktning ? ”
"Might I trouble you for it--the inside page, please, with the leading articles?" He glanced swiftly over it, running his eyes up and down the columns. "Capital article this on free trade. Permit me to give you an extract from it. 'You may be cajoled into imagining that your own special trade or your own industry will be encouraged by a protective tariff, but it stands to reason that such legislation must in the long run keep away wealth from the country, diminish the value of our imports, and lower the general conditions of life in this island.' What do you think of that, Watson?" cried Holmes in high glee, rubbing his hands together with satisfaction. "Don't you think that is an admirable sentiment?"
Doktor Mortimer betraktet Holmes med spent interesse, mens sir Henry så forbauset på ham med sine mørke øyne.
Dr. Mortimer looked at Holmes with an air of professional interest, and Sir Henry Baskerville turned a pair of puzzled dark eyes upon me.
“ Jeg kjenner ikke meget til tolltariffer og denslags, ” sa han, “ men det forekommer meg som om vi kommer noe vel langt fra saken. ”
"I don't know much about the tariff and things of that kind," said he; "but it seems to me we've got a bit off the trail so far as that note is concerned."
“ Tvertimot. Nå er vi nettopp ved den, sir Henry. Watson kjenner mere til min fremgangsmåte enn De; men jeg er redd han heller ikke har oppfattet det betydningsfulle i disse setningene. ”
"On the contrary, I think we are particularly hot upon the trail, Sir Henry. Watson here knows more about my methods than you do, but I fear that even he has not quite grasped the significance of this sentence."
“ Nei, jeg innrømme jeg fatter ikke forbindelsen. ”
"No, I confess that I see no connection."
“ Og allikevel, min kjære Watson, er det en så nær forbindelse, at det ene er tatt ut av det andre. Se nå her: “ De ” — “ Deres ” — “ liv ” — “ pris ” – – – Kan De ikke se hvor disse ordene er tatt fra ? ”
"And yet, my dear Watson, there is so very close a connection that the one is extracted out of the other. 'You,' 'your,' 'your,' 'life,' 'reason,' 'value,' 'keep away,' 'from the.' Don't you see now whence these words have been taken?"
“ Jo, De har rett ! Det er virkelig fint funnet ut av, ” utbrøt sir Henry.
"By thunder, you're right! Well, if that isn't smart!" cried Sir Henry.
"If any possible doubt remained it is settled by the fact that 'keep away' and 'from the' are cut out in one piece."
"Well, now--so it is!"
“ Dette overtreffer, hr. Holmes, alt hva jeg har kunnet tenke meg, ” sa doktor Mortimer og stirret forbauset på min venn. “ Jeg kunne forstå det om noen hadde sagt at disse ord var fra en avis; men at De skulle kunne si hvilken avis og fra hvilken artikkel i den, det er virkelig det merkeligste jeg ennå har opplevd. Hvordan kan De finne ut det ? ”
"Really, Mr. Holmes, this exceeds anything which I could have imagined," said Dr. Mortimer, gazing at my friend in amazement. "I could understand anyone saying that the words were from a newspaper; but that you should name which, and add that it came from the leading article, is really one of the most remarkable things which I have ever known. How did you do it?"
“ Jeg antar, doktor, at De kan skjelne en negers hodeskalle fra en eskimos. ”
"I presume, Doctor, that you could tell the skull of a negro from that of an Esquimau?"
“Ja, naturligvis.”
"Most certainly."
“Men hvordan da?”
"But how?"
“ Det er jo mitt spesielle fag. Forskjellen er iøynefallende. ”
"Because that is my special hobby. The differences are obvious. The supra-orbital crest, the facial angle, the maxillary curve, the --"
“ Ja, men nå er dette mitt spesielle fag, og forskjellen er her ikke mindre iøynefallende. Det er for meg likeså stor forskjell mellom en Times-artikkels skutte bourgeois-sats og et av de billige aftenbladers slurvete trykk som mellom Deres neger og eskimo. Å kunne adskille skriftsorter er en av de mest elementære deler av forbryterfagmannens kunnskap. Jeg skal innrømme at da jeg var meget ung, kunne jeg nok forveksle forskjellige avisers artikler; men en leder i Times er særlig utpreget, og disse ord kan ikke være tatt annetsteds fra. Da ordene var laget igår, var det sannsynlig at man ville finne dem i en artikkel i gårsdagens nummer. ”
"But this is my special hobby, and the differences are equally obvious. There is as much difference to my eyes between the leaded bourgeois type of a Times article and the slovenly print of an evening half-penny paper as there could be between your negro and your Esquimau. The detection of types is one of the most elementary branches of knowledge to the special expert in crime, though I confess that once when I was very young I confused the Leeds Mercury with the Western Morning News. But a Times leader is entirely distinctive, and these words could have been taken from nothing else. As it was done yesterday the strong probability was that we should find the words in yesterday's issue."
“ Såvidt jeg har kunnet forstå Dem, hr. Holmes, har noen klippet ordene ut av artikkelen med en saks, ” sa sir Henry.
"So far as I can follow you, then, Mr. Holmes," said Sir Henry Baskerville, "someone cut out this message with a scissors--"
“ Med en neglesaks, ” svarte Holmes, “ en meget kortbladet saks. De kan se at vedkommende har måtte gjøre to klipp for å ut to sammenhengende ord. ”
"Nail-scissors," said Holmes. "You can see that it was a very short-bladed scissors, since the cutter had to take two snips over 'keep away.'"
“ Ordene er altså klippet ut og derpå limt på... ”
"That is so. Someone, then, cut out the message with a pair of short-bladed scissors, pasted it with paste--"
“ Med gummi, ” sa Holmes.
"Gum," said Holmes.
“ Limt på papiret med gummi. Men hvorfor behøvde vedkommende å skrive ordet “ moen ” ? ”
"With gum on to the paper. But I want to know why the word 'moor' should have been written?"
“ Fordi han ikke kunne finne det på trykk. De andre ord var ganske alminnelige og ville kunne finnes i et hvert nummer, men “ moen ” er sjeldnere. ”
"Because he could not find it in print. The other words were all simple and might be found in any issue, but 'moor' would be less common."
“ Javisst, sånn er det. Har De oppdaget noe annet i brevet, hr. Holmes ? ”
"Why, of course, that would explain it. Have you read anything else in this message, Mr. Holmes?"
“ Ja, det er et par antydninger, skjønt vedkommende har gjort seg mest mulig møye for å bortrydde et hvert spor. Adressen er, som De ser, skrevet med stygge bokstaver. Men Times er et blad som sjelden finnes uten i de dannede klasser. Vi derfor ut fra at brevet er sammensatt av en dannet mann som ville fremstille seg som udannet. Hans forsøk på ikke å røpe sin egen skrift tyder på at De eller vil komme til å kjenne den. De vil også legge merke til at ordene ikke er limt etter hverandre i rett linje, men at noen står noe høyere enn de andre. Ordet “ liv ” for eksempel har slett ikke sin rette plass. Dette kan tyde på skjødesløshet, men det kan også være et vitnesbyrd om at vedkommende har vært nervøs og har hatt hastverk. Jeg vil nærmest anta det siste. Saken har åpenbart vært av stor viktighet for ham, og det er ikke sannsynlig at man er skjødesløs når man skal sette sammen et slikt brev. Dersom han hadde hastverk står vi overfor det interessante spørsmål, hvorfor han hadde hastverk. Var nemlig brevet lagt i postkassen tidlig om morgenen, ville det jo allikevel ha nådd sir Henry før han forlot hotellet. Skulle vedkommende kanskje vært redd for å bli avbrutt — og i så fall av hvem ? ”
"There are one or two indications, and yet the utmost pains have been taken to remove all clues. The address, you observe is printed in rough characters. But the Times is a paper which is seldom found in any hands but those of the highly educated. We may take it, therefore, that the letter was composed by an educated man who wished to pose as an uneducated one, and his effort to conceal his own writing suggests that that writing might be known, or come to be known, by you. Again, you will observe that the words are not gummed on in an accurate line, but that some are much higher than others. 'Life,' for example is quite out of its proper place. That may point to carelessness or it may point to agitation and hurry upon the part of the cutter. On the whole I incline to the latter view, since the matter was evidently important, and it is unlikely that the composer of such a letter would be careless. If he were in a hurry it opens up the interesting question why he should be in a hurry, since any letter posted up to early morning would reach Sir Henry before he would leave his hotel. Did the composer fear an interruption--and from whom?"
“ Nå kommer vi visstnok inn på gjetningenes område, ” sa doktor Mortimer.
"We are coming now rather into the region of guesswork," said Dr. Mortimer.
Si heller inn på sannsynlighetenes felt, hvor en veier mulighetene og velger det mest sannsynlige. Det er å bruke fantasien vitenskapelig, men vi går i våre spekulasjoner alltid ut fra et eller annet materielt grunnlag. De vil kalle det en gjetning, men jeg er omtrent overbevist om at adressen er skrevet på et hotell. ”
"Say, rather, into the region where we balance probabilities and choose the most likely. It is the scientific use of the imagination, but we have always some material basis on which to start our speculation. Now, you would call it a guess, no doubt, but I am almost certain that this address has been written in a hotel."
“ Men hvordan i all verden kan De si det ? ”
"How in the world can you say that?"
“ Dersom De undersøker den omhyggelig, vil De se at både blekk og penn har plaget den skrivende. Pennen har nektet å gjøre tjeneste to ganger i ett ord og er blitt tørr tre ganger i en kort adresse. Det viser at der ha vært meget lite blekk i blekkhuset. I et privat hus lar man sjelden dette være tilfellet. Men i hoteller er det jo som oftest slik. Ja, jeg er ikke i synderlig tvil om at kunne vi undersøke papirkurvene på hotellene rundt Charing Cross, inntil vi fant levningene av den istykkerklippede Times-leder, kunne vi øyeblikkelig sikre oss den personen som har sendt dette besynderlige brevet. Men hva er dette ? ”
"If you examine it carefully you will see that both the pen and the ink have given the writer trouble. The pen has spluttered twice in a single word, and has run dry three times in a short address, showing that there was very little ink in the bottle. Now, a private pen or ink-bottle is seldom allowed to be in such a state, and the combination of the two must be quite rare. But you know the hotel ink and the hotel pen, where it is rare to get anything else. Yes, I have very little hesitation in saying that could we examine the waste-paper baskets of the hotels around Charing Cross until we found the remains of the mutilated Times leader we could lay our hands straight upon the person who sent this singular message. Halloa! Halloa! What's this?"
Sherlock Holmes undersøkte omhyggelig den papirlappen som ordene var limt fast på, i det han holdt det kun en tomme eller to fra øynene.
He was carefully examining the foolscap, upon which the words were pasted, holding it only an inch or two from his eyes.
"Well?"
“ Å nei, det er ingenting, ” sa han og la det fra seg. “ Det er et halvt ark alminnelig papir uten så mye som et vannmerke en gang. Jeg tenker at vi nå har funnet ut hva vi overhodet kan finne ut av dette brevet. Har forøvrig noe andet av interesse hendt Dem siden De kom til London, sir Henry ? ”
"Nothing," said he, throwing it down. "It is a blank half-sheet of paper, without even a water-mark upon it. I think we have drawn as much as we can from this curious letter; and now, Sir Henry, has anything else of interest happened to you since you have been in London?"
“ Nei, ikke såvidt jeg vet, hr. Holmes. ”
"Why, no, Mr. Holmes. I think not."
“ De har ikke lagt merke til om noen har fulgt etter og bevoktet Dem ? ”
"You have not observed anyone follow or watch you?"
“ Det ser nesten ut som jeg er kommet midt opp i et eventyr, ” sa vår gjest. “ Skulle noen følge etter eller bevokte meg ? ”
"I seem to have walked right into the thick of a dime novel," said our visitor. "Why in thunder should anyone follow or watch me?"
“ Ja, nå kommer vi til det. Har De ingenting annet å fortelle oss før vi går over til den siden av saken ? ”
"We are coming to that. You have nothing else to report to us before we go into this matter?"
“ Det kommer an på hva De mener er verd å fortelle. ”
"Well, it depends upon what you think worth reporting."
“ Jeg tenker at alt utenfor det dagligdagse kan ha sin betydning. ”
"I think anything out of the ordinary routine of life well worth reporting."
Sir Henry smilte.
Sir Henry smiled.
“ Jeg kjenner kun lite til britisk liv ennå; jeg har tilbrakt nesten hele mitt liv i de Forenede Stater og Kanada. Men jeg håper at det ikke hører til det dagligdagse å miste en av sine støvler. ”
"I don't know much of British life yet, for I have spent nearly all my time in the States and in Canada. But I hope that to lose one of your boots is not part of the ordinary routine of life over here."
Har De mistet en av Deres støvler ? ”
"You have lost one of your boots?"
“ Kjære, det bare bero på en feiltagelse, ” utbrøt doktor Mortimer. “ De vil nok finne den når De kommer tilbake til hotellet. Hva kan det nytte å uleilige hr. Holmes med slike bagateller ? ”
"My dear sir," cried Dr. Mortimer, "it is only mislaid. You will find it when you return to the hotel. What is the use of troubling Mr. Holmes with trifles of this kind?"
“ Han ba meg fortelle alt ualminnelig som har hendt meg. ”
"Well, he asked me for anything outside the ordinary routine."
“ Ja, selvfølgelig, ” sa Holmes. “ Ganske riktig. Hvor ubetydelig det ser ut, har det dog sin interesse. De har altså mistet en av Deres støvler ? ”
"Exactly," said Holmes, "however foolish the incident may seem. You have lost one of your boots, you say?"
“ Ja, den er i alle fall kommet bort for meg. Jeg satte den utenfor døren til mitt værelse i natt, men imorges stod det bare en. Tjeneren som skulle pusse dem, kunne ikke si noe. Det verste er at jeg hadde kjøpt dem samme aften i Strand og har aldri hatt dem på. ”
"Well, mislaid it, anyhow. I put them both outside my door last night, and there was only one in the morning. I could get no sense out of the chap who cleans them. The worst of it is that I only bought the pair last night in the Strand, and I have never had them on."
“ Men når De aldri hadde hatt dem på, hvorfor satte De dem ut for å pusses ? ”
"If you have never worn them, why did you put them out to be cleaned?"
“ Det var et par brune støvler og var ikke pusset før. Derfor satte jeg dem ut. ”
"They were tan boots and had never been varnished. That was why I put them out."
“ De gikk altså ved Deres ankomst til London i går straks ut og kjøpte et par støvler ? ”
"Then I understand that on your arrival in London yesterday you went out at once and bought a pair of boots?"
“ Ja, jeg var i en hel del butikker. Doktor Mortimer fulgte meg. Når jeg er blitt godseier der nede jeg jo kle meg noe bedre. Jeg er muligens blitt litt skjødesløs med mitt ytre der borte i vesten. Jeg kjøpte blant annet også disse brune støvlene for fem og tyve kroner. Den ene ble altså stjålet før jeg en gang hadde hatt dem på mine ben. ”
"I did a good deal of shopping. Dr. Mortimer here went round with me. You see, if I am to be squire down there I must dress the part, and it may be that I have got a little careless in my ways out West. Among other things I bought these brown boots--gave six dollars for them--and had one stolen before ever I had them on my feet."
“ En høyst forunderlig ting å stjele, ” sa Sherlock Holmes. Jeg tror, som doktor Mortimer, at det ikke kan vare lenge før De får den tilbake. ”
"It seems a singularly useless thing to steal," said Sherlock Holmes. "I confess that I share Dr. Mortimer's belief that it will not be long before the missing boot is found."
“ Ja, mine herrer, ” sa sir Henry bestemt, “ nå har jeg vel redegjort tilstrekkelig for det lille jeg vet. Nå er det på tide at De holder Deres løfte og gir meg full beskjed om hva som egentlig står på. ”
"And, now, gentlemen," said the baronet with decision, "it seems to me that I have spoken quite enough about the little that I know. It is time that you kept your promise and gave me a full account of what we are all driving at."
“ Ja, det er et meget rimelig forlangende, ” svarte Holmes. “ Doktor Mortimer, jeg synes De helst burde fortelle sir Henry hele historien slik som De fortalte oss den. ”
"Your request is a very reasonable one," Holmes answered. "Dr. Mortimer, I think you could not do better than to tell your story as you told it to us."
Etter denne oppmuntringen tok vår vitenskapelige venn sine papirer opp av lommen og berettet hele historien om igjen, slik som han hadde fortalt den dagen før. Sir Henry lyttet med den mest spente oppmerksomhet og kunne til sine tider ikke avholde seg fra å gi sin forbauselse høylydt uttrykk.
Thus encouraged, our scientific friend drew his papers from his pocket, and presented the whole case as he had done upon the morning before. Sir Henry Baskerville listened with the deepest attention, and with an occasional exclamation of surprise.
“ Det ser nesten ut som om jeg er kommet til arven ved en hevn, ” sa han da den lange fortellingen var slutt. “ Jeg har jo hørt om denne hunden siden jeg var i barnekammeret. Det er vår slektshistorie, men før har det aldri falt meg inn å ta den alvorlig. Min onkels død — — — nei, det går alt sammen rundt for meg, jeg kan ikke klare det. De synes ikke å være helt på det rene med om dette er en sak for politiet eller for en prest. ”
"Well, I seem to have come into an inheritance with a vengeance," said he when the long narrative was finished. "Of course, I've heard of the hound ever since I was in the nursery. It's the pet story of the family, though I never thought of taking it seriously before. But as to my uncle's death--well, it all seems boiling up in my head, and I can't get it clear yet. You don't seem quite to have made up your mind whether it's a case for a policeman or a clergyman."
“ De har rett. ”
"Precisely."
“ Og så dette brevet som var adressert til meg til hotellet. Det passer formodentlig inn i historien ? ”
"And now there's this affair of the letter to me at the hotel. I suppose that fits into its place."
“ Det ser ut som det finnes noen som vet mere om hva som foregår på moen enn vi, ” sa doktor Mortimer.
"It seems to show that someone knows more than we do about what goes on upon the moor," said Dr. Mortimer.
“ Og, ” tilføyet Holmes, “ som om vedkommende ikke er illesinnet mot Dem, siden han advarer Dem mot faren. ”
"And also," said Holmes, "that someone is not ill-disposed towards you, since they warn you of danger."
“ Å, det kan vel være at vedkommende av visse grunner vil ha meg vekk. ”
"Or it may be that they wish, for their own purposes, to scare me away."
“ Det er nok mulig. Jeg er Dem meget forbunden, doktor Mortimer, fordi De har satt meg inn i denne saken, som virkelig frembyr mange interessante sider. Men det praktiske spørsmål som vi først avgjøre, sir Henry, er om det er tilrådelig for Dem å ta til Baskerville herregård ? ”
"Well, of course, that is possible also. I am very much indebted to you, Dr. Mortimer, for introducing me to a problem which presents several interesting alternatives. But the practical point which we now have to decide, Sir Henry, is whether it is or is not advisable for you to go to Baskerville Hall."
“ Hvorfor skulle jeg ikke det ? ”
"Why should I not go?"
“ Det kan være farlig. ”
"There seems to be danger."
“ Mener De at faren kan komme fra denne slektsdemonen eller fra et menneskelig vesen ? ”
"Do you mean danger from this family fiend or do you mean danger from human beings?"
“ Det er nettopp det som vi se å bringe på det rene. ”
"Well, that is what we have to find out."
“ Det får være hva det være vil. Min beslutning er tatt. Det er ingen djevel i helvete, hr. Holmes, og det finnes ikke noe menneske på jorden som kan forhindre meg fra å vende tilbake til min egen slektsgård. Det er mitt endelige svar. ” Sir Henrys mørke øyenbryn trakk seg sammen, og ansiktet blusset sterkt mens han snakket. Det var klart at Baskervillernes heftige temperament ikke var utslukt hos denne, deres siste ætling. “ Men, ” tilføyde han, “ Jeg har ennå ikke hatt tilstrekkelig tid til å tenke over alt som De har fortalt meg. Det er ikke så lett å treffe en avgjørelse på stående fot. Jeg ville gjerne litt tid og ro på meg så jeg kan tenke nærmere over saken. Hør her, mine herrer. Klokken er nå halv tolv. Jeg går herfra rett tilbake til hotellet. Vil De og Deres venn Watson komme og spise lunch med oss klokken to ? Da vil jeg forhåpentligvis kunne si Dem bestemt hva jeg mener om dette. ”
"Whichever it is, my answer is fixed. There is no devil in hell, Mr. Holmes, and there is no man upon earth who can prevent me from going to the home of my own people, and you may take that to be my final answer." His dark brows knitted and his face flushed to a dusky red as he spoke. It was evident that the fiery temper of the Baskervilles was not extinct in this their last representative. "Meanwhile," said he, "I have hardly had time to think over all that you have told me. It's a big thing for a man to have to understand and to decide at one sitting. I should like to have a quiet hour by myself to make up my mind. Now, look here, Mr. Holmes, it's half-past eleven now and I am going back right away to my hotel. Suppose you and your friend, Dr. Watson, come round and lunch with us at two. I'll be able to tell you more clearly then how this thing strikes me."
Passer det for Dem, Watson ? ”
"Is that convenient to you, Watson?"
“Utmerket.”
"Perfectly."
“ Ja, da kan De vente oss. Vil De jeg skal sende bud etter en vogn ? ”
"Then you may expect us. Shall I have a cab called?"
“ Nei takk, jeg foretrekker å spasere. Denne historie har nesten gjort meg urolig. ”
"I'd prefer to walk, for this affair has flurried me rather."
“ Jeg spaserer med fornøyelse også, ” sa doktor Mortimer.
"I'll join you in a walk, with pleasure," said his companion.
“ Ja, så treffes vi igjen klokken to. God morgen ! På gjensyn ! ”
"Then we meet again at two o'clock. Au revoir, and good-morning!"
Vi hørte de to fremmedes skritt i trappen og lyden av gatedøren som ble åpnet og lukket igjen. Holmes var i et øyeblikk forvandlet fra den stille drømmer til en energisk handlingens mann.
We heard the steps of our visitors descend the stair and the bang of the front door. In an instant Holmes had changed from the languid dreamer to the man of action.
“ Skynd Dem, Watson, ta Deres hatt og Deres støvler på ! Vi har ikke et øyeblikk å spille ! ”
"Your hat and boots, Watson, quick! Not a moment to lose!"
Han styrtet inn i sideværelset og kom tilbake noen sekunder etter iført frakk. Vi ilte ned ad trappen og ut på gaten. Doktor Mortimer og sir Henry kunne ennå sees et par hundrede meter foran oss, gående i retning Oxford Street.
He rushed into his room in his dressing-gown and was back again in a few seconds in a frock-coat. We hurried together down the stairs and into the street. Dr. Mortimer and Baskerville were still visible about two hundred yards ahead of us in the direction of Oxford Street.
Skal jeg springe etter dem og be dem vente ? ”
"Shall I run on and stop them?"
“ Nei, ikke for alt i verden, kjære Watson. Jeg er fuldkommen tilfreds med Deres selskap, dersom De kan nøye Dem med mitt. De gjorde forresten klokt i å . Det er en deilig formiddag. ”
"Not for the world, my dear Watson. I am perfectly satisfied with your company if you will tolerate mine. Our friends are wise, for it is certainly a very fine morning for a walk."
Han økte hastigheten inntil avstanden mellom oss og dem var redusert til halvparten. I en avstand av hundre alen fulgte vi etter dem gjennom Oxford Street og ned gjennom Regent Street. Et øyeblikk stanset de og ga seg til å betrakte utstillingen i et vindu. Holmes gjorde straks likedan. Et minutt etter unslapp ham et lite, tilfreds utrop, og da jeg fulgte retningen av hans ivrig stirrende blikk, jeg at en vogn med en mann i, som hadde holdt på den andre siden av gaten, nå kjørte langsomt nedover igjen.
He quickened his pace until we had decreased the distance which divided us by about half. Then, still keeping a hundred yards behind, we followed into Oxford Street and so down Regent Street. Once our friends stopped and stared into a shop window, upon which Holmes did the same. An instant afterwards he gave a little cry of satisfaction, and, following the direction of his eager eyes, I saw that a hansom cab with a man inside which had halted on the other side of the street was now proceeding slowly onward again.
“ Det er vår mann, Watson ! Kom her. Vi vil i alle fall se ham ordentlig, om vi ikke kan gjøre mere. ”
"There's our man, Watson! Come along! We'll have a good look at him, if we can do no more."
Jeg oppdaget i det samme gjennom vognvinduet et ansikt med et busket, sort skjegg og et par gjennomtrengende øyne rettet like mot oss. Den lille klaffen ble øyeblikkelig åpnet, og det ble sagt noe til kusken. Vognen kjørte så i stor fart nedover Regent Street. Holmes seg ivrig omkring etter en annen vogn, men det var ingen ledige i nærheten. Uten å betenke seg trengte han seg gjennom folkemengden og ga seg til å springe etter vognen; men den hadde allerede et altfor stort forsprang, og det varte ikke lenge før den var ute av syne.
At that instant I was aware of a bushy black beard and a pair of piercing eyes turned upon us through the side window of the cab. Instantly the trapdoor at the top flew up, something was screamed to the driver, and the cab flew madly off down Regent Street. Holmes looked eagerly round for another, but no empty one was in sight. Then he dashed in wild pursuit amid the stream of the traffic, but the start was too great, and already the cab was out of sight.
Se der ! ” ropte Holmes, mens han pustende og blek av harme trakk seg ut fra vognstrømmen. “ Skulle man sett slikt uhell og slikt elendig arrangement ! Watson, Watson, hvis De er en ærlig mann, De også fortelle om dette som en motsetning til mine hell. ”
"There now!" said Holmes bitterly as he emerged panting and white with vexation from the tide of vehicles. "Was ever such bad luck and such bad management, too? Watson, Watson, if you are an honest man you will record this also and set it against my successes!"
“ Hvem var den mannen ? ”
"Who was the man?"
“ Det har jeg ikke den minste idé om. ”
"I have not an idea."
“En spion?”
"A spy?"
“ Etter hva vi har hørt er det jo klart at sir Henry er blitt meget omhyggelig overvåket av en eller annen siden han kom her. Hvordan kunne det ellers blitt så raskt kjent at han var tatt inn på Northumberland Hotel ! Når man har fulgt etter ham første dag, gikk jeg ut fra at det også ville bli gjort den andre. De la merke til at jeg var borte ved vinduet to ganger mens doktor Mortimer fortalte sin historie ? ”
"Well, it was evident from what we have heard that Baskerville has been very closely shadowed by someone since he has been in town. How else could it be known so quickly that it was the Northumberland Hotel which he had chosen? If they had followed him the first day I argued that they would follow him also the second. You may have observed that I twice strolled over to the window while Dr. Mortimer was reading his legend."
“ Ja, jeg det. ”
"Yes, I remember."
“ Jeg etter om jeg ikke kunne oppdage noen på lur i gaten, men det fantes ingen. Det er sikkert en dyktig mann vi er ute for. Jeg har stadig følelsen av å stå overfor en fast vilje. Ennå kan jeg dog ikke avgjøre om det er en velvillig eller fiendtlig makt som vi har å gjøre med. Da våre venner gikk fulgte jeg øyeblikkelig etter dem i håp om å kunne oppdage deres usynlige ledsager. Men han var så listig at han ikke gikk til fots, men hadde gjemt seg i en vogn som han kunne sitte og lure i og følge etter dem, uten at noen la merke til ham. Hans fremgangsmåte hadde også fordelen at hvis de tok en vogn, ville han dermed også kunne følge etter dem straks. Men vognen har én ulempe. ”
"I was looking out for loiterers in the street, but I saw none. We are dealing with a clever man, Watson. This matter cuts very deep, and though I have not finally made up my mind whether it is a benevolent or a malevolent agency which is in touch with us, I am conscious always of power and design. When our friends left I at once followed them in the hopes of marking down their invisible attendant. So wily was he that he had not trusted himself upon foot, but he had availed himself of a cab so that he could loiter behind or dash past them and so escape their notice. His method had the additional advantage that if they were to take a cab he was all ready to follow them. It has, however, one obvious disadvantage."
“ Han er i kuskens vold. ”
"It puts him in the power of the cabman."
“Ja, nettopp.”
"Exactly."
“ Hvor ergerlig at vi ikke fikk sett nummeret ! ”
"What a pity we did not get the number!"
“ Kjære Watson. Visstnok har jeg oppført meg klosset, men De kan da vel ikke tro at jeg glemte å se på nummeret ? 2704 er hans nummer. Men det vil hjelpe oss lite for øyeblikket. ”
"My dear Watson, clumsy as I have been, you surely do not seriously imagine that I neglected to get the number? No. 2704 is our man. But that is no use to us for the moment."
“ Men jeg forstår ikke hva mere De kunne ha gjort. ”
"I fail to see how you could have done more."
“ Da jeg oppdaget vognen, skulle jeg øyeblikkelig ha gjort helt om og gått i motsatt retning. Så skulle jeg straks selv tatt en vogn og fulgt den andre på avstand, eller heller kjørt rett til Northumberland Hotel og ventet der. Når den ukjente så hadde fulgt etter sir Henry til hotellet, ville vi fanget ham i hans egen snare og sett hva han hadde fore. Ved vår altfor overdrevne iver, som vår motstander forstod å benytte seg av med forbausende raskhet og energi, har vi røpet oss selv, og fuglen er fløyet ! ”
"On observing the cab I should have instantly turned and walked in the other direction. I should then at my leisure have hired a second cab and followed the first at a respectful distance, or, better still, have driven to the Northumberland Hotel and waited there. When our unknown had followed Baskerville home we should have had the opportunity of playing his own game upon himself and seeing where he made for. As it is, by an indiscreet eagerness, which was taken advantage of with extraordinary quickness and energy by our opponent, we have betrayed ourselves and lost our man."
Vi var under samtalen drevet sakte ned Regent Street, og doktor Mortimer var forlengst forsvunnet med sin ledsager.
We had been sauntering slowly down Regent Street during this conversation, and Dr. Mortimer, with his companion, had long vanished in front of us.
“ Det er ikke noen nytte å følge dem, ” sa Holmes. “ Vi se om vi ikke har andre kort på hånden, og spille dem så godt vi kan. Hvis De ser mannen i vognen igjen, vil De da kunne sverge på at det er ham ? ”
"There is no object in our following them," said Holmes. "The shadow has departed and will not return. We must see what further cards we have in our hands and play them with decision. Could you swear to that man's face within the cab?"
“ Med sikkerhet vil jeg bare kunne gjenkjenne skjegget. ”
"I could swear only to the beard."
“ Det kan jeg også. Derfor antar jeg at skjegget var falskt. En flink mann har ved et slikt forehavende kun bruk for skjegg når ansiktstrekkene skal skjules. Kom med inn her, Watson. ”
"And so could I--from which I gather that in all probability it was a false one. A clever man upon so delicate an errand has no use for a beard save to conceal his features. Come in here, Watson!"
Han gikk inn på et viserguttkontor, hvor han ble hjertelig mottatt av sjefen.
He turned into one of the district messenger offices, where he was warmly greeted by the manager.
“ Jeg ser, Wilson, at De ikke har glemt den lille saken hvor jeg var så heldig å kunne hjelpe Dem ? ”
"Ah, Wilson, I see you have not forgotten the little case in which I had the good fortune to help you?"
“ Så visst ikke. De frelste mitt gode navn; kanskje mitt liv. ”
"No, sir, indeed I have not. You saved my good name, and perhaps my life."
“ Nei, snille venn, nå overdriver De. Tar jeg ikke feil, hadde De blant Deres gutter en ved navn Cartwright, som viste seg å være meget flink. ”
"My dear fellow, you exaggerate. I have some recollection, Wilson, that you had among your boys a lad named Cartwright, who showed some ability during the investigation."
“ Jo, han er her fremdeles. ”
"Yes, sir, he is still with us."
Kunne De sende bud etter ham ? Takk. De ville også gjøre meg en tjeneste, hvis De kunne veksle denne pengeseddelen for meg. ”
"Could you ring him up?--thank you! And I should be glad to have change of this five-pound note."
En fjortenårsgammel gutt med et lyst, skarpt ansikt hadde straks innfunnet seg da sjefen kalte på ham. Han stod nå og betraktet med dyp ærbødighet den berømte detektiv.
A lad of fourteen, with a bright, keen face, had obeyed the summons of the manager. He stood now gazing with great reverence at the famous detective.
Lån meg adressekalenderen; takk ! ” sa Holmes. “ Her har vi navnene på tre og tyve hoteller, alle i nærheten av Charing Cross. Ikke sant, Cartwright ? ”
"Let me have the Hotel Directory," said Holmes. "Thank you! Now, Cartwright, there are the names of twenty-three hotels here, all in the immediate neighbourhood of Charing Cross. Do you see?"
“Jo, hr. Holmes!”
"Yes, sir."
Vil De innom dem alle sammen ? ”
"You will visit each of these in turn."
“Ja.”
"Yes, sir."
“ De kan begynne med å gi portneren en krone i drikkepenger. Her har De tre og tyve kroner. ”
"You will begin in each case by giving the outside porter one shilling. Here are twenty-three shillings."
“Takk!”
"Yes, sir."
“ De kan si at De vil se innholdet av papirkurvene for igår. De kan fortelle at et viktig telegram er blitt borte, og at De vil lete etter det. Forstår De ? ”
"You will tell him that you want to see the waste-paper of yesterday. You will say that an important telegram has miscarried and that you are looking for it. You understand?"
“Ja, hr. Holmes.”
"Yes, sir."
“ Men De skal i virkeligheten se etter en mellomside av Times med en del huller, klippet ut med en saks. Her har De et nummer av bladet. Det er denne side her. De vil lett gjenkjenne den, ikke sant ? ”
"But what you are really looking for is the centre page of the Times with some holes cut in it with scissors. Here is a copy of the Times. It is this page. You could easily recognize it, could you not?"
“Jo, hr. Holmes.”
"Yes, sir."
“ Portneren ved inngangen vil sende bud etter portneren inne i forhallen. De får også gi ham en krone. Her er tre og tyve kroner til. I tyve av treogtyve tilfelle vil De vel beskjed om at innholdet av papirkurvene for dagen før er brakt bort eller brent. I de andre vil man vise Dem en papirhaug. I den De søke etter denne siden av Times. Der er størst sansynlighet for at De ikke vil finne den. Men er De heldig skal De en ekstrabelønning. Telegrafer om utfallet til Baker Street før aftenen. — Og nå, Watson, står det bare tilbake å finne ut hvem vognmannen med nummer 2704 er. Siden vil vi titte innom et av billedgalleriene i Bond Street og slå tiden i hjel til vi skal være på hotellet. ” * * *
"In each case the outside porter will send for the hall porter, to whom also you will give a shilling. Here are twenty-three shillings. You will then learn in possibly twenty cases out of the twenty-three that the waste of the day before has been burned or removed. In the three other cases you will be shown a heap of paper and you will look for this page of the Times among it. The odds are enormously against your finding it. There are ten shillings over in case of emergencies. Let me have a report by wire at Baker Street before evening. And now, Watson, it only remains for us to find out by wire the identity of the cabman, No. 2704, and then we will drop into one of the Bond Street picture galleries and fill in the time until we are due at the hotel."
Femte kapitel. Tre brutte tråder.
Chapter 5 Three Broken Threads
SHERLOCK Holmes hadde en sjelden evne til å beherske sin sinnsstemning etter behag. For et par timer var den merkelige saken vi var kommet opp i fullstendig glemt; han gikk helt opp i betraktningen av de moderne belgiske mesteres bilder. Han ville ikke høre snakk om noe annet enn kunst, som han hadde de mest særegne idéer om, fra vi forlot galleriet inntil vi stod foran Northumberland Hotel.
Sherlock Holmes had, in a very remarkable degree, the power of detaching his mind at will. For two hours the strange business in which we had been involved appeared to be forgotten, and he was entirely absorbed in the pictures of the modern Belgian masters. He would talk of nothing but art, of which he had the crudest ideas, from our leaving the gallery until we found ourselves at the Northumberland Hotel.
Sir Henry Baskerville venter Dem ovenpå, ” opplyste portieren. “ Han ba meg vise Dem opp straks De kom. ”
"Sir Henry Baskerville is upstairs expecting you," said the clerk. "He asked me to show you up at once when you came."
Tillater De at jeg kaster et blikk i Deres fremmedbok ? ” spurte Holmes.
"Have you any objection to my looking at your register?" said Holmes.
“Med fornøyelse.”
"Not in the least."
Av boken kunne sees at to navn var tilføyd etter Baskervilles. Det ene var Theophilus Johnson med familie fra Newcastle, det andre var fru Oldmore med pike fra High Lodge, Alton.
The book showed that two names had been added after that of Baskerville. One was Theophilus Johnson and family, of Newcastle; the other Mrs. Oldmore and maid, of High Lodge, Alton.
“ Det sikkert være den samme Johnson jeg kjente, ” sa Holmes til portneren. “ Han er advokat, har grått hår og halter litt ? ”
"Surely that must be the same Johnson whom I used to know," said Holmes to the porter. "A lawyer, is he not, gray-headed, and walks with a limp?"
“ Nei dette er kullgruveeieren Johnson; han er meget rask til bens og ikke eldre enn De, hr. Holmes. ”
"No, sir; this is Mr. Johnson, the coal-owner, a very active gentleman, not older than yourself."
“ De visst ta feil av hans stilling. ”
"Surely you are mistaken about his trade?"
“ Nei, han har pleid å ta inn her i mange år, så vi kjenner ham svært godt, hr. Holmes. ”
"No, sir! he has used this hotel for many years, and he is very well known to us."
“ Det er en annen sak. Fru Oldmore — jeg synes jeg husker navnet. Unnskyld min nysgjerrighet, men det hender ofte når man spør etter én venn, at man treffer en annen. ”
"Ah, that settles it. Mrs. Oldmore, too; I seem to remember the name. Excuse my curiosity, but often in calling upon one friend one finds another."
“ Hun er invalid. Hennes mann var en gang borgermester i Gloucester. Hun bor bestandig her når hun er i byen. ”
"She is an invalid lady, sir. Her husband was once mayor of Gloucester. She always comes to us when she is in town."
“ Mange takk. Jeg er redd jeg ikke kjenner henne. ” “ Vi harfått fastslått en ytterst viktig kjennsgjerning, Watson, ” hvisket han til meg mens vi gikk opp. “ Vi vet nå at de som er så interessert for vår venn ikke har tatt inn i det samme hotell som han. Vi kan derav slutte at de vel gjør alt mulig for å overvåke ham, men samtidig er ytterst redd for at han skal oppdage dem. Det er en kjennsgjerning som det kan sluttes adskillig av. ”
"Thank you; I am afraid I cannot claim her acquaintance. We have established a most important fact by these questions, Watson," he continued in a low voice as we went upstairs together. "We know now that the people who are so interested in our friend have not settled down in his own hotel. That means that while they are, as we have seen, very anxious to watch him, they are equally anxious that he should not see them. Now, this is a most suggestive fact."
“ Hva kan man slutte seg til ? ”
"What does it suggest?"
“ Man kan slutte — Hallo, hva i all verden står på, kjære venn ? ”
"It suggests--halloa, my dear fellow, what on earth is the matter?"
Da vi kom opp trappen, støtte vi like på sir Henry selv. Hans ansikt var blodrødt av sinne, og han holdt en gammel, støvet støvel i den ene hånden. Han var så rasende at han nesten ikke kunne et ord frem, og da han begynte å snakke, var det i en langt bredere dialekt fra vesten enn vi hadde hørt ham bruke hittil.
As we came round the top of the stairs we had run up against Sir Henry Baskerville himself. His face was flushed with anger, and he held an old and dusty boot in one of his hands. So furious was he that he was hardly articulate, and when he did speak it was in a much broader and more Western dialect than any which we had heard from him in the morning.
“ Det ser ut som om de tar meg for en idiot i dette hotellet, ” utbrøt han. “ Passer de seg ikke, skal de nok føle at jeg ikke er den rette mannen å drive ablegøyer med. Finner ikke den oppvarterknekt min bortkomne støvel, skal her bli hus. Jeg kan godt tåle en spøk, hvem den så kommer fra, hr. Holmes, men denne gang er de gått adskillig over streken. ”
"Seems to me they are playing me for a sucker in this hotel," he cried. "They'll find they've started in to monkey with the wrong man unless they are careful. By thunder, if that chap can't find my missing boot there will be trouble. I can take a joke with the best, Mr. Holmes, but they've got a bit over the mark this time."
Holder De ennå på å lete etter Deres støvel ? ”
"Still looking for your boot?"
“ Ja, hr. Holmes, og jeg tenker at jeg skal finne den. ”
"Yes, sir, and mean to find it."
“ Naturligvis. De sa, det var en ny, brun støvel ? ”
"But, surely, you said that it was a new brown boot?"
“ Ja, den var brun. Og nå er det en sort en. ”
"So it was, sir. And now it's an old black one."
“Hva! De mener da vel ikke — — ”
"What! you don't mean to say----?"
“ Jo. jeg mener nettopp det. — — — Jeg hadde bare tre par — — — de nye brune, de gamle sorte og de patentlærs som jeg har på nå. I natt tok de en av mine brune, og i dag har de dratt avsted med en av de sorte. Nå har De funnet den ? Snakk ut mann, og stå ikke der og glo ! ”
"That's just what I do mean to say. I only had three pairs in the world--the new brown, the old black, and the patent leathers, which I am wearing. Last night they took one of my brown ones, and to-day they have sneaked one of the black. Well, have you got it? Speak out, man, and don't stand staring!"
En forvirret tysk tjener var kommet til.
An agitated German waiter had appeared upon the scene.
“ Nei min herre ! Jeg har lett over hele hotellet, men ingen kan si hvor den er blitt av. ”
"No, sir; I have made inquiry all over the hotel, but I can hear no word of it."
“ Enten bringer De meg støvelen tilbake før aftenen, eller jeg går rett til forretningsføreren og sier ham at jeg flytter fra hotellet på flyvende flekken. ”
"Well, either that boot comes back before sundown or I'll see the manager and tell him that I go right straight out of this hotel."
“ Den skal bli funnet, min herre. Jeg lover at den skal bli funnet, vil De bare ha en smule tålmodighet. ”
"It shall be found, sir--I promise you that if you will have a little patience it will be found."
“ Det var den siste ting jeg ville miste i denne røverhulen ! De unnskylde, hr. Holmes, at jeg tar så på vei for en slik ubetydelighet. ”
"Mind it is, for it's the last thing of mine that I'll lose in this den of thieves. Well, well, Mr. Holmes, you'll excuse my troubling you about such a trifle----"
“ Jeg tenker dette er vel verd å rede på. ”
"I think it's well worth troubling about."
“ Så, De tar det meget alvorlig ? ”
"Why, you look very serious over it."
“ Hvordan forklarer De Dem det ? ”
"How do you explain it?"
“ Jeg forsøker ikke å forklare det. Jeg har aldri vært ute for noe så underlig og dumt. ”
"I just don't attempt to explain it. It seems the very maddest, queerest thing that ever happened to me."
“Ja, kanskje det mest underlige,” svarte Holmes tankefullt.
"The queerest perhaps----" said Holmes, thoughtfully.
“Hva mener De om det?”
"What do you make of it yourself?"
“ Ja, jeg vil ikke påstå jeg forstår det ennå. Denne saken er meget innviklet, sir Henry. Når jeg setter den i forbindelse med Deres onkels død, tror jeg ikke noen av alle de fem hundrede sakene jeg har hatt å gjøre med, har vært så dunkel. Men vi har forskjellige tråder på hånden, og det sannsynligste er at en eller annen av dem vil føre oss på rette sporet. Vi kan nok komme til å spille tid mens vi forfølger et feilaktig, men før eller senere vi komme på det rette. ”
"Well, I don't profess to understand it yet. This case of yours is very complex, Sir Henry. When taken in conjunction with your uncle's death I am not sure that of all the five hundred cases of capital importance which I have handled there is one which cuts so deep. But we hold several threads in our hands, and the odds are that one or other of them guides us to the truth. We may waste time in following the wrong one, but sooner or later we must come upon the right."
Vi hadde en behagelig lunch, hvorunder der ble talt så lite som mulig om saken som hadde ført oss sammen. Først da vi baketter satt i den private salongen, spurte Holmes hva sir Henry nå aktet å gjøre.
We had a pleasant luncheon in which little was said of the business which had brought us together. It was in the private sitting-room to which we afterwards repaired that Holmes asked Baskerville what were his intentions.
“ Å ta til Baskerville herregård. ”
"To go to Baskerville Hall."
“Når?”
"And when?"
“I slutten av uken.”
"At the end of the week."
“ Jeg tror at Deres beslutning er fornuftig. Jeg er helt sikker på at De overvåkes her i London, men blant alle disse millioner er det ytterst vanskelig å oppdage hvem disse folkene er, eller hva deres mål kan være. Dersom disse folkene har onde hensikter kan de komme til å skade Dem uten at det står i vår makt å kunne hindre det. De visste ikke, doktor Mortimer, at De idag ble forfulgt fra mitt hjem ? ”
"On the whole," said Holmes, "I think that your decision is a wise one. I have ample evidence that you are being dogged in London, and amid the millions of this great city it is difficult to discover who these people are or what their object can be. If their intentions are evil they might do you a mischief, and we should be powerless to prevent it. You did not know, Dr. Mortimer, that you were followed this morning from my house?"
Doktor Mortimer fór voldsomt sammen.
Dr. Mortimer started violently.
Forfulgt ! Av hvem ? ”
"Followed! By whom?"
“ Det kan jeg uheldigvis ikke si Dem. Finnes blant Deres naboer eller bekjentskaper i Dartmoor noen med sort fullskjegg ? ”
"That, unfortunately, is what I cannot tell you. Have you among your neighbours or acquaintances on Dartmoor any man with a black, full beard?"
“ Nei — — — la meg se — — — Jo da. Barrymore, hushovmesteren, er en mann med sort fullskjegg. ”
"No--or, let me see--why, yes. Barrymore, Sir Charles's butler, is a man with a full, black beard."
“ Så ! Hvor er Barrymore ? ”
"Ha! Where is Barrymore?"
“ Han har oppsyn med herregården. ”
"He is in charge of the Hall."
“ Vi burde undersøkt om han virkelig er der nå, eller om han muligens skulle være her i London. ”
"We had best ascertain if he is really there, or if by any possibility he might be in London."
“ Hvordan kan De gjøre det ? ”
"How can you do that?"
Rekk meg en telegramblankett. ” Holmes skrev: “ Er allting klart for Sir Henry Baskerville ? ” “ Det er tilstrekkelig, ” sa han. “ Vi adresserer det til hr. Barrymore, Baskerville herregård. Hvor er den nærmeste telegrafstasjonen ? ” “ Grimpen. ” “ Godt. Vi sender et telegram til postmesteren i Grimpen: Telegram til hr. Barrymore. overleveres personlig. Hvis fraværende, vær vennlig telegrafer tibake: Sir Henry Baskerville, Northumberland Hotel. ” Nå tenker jeg vi innen aftenen vil ha beskjed om Barrymore er på sin post i Devonshire eller ikke. ”
"Give me a telegraph form. 'Is all ready for Sir Henry?' That will do. Address to Mr. Barrymore, Baskerville Hall. What is the nearest telegraph-office? Grimpen. Very good, we will send a second wire to the postmaster, Grimpen: 'Telegram to Mr. Barrymore to be delivered into his own hand. If absent, please return wire to Sir Henry Baskerville, Northumberland Hotel.' That should let us know before evening whether Barrymore is at his post in Devonshire or not."
“ De har rett, ” sa sir Henry. “ Men doktor Mortimer, hvem er denne Barrymore ? ”
"That's so," said Baskerville. "By the way, Dr. Mortimer, who is this Barrymore, anyhow?"
“ Han er sønn av den gamle oppsynsmannen, som er død. De har hatt oppsyn med Baskerville herregård gjennom fire slektledd nå. Såvidt jeg vet, er han og hans hustru så hederlig et ektepar som noe i landet. ”
"He is the son of the old caretaker, who is dead. They have looked after the Hall for four generations now. So far as I know, he and his wife are as respectable a couple as any in the county."
“ Det er klart, ” sa sir Henry, “ at disse mennesker har et utmerket hjem og ingenting å bestille, sålenge ikke er noen av familien til stede. ”
"At the same time," said Baskerville, "it's clear enough that so long as there are none of the family at the Hall these people have a mighty fine home and nothing to do."
“ Ja, det er sant. ”
"That is true."
Fikk Barrymore noe ved sir Charles testamente ? ” spurte Holmes.
"Did Barrymore profit at all by Sir Charles's will?" asked Holmes.
“ Han og hans hustru fikk ni tusen kroner hver. ”
"He and his wife had five hundred pounds each."
“ Så ! Visste de, at de ville de pengene ? ”
"Ha! Did they know that they would receive this?"
“ Ja, sir Charles snakket gjerne om sitt testamente. ”
"Yes; Sir Charles was very fond of talking about the provisions of his will."
“ Det er meget interessant. ”
"That is very interesting."
“ Jeg håper, ” sa doktor Mortimer, “ at De ikke ser med mistenkelige øyne på alle som har fått noe ved testamentet. Jeg fikk også en atten tusen kroner. ”
"I hope," said Dr. Mortimer, "that you do not look with suspicious eyes upon everyone who received a legacy from Sir Charles, for I also had a thousand pounds left to me."
“ Nei virkelig ! Fikk noen andre også noe ? ”
"Indeed! And anyone else?"
“ Det var testamentert mange mindre summer til forskjellige personer og velgjørende formål. Resten av formuen tilfalt sir Henry Baskerville. ”
"There were many insignificant sums to individuals, and a large number of public charities. The residue all went to Sir Henry."
“ Hvor stort beløp kunne det være ? ”
"And how much was the residue?"
“Over tretten millioner kroner.”
"Seven hundred and forty thousand pounds."
Holmes løftet øyenbrynene i forbauselse. “ Jeg hadde ikke noen idé om at det dreiet seg om en så veldig sum. ”
Holmes raised his eyebrows in surprise. "I had no idea that so gigantic a sum was involved," said he.
“ Sir Charles gikk for å være rik, men vi visste ikke hvor rik han var, før vi fikk undersøkt hans verdipapirer. Den samlede verdi av eiendommen er bortimot atten millioner. ”
"Sir Charles had the reputation of being rich, but we did not know how very rich he was until we came to examine his securities. The total value of the estate was close on to a million."
“ Kjære, det er en sum som nok en mann kunne våge et fortvilet spill for å vinne. Et spørsmål til, doktor Mortimer. Sett at det hendte vår unge venn her noe — De tilgir den ubehagelige forutsetning — hvem ville da arve eiendommen ? ”
"Dear me! It is a stake for which a man might well play a desperate game. And one more question, Dr. Mortimer. Supposing that anything happened to our young friend here--you will forgive the unpleasant hypothesis!--who would inherit the estate?"
“ Da Rodger Baskerville, sir Charles Baskervilles yngre bror, døde ugift, ville eiendommen tilfalle familien Desmond, som er fjernt beslektet. James Desmond er en eldre geistlig i Westmoreland. ”
"Since Rodger Baskerville, Sir Charles's younger brother died unmarried, the estate would descend to the Desmonds, who are distant cousins. James Desmond is an elderly clergyman in Westmoreland."
“ Takk. Disse enkelthetene er alle av stor interesse. Har De sett hr. James Desmond ? ”
"Thank you. These details are all of great interest. Have you met Mr. James Desmond?"
“ Ja, han kom en gang ned på besøk til sir Charles. Det var en vakker mann; han skal også leve sitt liv som en helgen. Han nektet å motta noe som helst fra sir Charles, enda han ville betenke ham i sitt testamente. ”
"Yes; he once came down to visit Sir Charles. He is a man of venerable appearance and of saintly life. I remember that he refused to accept any settlement from Sir Charles, though he pressed it upon him."
“ Og denne beskjedne mann ville i tilfelle bli arving til sir Charles ' millioner ? ”
"And this man of simple tastes would be the heir to Sir Charles's thousands."
“ Han ville arve eiendommen; han ville også arve de rede pengenene dersom der ikke fantes andre bestemmelser av den nåværende eier, som selvfølgelig kan gjøre hva han vil med dem. ”
"He would be the heir to the estate because that is entailed. He would also be the heir to the money unless it were willed otherwise by the present owner, who can, of course, do what he likes with it."
Har De opprettet testamente, sir Henry ? ”
"And have you made your will, Sir Henry?"
“ Nei, hr. Holmes, det har jeg ikke. Det har jeg ikke hatt tid til, for jeg fikk først vite igår hvordan sakene står. Men under alle omstendigheter burde pengene følge eiendommen og tittelen. Det var min stakkars onkels ønske. Hvordan kan eieren opprettholde Baskervillernes tradisjoner hvis han ikke har nok penge til å holde eiendommen i ordentlig stand. Hus, jord og penger følges ad. ”
"No, Mr. Holmes, I have not. I've had no time, for it was only yesterday that I learned how matters stood. But in any case I feel that the money should go with the title and estate. That was my poor uncle's idea. How is the owner going to restore the glories of the Baskervilles if he has not money enough to keep up the property? House, land, and dollars must go together."
“ Helt enig, ” sa Sherlock Holmes. “ Og hva Deres andre beslutning angår, sir Henry, er jeg også aldeles enig med Dem i at det er klokt å reise ned til Devonshire uten videre utsettelse. Der er kun en bemerkning jeg vil komme med, og det er, at De ikke reise der ned alene. ”
"Quite so. Well, Sir Henry, I am of one mind with you as to the advisability of your going down to Devonshire without delay. There is only one provision which I must make. You certainly must not go alone."
“ Doktor Mortimer blir med. ”
"Dr. Mortimer returns with me."
“ Men doktor Mortimer jo passe sin praksis. Hans hjem er jo flere kilometer unna Deres. Hvor gjerne han enn vil, kan han ikke hjelpe Dem. Nei, sir Henry, De ta med Dem en pålitelig mann som De alltid ha ved Deres side. ”
"But Dr. Mortimer has his practice to attend to, and his house is miles away from yours. With all the good will in the world he may be unable to help you. No, Sir Henry, you must take with you someone, a trusty man, who will be always by your side."
Kunne De selv bli med, hr. Holmes ? ”
"Is it possible that you could come yourself, Mr. Holmes?"
“ Dersom det kommer til en krise vil jeg forsøke å innfinne meg; men De kan nok forstå at så opptatt som jeg er med alle de henvendelsene jeg mottar fra så mange kanter, er det umulig for meg å bli borte fra London på ubestemt tid. For øyeblikket er et av Englands mest aktede navn blitt besudlet av en bakvasker, og jeg er den eneste som kan stanse en skjebnesvanger skandale. De forstår derfor at det er ganske umulig for meg å reise til Dartmoor. ”
"If matters came to a crisis I should endeavour to be present in person; but you can understand that, with my extensive consulting practice and with the constant appeals which reach me from many quarters, it is impossible for me to be absent from London for an indefinite time. At the present instant one of the most revered names in England is being besmirched by a blackmailer, and only I can stop a disastrous scandal. You will see how impossible it is for me to go to Dartmoor."
“ Hvem ville De da anbefale ?
"Whom would you recommend, then?"
Holmes la sin hånd på min arm.
Holmes laid his hand upon my arm.
“ Hvis min venn ville påta seg det, kunne De ikke noen bedre venn ved Deres side om De kom i vanskeligheter. Det kan ingen si med større trygghet enn jeg. ”
"If my friend would undertake it there is no man who is better worth having at your side when you are in a tight place. No one can say so more confidently than I."
Hans forslag kom som en overraskelse for meg; men før jeg fikk tid til å svare, grep sir Henry Baskerville min hånd og trykket den hjertelig.
The proposition took me completely by surprise, but before I had time to answer, Baskerville seized me by the hand and wrung it heartily.
“ Det var meget elskverdig av Dem, doktor Watson, ” sa han. “ De hører hva jeg er kommet opp i, og De kjenner jo likeså meget til saken som jeg selv. Vil De følge meg til Baskerville herregård og hjelpe meg gjennom dette skal jeg aldri glemme Dem for det. ”
"Well, now, that is real kind of you, Dr. Watson," said he. "You see how it is with me, and you know just as much about the matter as I do. If you will come down to Baskerville Hall and see me through I'll never forget it."
Utsikten til eventyr har bestandig hatt noe lokkende for meg, og jeg følte meg smigret ved Holmes ' ord og den iveren hvormed sir Henry ønsket mitt selskap.
The promise of adventure had always a fascination for me, and I was complimented by the words of Holmes and by the eagerness with which the baronet hailed me as a companion.
“ Jeg vil med fornøyelse reise med Dem, ” svarte jeg. “ Jeg vet ikke hvordan jeg kunne anvende min tid bedre. ”
"I will come, with pleasure," said I. "I do not know how I could employ my time better."
“ Og så vil De sende meg nøyaktige beretninger. Når det kommer til en krise, som jeg forutsetter det vil komme, vil jeg gi Dem nærmere ordre om hva De skal gjøre. Jeg antar at alt vil være klart til lørdag. ”
"And you will report very carefully to me," said Holmes. "When a crisis comes, as it will do, I will direct how you shall act. I suppose that by Saturday all might be ready?"
Passer det for doktor Watson ? ”
"Would that suit Dr. Watson?"
“Utmerket.”
"Perfectly."
“ Godt, hvis De ikke hører noe annet, så møtes vi lørdag på Paddingtonstasjonen til halv elleve-toget. ”
"Then on Saturday, unless you hear to the contrary, we shall meet at the 10:30 train from Paddington."
Vi hadde allerede reist oss for å , da det lød et triumferende utrop, og sir Henry sprang bort i et hjørne av værelset og dro en brun støvel frem under et skap.
We had risen to depart when Baskerville gave a cry, of triumph, and diving into one of the corners of the room he drew a brown boot from under a cabinet.
“ Der er støvelen jeg hadde mistet, ” ropte han.
"My missing boot!" he cried.
“ Gid alle våre vanskeligheter måtte forsvinne så lett, ” sa Sherlock Holmes.
"May all our difficulties vanish as easily!" said Sherlock Holmes.
“ Men det er høyst merkelig, ” bemerket doktor Mortimer, “ Jeg undersøkte værelset meget omhyggelig før lunchen. ”
"But it is a very singular thing," Dr. Mortimer remarked. "I searched this room carefully before lunch."
“ Det samme gjorde jeg, ” sa sir Henry. “ Jeg undersøkte hver tomme av det. ”
"And so did I," said Baskerville. "Every inch of it."
“ Det var sannsynligvis ingen støvel her da. ”
"There was certainly no boot in it then."
“ Da tjeneren ha anbrakt den her mens vi tok lunch. ”
"In that case the waiter must have placed it there while we were lunching."
Det ble sendt bud etter den tyske oppvarteren, men han forsikret at han ikke kjente det minste til det hele, og kunne ikke gi noen opplysninger. Et nytt ledd var føyet til den tilsynelatende formålsløse rekke mysterier som hadde fulgt så raskt på hverandre. Bortsett fra den uhyggelige historien om sir Charles ' død hadde vi i løpet av to dager opplevd en hel rekke av uforklarlige begivenheter, blant annet mottagelsen av brevet, spionen med det sorte skjegget i vognen, den nye brune og den gamle sorte støvels forsvinningsnummer og nå igjen den nye brunes tilbakekomst. Sherlock Holmes kjørte tilbake til Baker Street. På hans rynkede bryn og skarpe ansiktsuttrykk kunne jeg se at hans hjerne arbeidet ivrig med å finne en sammenheng mellom alle disse underlige og øyensynlig så forskjelligartede begivenhetene. Hele ettermiddagen til langt ut på aftenen satt han i tette tobakkskyer og grublet.
The German was sent for but professed to know nothing of the matter, nor could any inquiry clear it up. Another item had been added to that constant and apparently purposeless series of small mysteries which had succeeded each other so rapidly. Setting aside the whole grim story of Sir Charles's death, we had a line of inexplicable incidents all within the limits of two days, which included the receipt of the printed letter, the black-bearded spy in the hansom, the loss of the new brown boot, the loss of the old black boot, and now the return of the new brown boot. Holmes sat in silence in the cab as we drove back to Baker Street, and I knew from his drawn brows and keen face that his mind, like my own, was busy in endeavouring to frame some scheme into which all these strange and apparently disconnected episodes could be fitted. All afternoon and late into the evening he sat lost in tobacco and thought.
Like før middag kom to telegrammer. Det første lød:
Just before dinner two telegrams were handed in. The first ran:--
“ Jeg har nettopp mottatt et telegram om at Barrymore er på Baskerville herregård. Baskerville. ”
"Have just heard that Barrymore is at the Hall.--BASKERVILLE." The second:--
Det andre lød: “ Har besøkt de oppgitte tre og tyve hoteller. Beklager å måtte melde ikke finne spor utklippede Times.
"Visited twenty-three hotels as directed, but sorry, to report unable to trace cut sheet of Times.--CARTWRIGHT."
Cartwright. ” “ Der røk to av mine tråder, Watson. Ingenting kan være mere stimulerende enn en sak hvor alt går mot en. Vi se oss om etter et annet spor. ”
"There go two of my threads, Watson. There is nothing more stimulating than a case where everything goes against you. We must cast round for another scent."
“ Vi har ennå vognmannen som kjørte spionen. ”
"We have still the cabman who drove the spy."
“ Nettopp. Jeg har telegrafert for å oppgitt hans navn og adresse. Det skulle ikke forbause meg om dette var svaret på mitt spørsmål. ”
"Exactly. I have wired to get his name and address from the Official Registry. I should not be surprised if this were an answer to my question."
På klokkeringningen kunne man forresten høre, at det var noe enda bedre enn et svar. Døren ble åpnet, og en rusket fyr trådte inn. Det var åpenbart mannen selv.
The ring at the bell proved to be something even more satisfactory than an answer, however, for the door opened and a rough-looking fellow entered who was evidently the man himself.
“ Jeg fikk bud om at en herre med denne adressen hadde spurt etter 2704, ” sa han. Jeg har kjørt i syv år, men aldri har jeg ennå vært ute for en klage. Jeg gikk rett hit for i egen person å høre hva De har å klage på meg. ”
"I got a message from the head office that a gent at this address had been inquiring for 2704," said he. "I've driven my cab this seven years and never a word of complaint. I came here straight from the Yard to ask you to your face what you had against me."
“ Jeg har ikke noen som helst grunn til å klage på Dem, min gode mann, ” sa Holmes. “ Tvertimot. De skal ti kroner dersom De vil svare klart og greit på et spørsmål. ”
"I have nothing in the world against you, my good man," said Holmes. "On the contrary, I have half a sovereign for you if you will give me a clear answer to my questions."
“ Ja, jeg har hatt en god dag og ikke vært ute for noe galt, ” sa vognmannen og smilte bredt. “ Men hva var det De ønsket å spørre meg om, min herre ? ”
"Well, I've had a good day and no mistake," said the cabman, with a grin. "What was it you wanted to ask, sir?"
“ Først og fremst om Deres navn og adresse, om jeg skulle behøve å sende bud etter Dem igjen. ”
"First of all your name and address, in case I want you again."
“ John Clayton, Turpey Street nr. 3. Jeg holder i nærheten av Waterloo stasjon. ”
"John Clayton, 3 Turpey Street, the Borough. My cab is out of Shipley's Yard, near Waterloo Station."
Sherlock Holmes noterte det ned.
Sherlock Holmes made a note of it.
“ Nåvel, Clayton, fortell meg så alt om den personen, De kjørte hit klokken ti i formiddag, som overvåket dette huset og siden fulgte etter de to herrene nedover Regent Street. ”
"Now, Clayton, tell me all about the fare who came and watched this house at ten o'clock this morning and afterwards followed the two gentlemen down Regent Street."
Mannen en smule overrasket og forlegen ut. “ Det kan vel ikke nytte meg å fortelle Dem noe; De synes jo å vite alt i forveien. Sannheten er at vedkommende mann fortalte meg at han var en detektiv, og ba meg at jeg ikke måtte nevne noe om ham til noen. ”
The man looked surprised and a little embarrassed. "Why, there's no good my telling you things, for you seem to know as much as I do already," said he. "The truth is that the gentleman told me that he was a detective and that I was to say nothing about him to anyone."
“ Dette er en meget alvorlig sak, min gode mann. Det vil bli ytterst kjedelig for Dem, hvis De forsøker å skjule det aller minste for meg. De sier at vedkommende fortalte Dem at han var en detektiv ? ”
"My good fellow, this is a very serious business, and you may find yourself in a pretty bad position if you try to hide anything from me. You say that your fare told you that he was a detective?"
“ Ja, det gjorde han. ”
"Yes, he did."
“ Når sa han det ? ”
"When did he say this?"
“ Da han gikk ifra meg. ”
"When he left me."
Sa han noe mere ? ”
"Did he say anything more?"
“ Han oppga sitt navn. ”
"He mentioned his name."
Holmes kastet et raskt triumferende blikk bort på meg. “ Så han oppga sitt navn ? Det var ikke klokt av ham. Hvilket navn oppga han ? ”
Holmes cast a swift glance of triumph at me. "Oh, he mentioned his name, did he? That was imprudent. What was the name that he mentioned?"
“ Hans navn var Sherlock Holmes, ” svarte vognmannen.
"His name," said the cabman, "was Mr. Sherlock Holmes."
Aldri har jeg sett min venn mere overveldet enn ved dette svaret. En stund ble han sittende i stum forbauselse. Derpå brast han i en hjertelig latter.
Never have I seen my friend more completely taken aback than by the cabman's reply. For an instant he sat in silent amazement. Then he burst into a hearty laugh.
“ En strek, Watson, det nytter ikke å nekte, ” sa han. “ Jeg føler en kårde likeså smidig og lynsnar som min egen. Denne gangen tok han meg ganske nydelig ved nesen ! Så hans navn var Sherlock Holmes ? ”
"A touch, Watson--an undeniable touch!" said he. "I feel a foil as quick and supple as my own. He got home upon me very prettily that time. So his name was Sherlock Holmes, was it?"
“ Ja, han sa så. ”
"Yes, sir, that was the gentleman's name."
“ Utmerket. Fortell meg hvor De traff ham, og alt hva som hendte siden ! ”
"Excellent! Tell me where you picked him up and all that occurred."
“ Han anropte meg klokken halv ti ved Trafalgar Square. Han fortalte at han var detektiv, og han lovet meg tredive kroner hvis jeg hele dagen ville gjøre som han sa, og ikke spørre om noe. Jeg var naturligvis glad til og sa straks ja. Vi kjørte først ned til Northumberland Hotel og ventet utenfor der inntil to herrer kom ut og tok en vogn. Vi fulgte etter den inntil den stanset et sted her i nærheten. ”
"He hailed me at half-past nine in Trafalgar Square. He said that he was a detective, and he offered me two guineas if I would do exactly what he wanted all day and ask no questions. I was glad enough to agree. First we drove down to the Northumberland Hotel and waited there until two gentlemen came out and took a cab from the rank. We followed their cab until it pulled up somewhere near here."
“ Utenfor døren her ? ” spurte Holmes.
"This very door," said Holmes.
“ Jeg kan ikke si det så nøye. Vi kjørte et stykke opp i gaten og ventet der en og en halv time. De to herrene kom ut og spaserte nedover. Vi fulgte etter dem ned gjennom Baker Street og — — — ”
"Well, I couldn't be sure of that, but I dare say my fare knew all about it. We pulled up half-way down the street and waited an hour and a half. Then the two gentlemen passed us, walking, and we followed down Baker Street and along ----"
“ Ja, jeg vet det, ” sa Holmes.
"I know," said Holmes.
“ Inntil vi var kommet tre fjerdeparter ned i Regent Street. Her ropte den fremmede til meg at jeg skulle kjøre hurtigst mulig rett til Waterloo stasjon. Jeg pisket på hesten, og det tok ikke ti minutter heller før vi var der. Her betalte han meg ærlig og redelig de tredive kroner og forsvant så øyeblikkelig inn på stasjonen. I det samme han steg ut, snudde han seg om og sa: “ Det vil kanskje interessere Dem å vite at De har kjørt Sherlock Holmes. Sånn fikk jeg høre navnet. ”
"Until we got three-quarters down Regent Street. Then my gentleman threw up the trap, and he cried that I should drive right away to Waterloo Station as hard as I could go. I whipped up the mare and we were there under the ten minutes. Then he paid up his two guineas, like a good one, and away he went into the station. Only just as he was leaving he turned round and he said: 'It might interest you to know that you have been driving Mr. Sherlock Holmes.' That's how I come to know the name."
“ Og siden De ikke mer til ham ? ”
"I see. And you saw no more of him?"
“ Ikke etter at han var gått inn på stasjonen. ”
"Not after he went into the station."
“ Hvordan ville De beskrive Sherlock Holmes ? ”
"And how would you describe Mr. Sherlock Holmes?"
Vognmannen klødde seg i hodet. “ Ja, det er ikke så lett gjort i en fart. Jeg antar han var omkring førti år, han var middels høy, to-tre tommer mindre enn Dem. Han var kledt som en sprade og var blek i ansiktet, og skjegget var sort og stusset. Jeg vet ikke om jeg kan fortelle mere. ”
The cabman scratched his head. "Well, he wasn't altogether such an easy gentleman to describe. I'd put him at forty years of age, and he was of a middle height, two or three inches shorter than you, sir. He was dressed like a toff, and he had a black beard, cut square at the end, and a pale face. I don't know as I could say more than that."
“ Hvordan var farven på øynene ? ”
"Colour of his eyes?"
“ Det kan jeg ikke si. ”
"No, I can't say that."
Kan De slett ikke huske mere ? ”
"Nothing more that you can remember?"
“ Nei, ikke mere enn det jeg har fortalt. ”
"No, sir; nothing."
“ Godt. Her har De ti kroner. Kan De senere fortelle mer, kan De gjøre regning med ti til. God aften ! ”
"Well, then, here is your half-sovereign. There's another one waiting for you if you can bring any more information. Good night!"
“God aften. Mange takk!”
"Good night, sir, and thank you!"
John Clayton gikk bukkende, og Holmes vendte seg mot meg med et skuldertrekk og et trist smil.
John Clayton departed chuckling, and Holmes turned to me with a shrug of his shoulders and a rueful smile.
“ Vår tredje tråd er røket, og vi ender hvor vi begynte, ” sa han. “ Det var en listig kar. Han visste hvor vi bodde, visste at sir Henry Baskerville hadde rådført seg med meg, gjettet hvem jeg var i Regent Street, forutsatte at jeg hadde sett nummeret på vognen og ville tak i vognmannen. Han benyttet straks leiligheten til å sende oss denne frekke hilsenen. Jeg kan forsikre Dem, Watson, at denne gangen er vi ute for en fullverdig motstander. Han har fullstendig slått meg av marken her i London, og jeg kan bare ønske Dem bedre lykke i Devonshire. Men jeg gjør det ikke med lett sinn. ”
"Snap goes our third thread, and we end where we began," said he. "The cunning rascal! He knew our number, knew that Sir Henry Baskerville had consulted me, spotted who I was in Regent Street, conjectured that I had got the number of the cab and would lay my hands on the driver, and so sent back this audacious message. I tell you, Watson, this time we have got a foeman who is worthy of our steel. I've been checkmated in London. I can only wish you better luck in Devonshire. But I'm not easy in my mind about it."
“Hva for noe?”
"About what?"
“ Å sende Dem. Dette er en uhyggelig sak, Watson, en høyst uhyggelig sak, og jo mere jeg ser av den, dess mindre liker jeg den. Ja, De kan le, kjære venn; men jeg gir Dem mitt ord på at jeg kommer til å bli meget glad når jeg har Dem tilbake i god behold her i Baker Street igjen. ” * * *
"About sending you. It's an ugly business, Watson, an ugly dangerous business, and the more I see of it the less I like it. Yes, my dear fellow, you may laugh, but I give you my word that I shall be very glad to have you back safe and sound in Baker Street once more."
Sjette kapitel. Baskerville herregård.
Chapter 6 Baskerville Hall
SIR Henry Baskerville og doktor Mortimer var ferdige til den fastsatte dag, og vi reiste som avtalt til Devonshire. Sherlock Holmes kjørte med meg til stasjonen og ga meg sine siste instrukser og gode råd.
Sir Henry Baskerville and Dr. Mortimer were ready upon the appointed day, and we started as arranged for Devonshire. Mr. Sherlock Holmes drove with me to the station and gave me his last parting injunctions and advice.
“ Jeg vil ikke påvirke Deres oppfatning ved å stille opp noen teori eller fremsi noen mistanke, Watson, ” sa han. “ Jeg ønsker bare at De beretteforteller meg de nakne kjennsgjerningene så fullstendig som mulig. De kan overlate til meg å lage teorier. ”
"I will not bias your mind by suggesting theories or suspicions, Watson," said he; "I wish you simply to report facts in the fullest possible manner to me, and you can leave me to do the theorizing."
“ Hva slags kjennsgjerninger ? ” spurte jeg.
"What sort of facts?" I asked.
“ Alt som på noen måte synes å stå i forbindelse, selv bare indirekte, med saken, og særlig da forholdet mellom den unge sir Henry og hans naboer, foruten alle nye omstendigheter angående sir Charles Baskervilles død. Jeg har selv anstilt en del undersøkelser de siste dagene, men jeg er redd for at resultatene vil bli negative. Kun én ting synes å være sikkert, og det er at James Desmond, som er den nærmeste arvingen, er en eldre, meget elskverdig mann. Forfølgelsen kan ikke komme fra ham. Jeg tror virkelig at vi derfor sette ham fullstendig utenfor alle våre beregninger. Men vi har tilbake de personene som nå vil bli sir Henrys omgivelser der ute på moen. ”
"Anything which may seem to have a bearing however indirect upon the case, and especially the relations between young Baskerville and his neighbours or any fresh particulars concerning the death of Sir Charles. I have made some inquiries myself in the last few days, but the results have, I fear, been negative. One thing only appears to be certain, and that is that Mr. James Desmond, who is the next heir, is an elderly gentleman of a very amiable disposition, so that this persecution does not arise from him. I really think that we may eliminate him entirely from our calculations. There remain the people who will actually surround Sir Henry Baskerville upon the moor."
Ville det ikke være best først og fremst å bli kvitt dette ekteparet Barrymore ? ”
"Would it not be well in the first place to get rid of this Barrymore couple?"
“ Nei, aldeles ikke. De kunne ikke begå noen større feil. Dersom de er uskyldige, ville det være grusomt urettferdig, og er de skyldige, ville vi forspille enhver mulighet for å bevise det. Nei, nei, vi vil beholde dem på vår liste over mistenkte. På Baskerville herregård finnes der også, hvis jeg ikke tar feil, en kusk. Vi har endvidere to forpaktere. Vi har vår venn doktor Mortimer, som jeg anser for å være fullstendig hederlig, og hans kone, som vi ikke vet noe om. Så har vi denne naturforskeren Stapleton og hans søster, som skal være en meget inntagende ung dame. Endelig har vi Frankland på Lafter herregård, som også er en ukjent faktor, og et par andre naboer. Alle De vie et særlig studium. ”
"By no means. You could not make a greater mistake. If they are innocent it would be a cruel injustice, and if they are guilty we should be giving up all chance of bringing it home to them. No, no, we will preserve them upon our list of suspects. Then there is a groom at the Hall, if I remember right. There are two moorland farmers. There is our friend Dr. Mortimer, whom I believe to be entirely honest, and there is his wife, of whom we know nothing. There is this naturalist, Stapleton, and there is his sister, who is said to be a young lady of attractions. There is Mr. Frankland, of Lafter Hall, who is also an unknown factor, and there are one or two other neighbours. These are the folk who must be your very special study."
“ Jeg skal gjøre mitt beste. ”
"I will do my best."
“ De har vel våpen med Dem ?
"You have arms, I suppose?"
“ Ja, jeg syntes det var best å ta dem med. ”
"Yes, I thought it as well to take them."
“ Selvfølgelig. Pass på å ha revolver på Dem natt og dag og vær alltid på Deres post. ”
"Most certainly. Keep your revolver near you night and day, and never relax your precautions."
Våre venner hadde allerede sikret seg en førsteklasses kupé og stod nå på platformen og ventet på oss.
Our friends had already secured a first-class carriage and were waiting for us upon the platform.
“ Nei, vi har ikke noe som helst nytt å meddele, ” sa doktor Mortimer som svar på min venns spørsmål. “ På en ting kan jeg i alle fall sverge, og det er at vi ikke er blitt skygget de to siste dagene. Når vi har gått ut har vi alltid holdt så skarpt utkikk at ingen ville ha kunnet unngå vår oppmerksomhet. ”
"No, we have no news of any kind," said Dr. Mortimer in answer to my friend's questions. "I can swear to one thing, and that is that we have not been shadowed during the last two days. We have never gone out without keeping a sharp watch, and no one could have escaped our notice."
“ Dere har alltid gått sammen, antar jeg ? ”
"You have always kept together, I presume?"
“ Ja, med unntagelse av igåraftes. Jeg pleier i alminnelighet å bruke en dag utelukkende til adspredelser, når jeg kommer til byen. Den dag tilbrakte jeg i et museum. ”
"Except yesterday afternoon. I usually give up one day to pure amusement when I come to town, so I spent it at the Museum of the College of Surgeons."
“ Og jeg var en tur i Hyde Park for å se på folk, ” sa sir Henry. “ Men det hendte ikke noen av oss noe som helst. ”
"And I went to look at the folk in the park," said Baskerville. "But we had no trouble of any kind."
“ Det var allikevel ufornuftig, ” sa Holmes, i det han rystet på hodet og meget alvorlig ut. “ De endelig ikke ut alene, sir Henry. De kan bli utsatt for en stor ulykke hvis De gjør det. Har De fått den andre støvelen tilbake ? ”
"It was imprudent, all the same," said Holmes, shaking his head and looking very grave. "I beg, Sir Henry, that you will not go about alone. Some great misfortune will befall you if you do. Did you get your other boot?"
“ Nei, hr. Holmes, den er sporløst forsvunnet. ”
"No, sir, it is gone forever."
“ Virkelig. Det er meget interessant. Ja, farvel da, ” tilføyde han da toget begynte å bevege seg. “ Glem ikke, sir Henry, doktor Mortimers beretning og ungå moen i mørkets timer, da det ondes makt er på sitt høyeste. ”
"Indeed. That is very interesting. Well, good-bye," he added as the train began to glide down the platform. "Bear in mind, Sir Henry, one of the phrases in that queer old legend which Dr. Mortimer has read to us, and avoid the moor in those hours of darkness when the powers of evil are exalted."
Da toget gled ut av stasjonen, kastet jeg et blikk tilbake. Holmes stod høy og alvorlig og ubevegelig på platformen og så etter oss.
I looked back at the platform when we had left it far behind, and saw the tall, austere figure of Holmes standing motionless and gazing after us.
Dagen gikk hurtig og behagelig. Jeg nyttet tiden til å stifte et nærmere bekjentskap med mine to ledsagere og med å leke med doktor Mortimers hund. Etter noen timers forløp begynte den brune jorden å anta et rødlig skjær, murstenen avløstes av granitt, og røde kyr gresset på enger inngjerdet med vakre hekker, hvor det saftige gresset og en frodigere plantevekst vitnet om et rikere, om enn fuktigere klima. Den unge sir Henry så med oppmerksomme øyne på omgivelsene og ga høylydt uttrykk for gleden over gjensynet med Devons kjære og kjente natur.
The journey was a swift and pleasant one, and I spent it in making the more intimate acquaintance of my two companions and in playing with Dr. Mortimer's spaniel. In a very few hours the brown earth had become ruddy, the brick had changed to granite, and red cows grazed in well-hedged fields where the lush grasses and more luxuriant vegetation spoke of a richer, if a damper, climate. Young Baskerville stared eagerly out of the window, and cried aloud with delight as he recognized the familiar features of the Devon scenery.
“ Jeg har sett en god del av verden siden jeg reiste herfra, doktor Watson, ” sa han. “ Men jeg har ennå aldri sett noe sted som kan sammenlignes med dette. ”
"I've been over a good part of the world since I left it, Dr. Watson," said he; "but I have never seen a place to compare with it."
“ Jeg har aldri truffet noen mann fra Devonshire, som ikke elsket sin fødeegn fremfor noen annen, ” bemerket jeg.
"I never saw a Devonshire man who did not swear by his county," I remarked.
“ Det beror likeså meget på rasen som på stedet, ” sa doktor Mortimer. “ Et blikk på vår venn viser oss kelternes runde hode med den begeistring og evne til hengivenhet som er eiendommelig for dem. Stakkels sir Charles hadde et hode av en meget sjelden type, halvt gælisk, halvt irsk. Men De var meget ung da De sist Baskerville herregård, ikke sant ? ”
"It depends upon the breed of men quite as much as on the county," said Dr. Mortimer. "A glance at our friend here reveals the rounded head of the Celt, which carries inside it the Celtic enthusiasm and power of attachment. Poor Sir Charles's head was of a very rare type, half Gaelic, half Ivernian in its characteristics. But you were very young when you last saw Baskerville Hall, were you not?"
“ Jeg var en gutt på ti år da far døde; jeg hadde aldri sett herregården. Han bodde i et lite hus på sydkysten. Derfra reiste jeg direkte til en venn i Amerika. Alt her er likeså nytt for meg som for doktor Watson, og jeg er ytterst spent på å se moen. ”
"I was a boy in my 'teens at the time of my father's death, and had never seen the Hall, for he lived in a little cottage on the South Coast. Thence I went straight to a friend in America. I tell you it is all as new to me as it is to Dr. Watson, and I'm as keen as possible to see the moor."
“ Virkelig ? Det ønske kan lett oppfylles. Der har De det første glimtet av den, ” sa doktor Mortimer og pekte ut gjennom vognvinduet.
"Are you? Then your wish is easily granted, for there is your first sight of the moor," said Dr. Mortimer, pointing out of the carriage window.
Over grønne enger og en skogs lave bølgelinje hevet seg i det fjerne et grått, dystert høydedrag med en eiendommelig tagget topp. Det fortonet seg ubestemt og tåket i det fjerne, som et fantastisk landskap i en drøm. Sir Henry satt lenge og betraktet det. I ansiktet kunne jeg lese hvilket sterkt inntrykk det gjorde på ham, dette første synet av det merkelige stedet hvor hans slekt hadde hersket så lenge og etterlatt seg så dype spor. Som han satt der i sin sommerdrakt og med sin amerikanske uttale i det ene hjørnet av en prosaiske jernbanekupé, følte jeg ved synet av dette alvorlige og uttryksfulle ansikt mere enn noensinne hvilken ekte ætling han var av en lang rekke stolte, fremragende menn med edelt blod. Disse tykke øyenbryn, disse følsomme nesebor og disse store, nøttebrune øyne vitnet om stolthet, fasthet og kraft. Ventet det oss en vanskelig og skjebnesvanger oppgave var han i alle fall en kamerat for hvem man kunne våge noe. Man kunne alltid være sikker på at han kjekt ville dele faren.
Over the green squares of the fields and the low curve of a wood there rose in the distance a gray, melancholy hill, with a strange jagged summit, dim and vague in the distance, like some fantastic landscape in a dream. Baskerville sat for a long time, his eyes fixed upon it, and I read upon his eager face how much it meant to him, this first sight of that strange spot where the men of his blood had held sway so long and left their mark so deep. There he sat, with his tweed suit and his American accent, in the corner of a prosaic railway-carriage, and yet as I looked at his dark and expressive face I felt more than ever how true a descendant he was of that long line of high-blooded, fiery, and masterful men. There were pride, valour, and strength in his thick brows, his sensitive nostrils, and his large hazel eyes. If on that forbidding moor a difficult and dangerous quest should lie before us, this was at least a comrade for whom one might venture to take a risk with the certainty that he would bravely share it.
Toget stanset foran en liten stasjon, og vi steg alle ut. Utenfor stasjonen på den annen siden av gjerdet stod en liten vogn med et par små hester og ventet på oss. Vår ankomst var åpenbart en stor begivenhet, for stasjonsmesteren og banebetjentene omringet oss øyeblikkelig for å ta vår bagasje. Det var en vakker, fredelig, liten landsstasjon, men jeg ble overrasket da jeg fikk se to militært antrukne menn i mørke uniformer ved utgangen; de stod og støttet seg på sine geværer og mønstret oss skarpt da vi passerte. Kusken, en liten, lavvokst kar med et hårdt, kantet ansikt, hilstesir Henry, og noen minutter etter kjørte vi raskt nedad den brede, støvgrå veien. På begge sidene bredte seg enger med saftig gress, og gamle gavlhus dukket frem mellom det tette løvet; men bak de fredelige, sollyse markene tegnet moens lange, dystre bølgelinje seg mørkt mot himmelen, i bakgrunnen avbrutt av taggete, illevarslende høydedrag.
The train pulled up at a small wayside station and we all descended. Outside, beyond the low, white fence, a wagonette with a pair of cobs was waiting. Our coming was evidently a great event, for station-master and porters clustered round us to carry out our luggage. It was a sweet, simple country spot, but I was surprised to observe that by the gate there stood two soldierly men in dark uniforms, who leaned upon their short rifles and glanced keenly at us as we passed. The coachman, a hard-faced, gnarled little fellow, saluted Sir Henry Baskerville, and in a few minutes we were flying swiftly down the broad, white road. Rolling pasture lands curved upward on either side of us, and old gabled houses peeped out from amid the thick green foliage, but behind the peaceful and sunlit country-side there rose ever, dark against the evening sky, the long, gloomy curve of the moor, broken by the jagged and sinister hills.
Vognen svingte inn på en sidevei, og vi fortsatte videre opp gjennom dype hullveier hvor århundreders ferdsel hadde etterlatt sine spor, med høye skråninger på begge sider, bevokst med fuktig mose og store, rustfarvede bregner. Bronsefarvede og flekkete busker og kratt skinte i strålene av den nedgående sol. Det gikk stadig oppover. Vi passerte over en støyende elv på en smal steinbro, den fosset og skummet mellom grå kampestener og slynget seg nedover en dal som var tett bevokst med eldgamle eik- og furutrær. For hver sving av veien ga sir Henry høylydt uttrykk for sin beundring, og kom med spørsmål i det uendelige. Alt forekom ham skjønt, men for meg var det som det noe dystert over hele landskapet, hvor høsten allerede hadde satt så triste merker. Gult løv dekket allerede markene og dalte ned over våre hoder fra trekronene over oss. Lyden av vognhjulene døde hen mens vi kjørte gjennom dynger av råtnende blader. Det forekom meg som naturen bød Baskervillernes gjenkomne arving en trist velkomsthilsen.
The wagonette swung round into a side road, and we curved upward through deep lanes worn by centuries of wheels, high banks on either side, heavy with dripping moss and fleshy hart's-tongue ferns. Bronzing bracken and mottled bramble gleamed in the light of the sinking sun. Still steadily rising, we passed over a narrow granite bridge, and skirted a noisy stream which gushed swiftly down, foaming and roaring amid the gray boulders. Both road and stream wound up through a valley dense with scrub oak and fir. At every turn Baskerville gave an exclamation of delight, looking eagerly about him and asking countless questions. To his eyes all seemed beautiful, but to me a tinge of melancholy lay upon the country-side, which bore so clearly the mark of the waning year. Yellow leaves carpeted the lanes and fluttered down upon us as we passed. The rattle of our wheels died away as we drove through drifts of rotting vegetation--sad gifts, as it seemed to me, for Nature to throw before the carriage of the returning heir of the Baskervilles.
“ Hva er det ? ” utbrøt doktor Mortimer.
"Halloa!" cried Dr. Mortimer, "what is this?"
Foran oss en steil, lyngkledt skråning, en utstikkende del av moen. På toppen tegnet skikkelsen av en soldat seg, skarpt og klart som en rytterstatue på sitt fotstykke, mørk og streng med geværet hvilende over skulderen. Han voktet veien nedenunder, hvor vi kom kjørende.
A steep curve of heath-clad land, an outlying spur of the moor, lay in front of us. On the summit, hard and clear like an equestrian statue upon its pedestal, was a mounted soldier, dark and stern, his rifle poised ready over his forearm. He was watching the road along which we travelled.
“ Hva betyr dette, Parkins ? ” spurte doktor Mortimer.
"What is this, Perkins?" asked Dr. Mortimer.
Vår kusk snudde seg helt om
Our driver half turned in his seat.
“ En fange er rømt fra fengslet i Princetown, hr. doktor. Nå har han alt vært på frifot i tre dager, og vakter er satt ut ved alle stasjoner og veier. Men man har ennå ikke kommet på spor av ham. Forpakterne rundt omkring her liker det naturligvis ikke; det er saken, hr. doktor. ”
"There's a convict escaped from Princetown, sir. He's been out three days now, and the warders watch every road and every station, but they've had no sight of him yet. The farmers about here don't like it, sir, and that's a fact."
Får de ikke hundre kroner dersom de kan gi noen opplysninger om ham ? ”
"Well, I understand that they get five pounds if they can give information."
“ Jo det gjør de nok, hr. doktor. Men å tjene hundre kroner er liten trøst når man kan risikere å halsen skåret over på seg. Det er ikke noen alminnelig fange, ser De. Det er en som ikke skyr noe i verden. ”
"Yes, sir, but the chance of five pounds is but a poor thing compared to the chance of having your throat cut. You see, it isn't like any ordinary convict. This is a man that would stick at nothing."
“ Hvem er det ? ”
"Who is he, then?"
“Selden, morderen fra Notting Hill.”
"It is Selden, the Notting Hill murderer."
Jeg husket godt saken, for det var en som Holmes hadde vært meget interessert i på grunn av den enestående villheten og den grenseløse brutaliteten som alle morderens forbrytelser var utført med. Han ble dømt til døden, men straffen ble omgjort til livsvarig fengsel, for han hadde opptrådt med en så redselsfull villskap at det måtte oppstå tvil om hans tilregnelighet. Vognen var nettopp kommet opp på toppen av en bakke. Foran oss den vide moen med sine krattbevokste fjellknatter og høydedrag. En kald vind, som fikk oss til å gyse, blåste ned fra den. Et eller andet sted der ute på denne øde sletten han vel og lurte som et vilt dyr, denne skrekkelige mannen, fylt av innett nag mot samfunnet som hadde utstøtt ham. Alene tanken på dette var nok til å fullgjøre den uhyggelige fornemmelsen som den golde vidden, den kalde vinden og den tunge himmelen uvilkårlig fremkalte.
I remembered the case well, for it was one in which Holmes had taken an interest on account of the peculiar ferocity of the crime and the wanton brutality which had marked all the actions of the assassin. The commutation of his death sentence had been due to some doubts as to his complete sanity, so atrocious was his conduct. Our wagonette had topped a rise and in front of us rose the huge expanse of the moor, mottled with gnarled and craggy cairns and tors. A cold wind swept down from it and set us shivering. Somewhere there, on that desolate plain, was lurking this fiendish man, hiding in a burrow like a wild beast, his heart full of malignancy against the whole race which had cast him out. It needed but this to complete the grim suggestiveness of the barren waste, the chilling wind, and the darkling sky. Even Baskerville fell silent and pulled his overcoat more closely around him.
Selv sir Henry ble sittende taus og trakk frakken tettere om seg. Vi hadde nå det fruktbare land bak og nedenfor oss. Vi satt og nøt det praktfulle skuet, mens den synkende sol bredte sitt gyldenskjær over de oppløyede røde jordene og de tette tregruppene. Veien foran oss førte gjennom svære skråninger med eple- og oliventrær og kjempemessige rullestener innimellom. Fra tid til annen passerte vi et hus med steinmur omkring, men ingen slyngplanter formildet det hårde ytre. Plutselig vi ned i en grytelignende fordypning, full av forkrøplete eik- og furutrær, vridd og krummet av årrekkers rasende stormer. Over tretoppene raget to høye, smale tårn opp. Kusken pekte med svøpen.
We had left the fertile country behind and beneath us. We looked back on it now, the slanting rays of a low sun turning the streams to threads of gold and glowing on the red earth new turned by the plough and the broad tangle of the woodlands. The road in front of us grew bleaker and wilder over huge russet and olive slopes, sprinkled with giant boulders. Now and then we passed a moorland cottage, walled and roofed with stone, with no creeper to break its harsh outline. Suddenly we looked down into a cup-like depression, patched with stunted oaks and firs which had been twisted and bent by the fury of years of storm. Two high, narrow towers rose over the trees. The driver pointed with his whip.
“ Baskerville herregård, ” sa han.
"Baskerville Hall," said he.
Dets herre hadde reist seg opp og stirret med rødmende kinn og strålende øyne. Noen minutter etter var vi fremme ved porten; dens dører med de fantastiske ornamenter var av smijern, og på hver side stod en veirbitt, moseflekket portstolpe, prydet med Baskervillernes villsvinhode. Portnerboligen var nå en ruin av sort granitt med nakent bindingsverk. Men like i mot den kunne sees en ny, ennå bare halvferdig bygning, førstegrøden av sir Charles ' sydafrikanske gull.
Its master had risen and was staring with flushed cheeks and shining eyes. A few minutes later we had reached the lodge-gates, a maze of fantastic tracery in wrought iron, with weather-bitten pillars on either side, blotched with lichens, and surmounted by the boars' heads of the Baskervilles. The lodge was a ruin of black granite and bared ribs of rafters, but facing it was a new building, half constructed, the first fruit of Sir Charles's South African gold.
Gjennom porten kom vi inn på den brede veien som førte opp til hovedbygningen. Vognhjulene gled atter over nedfallent løv, og de gamle trekronene dannet en mørk buehvelving over våre hoder. Der gikk en gysning gjennom sir Henry da han oppover den lange, mørke veien; hovedbygningen lyste spøkelsesaktig i den andre enden.
Through the gateway we passed into the avenue, where the wheels were again hushed amid the leaves, and the old trees shot their branches in a sombre tunnel over our heads. Baskerville shuddered as he looked up the long, dark drive to where the house glimmered like a ghost at the farther end.
Var det her ? ” hvisket han.
"Was it here?" he asked in a low voice.
“ Nei, barlindalléen er på den andre siden. ”
"No, no, the Yew Alley is on the other side."
Den unge arving seg omkring med et uttrykk av uhygge.
The young heir glanced round with a gloomy face.
“ Ikke noe under at min onkel måtte ha en følelse av at noe ubehagelig lurte på ham på et slikt sted som dette. Det kan jo skremme hvem som helst. Jeg vil innlagt elektrisk lys her innen seks måneder. Når vi får et tusen Swan- og Edisonlamper her like foran hovedinngangen, skal De ikke kjenne stedet igjen. ”
"It's no wonder my uncle felt as if trouble were coming on him in such a place as this," said he. "It's enough to scare any man. I'll have a row of electric lamps up here inside of six months, and you won't know it again, with a thousand candle-power Swan and Edison right here in front of the hall door."
Veien endte i en stor, gressbevokst plass hvor vi hadde hovedbygningen rett foran oss. I det svinnende lyset kunne jeg se at midtpartiet bestod av en svær bygningsmasse med en fremstående portal. Fasaden var helt dekket av eføy, med en bar åpning her og der hvor et vindu eller et våpenskjold brøt den mørke flaten. Fra dette midtpartiet hevet seg to gamle, krenellerte tvillingtårn med mange skyteskår. Til høyre og til venstre for tårnene var oppført mer moderne fløyer i sort granitt. Et dempet lysskjær falt ut fra vinduene med de svære karmene, og fra de høye skorstenene, som hevet seg fra det steile taket, steg en enkelt, sort røksøyle.
The avenue opened into a broad expanse of turf, and the house lay before us. In the fading light I could see that the centre was a heavy block of building from which a porch projected. The whole front was draped in ivy, with a patch clipped bare here and there where a window or a coat-of-arms broke through the dark veil. >From this central block rose the twin towers, ancient, crenelated, and pierced with many loopholes. To right and left of the turrets were more modern wings of black granite. A dull light shone through heavy mullioned windows, and from the high chimneys which rose from the steep, high-angled roof there sprang a single black column of smoke.
“ Velkommen, sir Henry ! Velkommen til Baskerville herregård ! ”
"Welcome, Sir Henry! Welcome to Baskerville Hall!"
En høy mann trådte frem fra skyggen under portalen og kom hen for å åpne vogndøren. I lyset fra forhallen kunne skimtes et kvinneansikt. Hun kom ut og hjalp mannen å ta vare på reisetøyet.
A tall man had stepped from the shadow of the porch to open the door of the wagonette. The figure of a woman was silhouetted against the yellow light of the hall. She came out and helped the man to hand down our bags.
“ De unnskylder at jeg tar rett hjem, sir Henry, ” sa doktor Mortimer. “ Min hustru venter meg. ”
"You don't mind my driving straight home, Sir Henry?" said Dr. Mortimer. "My wife is expecting me."
“ Men vil De ikke bli og spise middag sammen med meg ? ”
"Surely you will stay and have some dinner?"
“ Nei takk ! Jeg hjem. Det ligger sannsynligvis arbeide og venter på meg. Jeg skulle vist Dem huset, men Barrymore vil være en bedre fører enn jeg. Farvel ! Nøl aldri med å sende bud etter meg når De ønsker, dag eller natt, hvis jeg kan være Dem til noen tjeneste. ”
"No, I must go. I shall probably find some work awaiting me. I would stay to show you over the house, but Barrymore will be a better guide than I. Good-bye, and never hesitate night or day to send for me if I can be of service."
Vognen forsvant nedover veien, mens sir Henry og jeg gikk inn. Døren falt tungt i etter oss. Det var et meget vakkert værelse vi kom inn i, stort og høyt med tunge paneler av svære eikebjelker, sorte av elde. På det store, gammeldagse ildstedet bak det høye jerngitteret knitret og spraket en kubbeild. Sir Henry og jeg varmet hendene over den, for vi var temmelig frosne etter den lange kjøreturen, og betraktet det høye tynne vindu med gammelt, farvet glass, eikepanelet, de utskårne hodene og våpenskjoldene på veggene; alt fortonet seg tåket og ubestemt i det dempede lyset fra midtlampen.
The wheels died away down the drive while Sir Henry and I turned into the hall, and the door clanged heavily behind us. It was a fine apartment in which we found ourselves, large, lofty, and heavily raftered with huge balks of age-blackened oak. In the great old-fashioned fireplace behind the high iron dogs a log-fire crackled and snapped. Sir Henry and I held out our hands to it, for we were numb from our long drive. Then we gazed round us at the high, thin window of old stained glass, the oak panelling, the stags' heads, the coats-of-arms upon the walls, all dim and sombre in the subdued light of the central lamp.
“ Det er akkurat som jeg hadde tenkt meg det, ” sa sir Henry. “ Er det ikke som billedet av et gammelt familiesete ? Og dette er det samme hjem hvor min slekt har bodd i fem hundrede år ! Det er rent høytidelig å tenke på. ”
"It's just as I imagined it," said Sir Henry. "Is it not the very picture of an old family home? To think that this should be the same hall in which for five hundred years my people have lived. It strikes me solemn to think of it."
Jeg hans mørke ansikt lyse opp med barnlig begeistring mens han satt og seg rundt. Lyset falt like på ham, mens de lange skyggene trakk seg nedover veggene fra taket og dannet som en sort tronhimmel over ham. Hushovmesteren Barrymore hadde sørget for at reisetøyet ble brakt opp på våre værelser, og kom nå tilbake. Han stilte seg foran oss med en velopdragen tjeners ærbødige holdning. Det var en mann med et utseende som måtte tiltrekke seg oppmerksomhet, høy av vekst, med sort skjegg og bleke, fine trekk.
I saw his dark face lit up with a boyish enthusiasm as he gazed about him. The light beat upon him where he stood, but long shadows trailed down the walls and hung like a black canopy above him. Barrymore had returned from taking our luggage to our rooms. He stood in front of us now with the subdued manner of a well-trained servant. He was a remarkable-looking man, tall, handsome, with a square black beard and pale, distinguished features.
Ønsker De at middagen skal serveres med det samme, sir Henry ? ”
"Would you wish dinner to be served at once, sir?"
Er den ferdig ? ”
"Is it ready?"
“ Den skal øyeblikkelig være ferdig, sir Henry. De finner varmt vann på Deres værelse. Jeg og min hustru vil med glede bli her, til De er kommet i orden, sir Henry, men De forstår at det vil trenges et større tjenerhold til et hus som dette under de nye vilkår. ”
"In a very few minutes, sir. You will find hot water in your rooms. My wife and I will be happy, Sir Henry, to stay with you until you have made your fresh arrangements, but you will understand that under the new conditions this house will require a considerable staff."
“Hvilke nye vilkår?”
"What new conditions?"
“ Jeg mener bare, at sir Charles Baskerville førte et meget tilbaketrukket liv, så vi kunne tilfredsstille hans fordringer. De vil formodentlig leve mere selskapelig; derfor husholdningen her forandres. ”
"I only meant, sir, that Sir Charles led a very retired life, and we were able to look after his wants. You would, naturally, wish to have more company, and so you will need changes in your household."
Vil De og Deres hustru forlate meg ? ”
"Do you mean that your wife and you wish to leave?"
“ Kun hvis det er fullkommen beleilig for Dem, sir Henry ! ”
"Only when it is quite convenient to you, sir."
“ Men Deres familie har jo vært hos oss i flere slektledd, ikke sant ? Det ville bedrøve meg meget å begynne mitt liv her med å bryte en gammel familieforbindelse. ”
"But your family have been with us for several generations, have they not? I should be sorry to begin my life here by breaking an old family connection."
En viss bevegelse kunne spores i Barrymores bleke ansikt.
I seemed to discern some signs of emotion upon the butler's white face.
“ Jeg føler det også slik, og det samme gjør min kone. Men oppriktig talt var vi begge sir Charles meget hengivne; hans død var et hårdt slag og gjorde oppholdet her smertefullt for oss. Jeg er redd vi aldri vil komme til å overvinne det og finne oss helt til rette igjen på Baskerville herregård. ”
"I feel that also, sir, and so does my wife. But to tell the truth, sir, we were both very much attached to Sir Charles, and his death gave us a shock and made these surroundings very painful to us. I fear that we shall never again be easy in our minds at Baskerville Hall."
“ Men hva akter De da å gjøre ? ”
"But what do you intend to do?"
“ Jeg tviler ikke på at det skal lykkes oss å finne på noe. Sir Charles ' edelmodighet har sikret oss de nødvendige midler. Men nå, sir Henry, ønsker De kanskje at jeg skal vise Dem Deres værelser. ”
"I have no doubt, sir, that we shall succeed in establishing ourselves in some business. Sir Charles's generosity has given us the means to do so. And now, sir, perhaps I had best show you to your rooms."
Et galleri gikk rundt omkring den gamle forhallen. En dobbelttrapp førte opp dit. Fra dette midtpunktet gikk to lange korridorer gjennom hele bygningen, og fra disse kom man til soveværelsene. Mitt eget lå i samme fløyen som sir Henrys og nesten dør i dør med det. Disse værelsene ut til å være meget mere moderne enn midtbygningens, og de lyse tapetene og tallrike lys bidro adskillig til å fjerne det triste inntrykket som vi hadde fått ved ankomsten.
A square balustraded gallery ran round the top of the old hall, approached by a double stair. From this central point two long corridors extended the whole length of the building, from which all the bedrooms opened. My own was in the same wing as Baskerville's and almost next door to it. These rooms appeared to be much more modern than the central part of the house, and the bright paper and numerous candles did something to remove the sombre impression which our arrival had left upon my mind.
Men spisesalen, som man kom inn i fra forhallen, var mørk og uhyggelig. Det var en lang sal med en litt høyere del hvor familien satt, skilt fra den lavere del, som var bestemt for de undergivne. I den ene enden fantes et lite galleri, hvor skalder og sangere før i tiden hadde hatt sin plass. Sorte bjelker strakte seg over oss med det tilrøkede taket. Opplyst av skinnet fra blafrende fakler og utstyrt med eldre tiders festlige og brogede prakt kunne den muligens gjøre et lysere inntrykk enn nå, da to sortkledte herrer satt innenfor den lille lysvinkelen fra skjermlampen. Uvilkårlig innfant en stille, trykket stemning innfant seg. En lang rekke av forfedre i de forskjelligste drakter fra Elisabeths tid til regenttidens stirret ned på oss og skremte oss ved sitt tause selskap. Vi snakket lite, og jeg var i alle fall glad da måltidet var over, og vi kunne trekke oss tilbake til det moderne billiardværelset og røke en sigarett.
But the dining-room which opened out of the hall was a place of shadow and gloom. It was a long chamber with a step separating the dais where the family sat from the lower portion reserved for their dependents. At one end a minstrel's gallery overlooked it. Black beams shot across above our heads, with a smoke-darkened ceiling beyond them. With rows of flaring torches to light it up, and the colour and rude hilarity of an old-time banquet, it might have softened; but now, when two black-clothed gentlemen sat in the little circle of light thrown by a shaded lamp, one's voice became hushed and one's spirit subdued. A dim line of ancestors, in every variety of dress, from the Elizabethan knight to the buck of the Regency, stared down upon us and daunted us by their silent company. We talked little, and I for one was glad when the meal was over and we were able to retire into the modern billiard-room and smoke a cigarette.
“ Det er virkelig ikke noe særlig koselig sted, ” sa sir Henry. “ Man kan vel venne seg til det, men jeg kan ikke si jeg ennå føler meg helt hjemme her. Det forundrer meg ikke at min onkel ble litt egen når han levde helt alene på et sted som dette. Hvis De ikke har noe i mot det, går vi til køys tidlig iaften. Kanskje vil vi kunne se saken i et behageligere lys i morgen. ”
"My word, it isn't a very cheerful place," said Sir Henry. "I suppose one can tone down to it, but I feel a bit out of the picture at present. I don't wonder that my uncle got a little jumpy if he lived all alone in such a house as this. However, if it suits you, we will retire early to-night, and perhaps things may seem more cheerful in the morning."
Jeg trakk gardinene til side før jeg gikk til sengs, og ut gjennom vinduet. Det vendte ut mot den grønne gressplenen foran huset. På den andre siden var to tregrupper, og man kunne høre hvordan vinden rusket og slett i kronene. Halvmånen viste seg i samme øyeblikket i en revne i de drivende skyene. I det kalde lyset jeg bak trærne en brutt krans av steinknauser, og den tungsindige moens lange, lave bølgelinje. Jeg trakk gardinene for med en følelse av at mitt siste inntrykk svarte til de foregående.
I drew aside my curtains before I went to bed and looked out from my window. It opened upon the grassy space which lay in front of the hall door. Beyond, two copses of trees moaned and swung in a rising wind. A half moon broke through the rifts of racing clouds. In its cold light I saw beyond the trees a broken fringe of rocks, and the long, low curve of the melancholy moor. I closed the curtain, feeling that my last impression was in keeping with the rest.
Men det var ennå ikke det siste. Jeg var trett, men kunne ikke sove og lå og kastet meg urolig fra den ene siden til den andre. I det fjerne hørtes en klokke slå for hvert kvarter, men forøvrig hvilte hele huset i en dødlignende stillhet. Plutselig, midt på natten, hørte jeg en klar, tydelig lyd, som ikke kunne tas feil av. Det var en kvinnes gråt, en undertrykt, kvalt hulking av et menneske som pines av en sorg som det ikke lenger er herre over. Jeg satte meg opp i sengen og lyttet spent. Lyden kunne ikke komme langt borte fra. Vedkommende måtte sikkert være i huset. I en halv time ble jeg sittende og lytte med alle nerver spent, men det hørtes ikke noen annen lyd enn klokkens klemting og eføyens rasling utenfor. * * *
And yet it was not quite the last. I found myself weary and yet wakeful, tossing restlessly from side to side, seeking for the sleep which would not come. Far away a chiming clock struck out the quarters of the hours, but otherwise a deathly silence lay upon the old house. And then suddenly, in the very dead of the night, there came a sound to my ears, clear, resonant, and unmistakable. It was the sob of a woman, the muffled, strangling gasp of one who is torn by an uncontrollable sorrow. I sat up in bed and listened intently. The noise could not have been far away and was certainly in the house. For half an hour I waited with every nerve on the alert, but there came no other sound save the chiming clock and the rustle of the ivy on the wall.
Syvende kapitel. Familien på Merripit-gården.
Chapter 7 The Stapletons of Merripit House
DEN følgende morgens friske skjønnhet bidro noe til å utviske det kalde og uhyggelige inntrykket som det første møtet med Baskerville herregård hadde etterlatt hos oss begge. Da sir Henry og jeg tok plass ved frokostbordet, strømmet sollyset inn gjennom vinduet. Det mørke veggpanelet glødet som bronse i de gyldne strålene, og det var ikke lett å gjøre seg fortrolig med at det var det samme værelset som hadde fylt oss med så sterk uhygge aftenen før.
The fresh beauty of the following morning did something to efface from our minds the grim and gray impression which had been left upon both of us by our first experience of Baskerville Hall. As Sir Henry and I sat at breakfast the sunlight flooded in through the high mullioned windows, throwing watery patches of colour from the coats of arms which covered them. The dark panelling glowed like bronze in the golden rays, and it was hard to realize that this was indeed the chamber which had struck such a gloom into our souls upon the evening before.
“ Det er vel oss selv og ikke huset som har skylden ! ” sa sir Henry. “ Vi var trette og frosne etter kjøreturen. Derfor vi alt i et mørkt lys. Nå, da vi har hvilt ordentlig ut, tar alt seg meget hyggeligere ut. ”
"I guess it is ourselves and not the house that we have to blame!" said the baronet. "We were tired with our journey and chilled by our drive, so we took a gray view of the place. Now we are fresh and well, so it is all cheerful once more."
“ Men jeg kan ikke tro det bare skyldtes tom innbilning, ” svarte jeg. “ Hørte De ikke at det var en som gråt og sukket i natt; det var visst nok en kvinne ? ”
"And yet it was not entirely a question of imagination," I answered. "Did you, for example, happen to hear someone, a woman I think, sobbing in the night?"
“ Jo, det er merkelig, jeg innbilte meg virkelig at jeg hørte noe slikt i halvsøvne. Jeg ventet rolig en stund, men siden hørte jeg ikke mere til det. Jeg tenkte derfor at det bare hadde vært en drøm. ”
"That is curious, for I did when I was half asleep fancy that I heard something of the sort. I waited quite a time, but there was no more of it, so I concluded that it was all a dream."
“ Men jeg hørte det ganske tydelig. Jeg er sikker på at det virkelig var hulking av en kvinne. ”
"I heard it distinctly, and I am sure that it was really the sob of a woman."
“ Vi straks skaffe rede på det. ” Han ringte på klokken og spurte Barrymore om han kunne gi noen forklaring. Det forekom meg som om det bleke ansiktet ble enda en smule blekere da han hørte sin herres spørsmål.
"We must ask about this right away." He rang the bell and asked Barrymore whether he could account for our experience. It seemed to me that the pallid features of the butler turned a shade paler still as he listened to his master's question.
“ Det finnes bare to kvinner her i huset, sir Henry, ” svarte han. “ Den ene er bryggerhuspiken, som sover i den annen fløyen. Den andre er min kone, men jeg kan svare for at det ikke var henne som hulket. ”
"There are only two women in the house, Sir Henry," he answered. "One is the scullery-maid, who sleeps in the other wing. The other is my wife, and I can answer for it that the sound could not have come from her."
Men der snakket han usant, for jeg møtte etter frokosten tilfeldigvis fru Barrymore i den lange gangen. Solen falt rett på hennes ansikt. Det var en tykkfallen kvinne, tung og treg i bevegelsene og med et hårdt, strengt uttrykk om munnen. Men hennes øyne røpet henne. De var røde og stirret på meg bak oppsvulmede øyenlokk. Det var altså henne som hadde grått om natten, og når hun hadde gjort det, måtte mannen vite det. Men nå hadde han jo likefrem utsatt seg for å bli avslørt ved å erklære at det ikke var slik. Hvorfor hadde han gjort det ? Og hvorfor hadde hun grått så sårt ? Der begynte allerede å samle seg en atmosfære av hemmelighetsfullhet og uhygge om denne vakre mannen med det bleke ansiktet og det sorte skjegget. Det var ham som først hadde oppdaget sir Charles ' døde legeme, og man hadde kun hans ord for alle omstendighetene som førte til den gamle mannens død. Var det mulig at det tross alt var Barrymore, vi hadde sett i vognen i Regent Street ? Skjegget kunne visst nok ha vært det samme. Vognmannens beskrivelse tydet på en lavere mann, men slikt kan man jo meget lett ta feil av. Hvordan skulle jeg en gang for alle brakt dette på det rene ? Det første jeg hadde å gjøre måtte åpenbart være å søke poståpneren i Grimpen og vite om telegrammet virkelig var overlevert Barrymore personlig. Hvordan svaret enn ble, ville jeg i alle fall ha noe å melde Sherlock Holmes.
And yet he lied as he said it, for it chanced that after breakfast I met Mrs. Barrymore in the long corridor with the sun full upon her face. She was a large, impassive, heavy-featured woman with a stern set expression of mouth. But her tell-tale eyes were red and glanced at me from between swollen lids. It was she, then, who wept in the night, and if she did so her husband must know it. Yet he had taken the obvious risk of discovery in declaring that it was not so. Why had he done this? And why did she weep so bitterly? Already round this pale-faced, handsome, black-bearded man there was gathering an atmosphere of mystery and of gloom. It was he who had been the first to discover the body of Sir Charles, and we had only his word for all the circumstances which led up to the old man's death. Was it possible that it was Barrymore after all whom we had seen in the cab in Regent Street? The beard might well have been the same. The cabman had described a somewhat shorter man, but such an impression might easily have been erroneous. How could I settle the point forever? Obviously the first thing to do was to see the Grimpen postmaster, and find whether the test telegram had really been placed in Barrymore's own hands. Be the answer what it might, I should at least have something to report to Sherlock Holmes.
Sir Henry hadde en hel del dokumenter han skulle undersøke etter frokosten. Det passet derfor utmerket for meg å ta en tur imens. Det ble en vakker spasertur på en fem kilometer langs moen, og jeg kom til slutt frem til en liten landsby, hvor det var to bygninger større enn de andre. Det viste seg å være vertshuset og doktor Mortimers hus. Poståpneren, som også var landsbyens kjøpmann, husket utmerket godt telegrammet.
Sir Henry had numerous papers to examine after breakfast, so that the time was propitious for my excursion. It was a pleasant walk of four miles along the edge of the moor, leading me at last to a small gray hamlet, in which two larger buildings, which proved to be the inn and the house of Dr. Mortimer, stood high above the rest. The postmaster, who was also the village grocer, had a clear recollection of the telegram.
“ Naturligvis ble telegrammet overlevert hr. Barrymore aldeles som instruert. ”
"Certainly, sir," said he, "I had the telegram delivered to Mr. Barrymore exactly as directed."
“ Hvem overleverte det ? ”
"Who delivered it?"
“ Min sønn der. James, du leverte jo telegrammet til hr. Barrymore på Baskerville herregård i forrige uke ? ”
"My boy here. James, you delivered that telegram to Mr. Barrymore at the Hall last week, did you not?"
“ Ja, far, jeg leverte det. ”
"Yes, father, I delivered it."
“ I hans egne hender ? ” spurte jeg.
"Into his own hands?" I asked.
“ Nei, han var selv oppe på loftet, så jeg kunne ikke gi ham det personlig, men jeg leverte det til fru Barrymore, og hun lovet å gi ham det med det samme. ”
"Well, he was up in the loft at the time, so that I could not put it into his own hands, but I gave it into Mrs. Barrymore's hands, and she promised to deliver it at once."
“Så De hr. Barrymore?”
"Did you see Mr. Barrymore?"
“ Nei, han var jo oppe på loftet. ”
"No, sir; I tell you he was in the loft."
“ De ham ikke. Men hvordan vet De da at han var på loftet ? ”
"If you didn't see him, how do you know he was in the loft?"
“ Hans egen kone måtte da vite hvor han var, ” svarte poståpneren ergerlig. “ Har han ikke fått telegrammet ? Er der skjedd noen feil, får hr. Barrymore klage selv. ”
"Well, surely his own wife ought to know where he is," said the postmaster testily. "Didn't he get the telegram? If there is any mistake it is for Mr. Barrymore himself to complain."
Det syntes håpløst å fortsette undersøkelsen videre, men det var klart, at tross Holmes ' list hadde vi ennå ikke noe sikkert bevis for at Barrymore ikke hadde vært i London hele tiden. Sett at det var slik, sett at den samme mannen hadde vært den siste som hadde sett sir Charles i live, og den første som hadde overvåket den nye arvingen da han kom tilbake til England. Hva så ? Var han et redskap for andre, eller hadde han selv noen ond hensikt ? Hvilken interesse kunne han ha i å forfølge Baskerville-slekten ? Med ett kom jeg til å tenke på den strenge advarselen som var klippet ut av lederen i Times. Var det hans verk, eller var det muligens gjort av noen som ville motarbeide hans planer ? Den eneste tenkelige beveggrunn var den som sir Henry selv hadde nevnt, at hvis slekten kunne skremmes bort, ville Barrymore være sikret et koselig og stadig hjem. Men en slik formodning ville sikkert ikke strekke til for å forklare det innviklede og fintspundne nett av renker som ble vevet om den unge mannen. Holmes hadde selv sagt at blant alle de merkelige saker han hadde hatt til undersøkelse, hadde ennå ingen vært så vanskelig som denne. Da jeg gikk den ensomme grå veien tilbake, håpet jeg inderlig at min venn snart måtte bli ferdig med det som opptok ham i byen, så han selv kunne komme hit og ta denne tunge byrden av ansvar fra mine skuldre.
It seemed hopeless to pursue the inquiry any farther, but it was clear that in spite of Holmes's ruse we had no proof that Barrymore had not been in London all the time. Suppose that it were so--suppose that the same man had been the last who had seen Sir Charles alive, and the first to dog the new heir when he returned to England. What then? Was he the agent of others or had he some sinister design of his own? What interest could he have in persecuting the Baskerville family? I thought of the strange warning clipped out of the leading article of the Times. Was that his work or was it possibly the doing of someone who was bent upon counteracting his schemes? The only conceivable motive was that which had been suggested by Sir Henry, that if the family could be scared away a comfortable and permanent home would be secured for the Barrymores. But surely such an explanation as that would be quite inadequate to account for the deep and subtle scheming which seemed to be weaving an invisible net round the young baronet. Holmes himself had said that no more complex case had come to him in all the long series of his sensational investigations. I prayed, as I walked back along the gray, lonely road, that my friend might soon be freed from his preoccupations and able to come down to take this heavy burden of responsibility from my shoulders.
Plutselig ble disse tankene avbrutt av en lyd som om noen sprang etter meg; en stemme ropte deretter mitt navn. Jeg snudde meg om og ventet å se doktor Mortimer, men til min overraskelse var det en fremmed som kom etter meg. Det var en liten, tynn mann med et stramt, glattraket ansikt, blondt hår og magre kinn, mellom tredve og førti år, kledd i en grå drakt og med stråhatt. En tynn botaniserkasse hang over den ene skulderen, og i den ene hånden holdt han et grønt sommerfuglnett.
Suddenly my thoughts were interrupted by the sound of running feet behind me and by a voice which called me by name. I turned, expecting to see Dr. Mortimer, but to my surprise it was a stranger who was pursuing me. He was a small, slim, clean-shaven, prim-faced man, flaxen-haired and lean-jawed, between thirty and forty years of age, dressed in a gray suit and wearing a straw hat. A tin box for botanical specimens hung over his shoulder and he carried a green butterfly-net in one of his hands.
“ Jeg håper De unnskylder min dristighet, doktor Watson, ” sa han, og kom andpustende hen til meg. “ Her på moen er vi likefremme folk og venter ikke til vi er presentert. De har muligens hørt mitt navn av vår felles venn Mortimer. Jeg er Stapleton fra Merripit-gården. ”
"You will, I am sure, excuse my presumption, Dr. Watson," said he, as he came panting up to where I stood. "Here on the moor we are homely folk and do not wait for formal introductions. You may possibly have heard my name from our mutual friend, Mortimer. I am Stapleton, of Merripit House."
“ Deres nett og botaniserkasse ville sagt meg det, for jeg visste at hr. Stapleton er naturforsker. Men hvordan kunne De kjenne meg ? ”
"Your net and box would have told me as much," said I, "for I knew that Mr. Stapleton was a naturalist. But how did you know me?"
“ Jeg var hos Mortimer, og han viste meg Dem fra vinduet da De gikk forbi. Da vi skulle den samme veien besluttet jeg å etter Dem og forestille meg selv. Jeg håper at sir Henry Baskerville ikke har hatt dårlig av reisen ? ”
"I have been calling on Mortimer, and he pointed you out to me from the window of his surgery as you passed. As our road lay the same way I thought that I would overtake you and introduce myself. I trust that Sir Henry is none the worse for his journey?"
“ Takk, han befinner seg meget vel. ”
"He is very well, thank you."
“ Vi var alle redd for at etter sir Charles ' uhyggelige død ville han ikke bo her. Det er for meget forlangt av en formuende mann at han skal komme hit og begrave seg i en avkrok som dette stedet, men jeg behøver ikke å fortelle Dem at det har meget stor betydning for egnen. Sir Henry nærer ingen overtroisk frykt, antar jeg ? ”
"We were all rather afraid that after the sad death of Sir Charles the new baronet might refuse to live here. It is asking much of a wealthy man to come down and bury himself in a place of this kind, but I need not tell you that it means a very great deal to the country-side. Sir Henry has, I suppose, no superstitious fears in the matter?"
“ Nei, jeg tror ikke det. ”
"I do not think that it is likely."
“ De har vel hørt beretningen om den fryktelige hunden som forfølger familien ? ”
"Of course you know the legend of the fiend dog which haunts the family?"
“ Ja, jeg har hørt om den. ”
"I have heard it."
“ Det er merkelig hvor lettroende bøndene her er ! Alle er når som helst parate til å sverge på at de har sett et slikt vesen på moen. ” Der et smil om munnen, men i øynene syntes jeg å lese at han tok det alvorlig. “ Fortellingen om den gjorde et sterkt inntrykk på sir Charles, og jeg har ingen tvil om at den førte til hans sørgelige død. ”
"It is extraordinary how credulous the peasants are about here! Any number of them are ready to swear that they have seen such a creature upon the moor." He spoke with a smile, but I seemed to read in his eyes that he took the matter more seriously. "The story took a great hold upon the imagination of Sir Charles, and I have no doubt that it led to his tragic end."
“Men hvordan?”
"But how?"
“ Hans nerver var så opphissede at synet av hvilken som helst hund kunne en skjebnesvanger virkning på hans hjertesykdom. Jeg tror at han virkelig har sett noe slikt den siste aftenen i alléen. Jeg fryktet at det skulle tilstøte ham en ulykke, for jeg holdt meget av sir Charles, og jeg visste at hans hjerte ikke var sterkt. ”
"His nerves were so worked up that the appearance of any dog might have had a fatal effect upon his diseased heart. I fancy that he really did see something of the kind upon that last night in the Yew Alley. I feared that some disaster might occur, for I was very fond of the old man, and I knew that his heart was weak."
“ Hvorfra visste De det ? ”
"How did you know that?"
“ Min venn Mortimer hadde fortalt meg det. ”
"My friend Mortimer told me."
“ De tror altså at sir Charles ble forfulgt av en hund, og at han døde av skrekk ? ”
"You think, then, that some dog pursued Sir Charles, and that he died of fright in consequence?"
Kan De finne noen bedre forklaring ? ”
"Have you any better explanation?"
“ Jeg har ikke gjort meg opp noen mening. ”
"I have not come to any conclusion."
Har Sherlock Holmes ? ”
"Has Mr. Sherlock Holmes?"
Disse ord tok et øyeblikk pusten fra meg, men et blikk på min ledsagers smilende, velvillige ansikt og rolige blikk viste meg at han ikke hadde ment noen overrumpling.
The words took away my breath for an instant, but a glance at the placid face and steadfast eyes of my companion showed that no surprise was intended.
“ Det vil ikke nytte noe for oss å late som om vi ikke kjenner Dem, doktor Watson, ” sa han. “ Beretningene om Deres berømte detektiv har også nådd hit til oss, og De kunne ikke gjøre ham berømt uten å bli kjent selv. Da Mortimer fortalte meg hva De het, kunne han ikke nekte hvem De var. Når De er kommet hit, Sherlock Holmes selvfølgelig også være interessert i saken, og jeg er naturligvis nysgjerrig etter å høre hvilket syn han har på den. ”
"It is useless for us to pretend that we do not know you, Dr. Watson," said he. "The records of your detective have reached us here, and you could not celebrate him without being known yourself. When Mortimer told me your name he could not deny your identity. If you are here, then it follows that Mr. Sherlock Holmes is interesting himself in the matter, and I am naturally curious to know what view he may take."
“ Jeg er redd jeg ikke kan besvare det spørsmålet. ”
"I am afraid that I cannot answer that question."
“ Tør jeg spørre om han vil hedre oss med et besøk selv ? ”
"May I ask if he is going to honour us with a visit himself?"
“ Han kan for tiden ikke forlate byen. Han har andre saker som legger beslag på ham. ”
"He cannot leave town at present. He has other cases which engage his attention."
“ Hvor kjedelig ! Han måtte kunne skaffe litt lys i alt dette, som for oss er lutter mørke. Men kan jeg på noen som helst måte være Dem til hjelp ved Deres undersøkelse, står jeg til Deres tjeneste. Hvis jeg hadde noen som helst formodning om arten av Deres mistanke, eller hvordan De akter å gripe undersøkelsen an, kunne jeg kanskje allerede nå gi Dem råd eller hjelp. ”
"What a pity! He might throw some light on that which is so dark to us. But as to your own researches, if there is any possible way in which I can be of service to you I trust that you will command me. If I had any indication of the nature of your suspicions or how you propose to investigate the case, I might perhaps even now give you some aid or advice."
“ Jeg forsikrer Dem at jeg er utelukkende her på besøk hos min venn sir Henry, og jeg behøver ingen hjelp. ”
"I assure you that I am simply here upon a visit to my friend, Sir Henry, and that I need no help of any kind."
“ Utmerket, ” svarte Stapleton. “ Ja, De gjør fullstendig rett i å være forsiktig og diskret. Jeg beklager at jeg var påtrengende. Jeg lover Dem at jeg skal ikke nevne det mer. ”
"Excellent!" said Stapleton. "You are perfectly right to be wary and discreet. I am justly reproved for what I feel was an unjustifiable intrusion, and I promise you that I will not mention the matter again."
Vi var kommet til et sted hvor en smal gressbevokst sti tok av fra veien og snodde seg i svinger bortover moen. En bratt, steinet høy på høyre side; i tidligere dager hadde det vært et granittbrudd. Delen som vendte mot oss dannet en mørk fjellskrent, med bregner og bringebær voksende i kløftene. I det fjerne steg en grålig røksøyle opp mot himmelen.
We had come to a point where a narrow grassy path struck off from the road and wound away across the moor. A steep, boulder-sprinkled hill lay upon the right which had in bygone days been cut into a granite quarry. The face which was turned towards us formed a dark cliff, with ferns and brambles growing in its niches. From over a distant rise there floated a gray plume of smoke.
“ Herfra er det en passelig spasertur langs stien til Merripit-gården, ” sa han. “ Kanskje De har en time til overs, så kan jeg fornøyelsen av å forestille Dem for min søster. ”
"A moderate walk along this moor-path brings us to Merripit House," said he. "Perhaps you will spare an hour that I may have the pleasure of introducing you to my sister."
Min første tanke var at jeg ikke måtte vike fra sir Henry. Men så husket jeg på bunken dokumenter som hans bord var fylt av. Jeg visste at jeg ikke kunne hjelpe ham med den. Og Holmes hadde jo uttrykkelig pålagt meg å studere naboene på moen. Jeg tok derfor i mot Stapletons innbydelse, og vi drev sammen innover moen.
My first thought was that I should be by Sir Henry's side. But then I remembered the pile of papers and bills with which his study table was littered. It was certain that I could not help with those. And Holmes had expressly said that I should study the neighbours upon the moor. I accepted Stapleton's invitation, and we turned together down the path.
“ Denne moen er et vidunderlig sted, ” sa han og utover det bølgende landskapet og de lange grønne forhøyningene med de takkete granittkammene, som reiste seg som fantastiske, skummende sjøer. “ De vil aldri bli trett av moen. De kan ikke forestille Dem hvilke selsomme hemmeligheter den rommer. Den er så veldig og så gold og så hemmelighetsfull. ”
"It is a wonderful place, the moor," said he, looking round over the undulating downs, long green rollers, with crests of jagged granite foaming up into fantastic surges. "You never tire of the moor. You cannot think the wonderful secrets which it contains. It is so vast, and so barren, and so mysterious."
“ De kjenner den altså meget godt ? ”
"You know it well, then?"
“ Jeg har bare vært her to år. De andre her betrakter meg som en nykomling. Vi kom kort tid etter at sir Charles Baskerville hadde slått seg ned her. Men mine interesser brakte meg til å undersøke alle deler av landet rundt omkring her, og nå tenker jeg det er få menn som kjenner det bedre enn jeg gjør. ”
"I have only been here two years. The residents would call me a newcomer. We came shortly after Sir Charles settled. But my tastes led me to explore every part of the country round, and I should think that there are few men who know it better than I do."
Er det så vanskelig å lære å kjenne ? ”
"Is it hard to know?"
“ Meget vanskelig. Denne store sletten i nord der for eksempel, med de besynderlige høydedragene, som rager opp av den. Kan De se noe merkelig der ? ”
"Very hard. You see, for example, this great plain to the north here with the queer hills breaking out of it. Do you observe anything remarkable about that?"
“ Det måtte være et utmerket sted for et galoppritt. ”
"It would be a rare place for a gallop."
“ Ja, det skulle man uvilkårlig tro, men denne formodning har kostet folk livet før denne dag. Kan De se de lysegrønne flekker som er strødd tett utover ? ”
"You would naturally think so and the thought has cost several their lives before now. You notice those bright green spots scattered thickly over it?"
“ Ja, jorden ser ut til å være mere fruktbar der enn andre steder. ”
"Yes, they seem more fertile than the rest."
Stapleton lo.
Stapleton laughed.
“ Det er den store Grimpenmyren, ” sa han. “ Et feiltrinn der er døden for mennesker og dyr. Det er ikke mer enn to dager siden jeg en hest rett ut i den. Den kom aldri opp igjen. Jeg hodet en lang stund stikke opp av sumpen, men til slutt forsvant den i dypet. Selv i tørketiden er det farlig å sette over denne strekningen; men etter høstregnet, som nå, er den bent frem skrekkelig. Men jeg kanfinne frem selv midt inne i den farligste delen, og komme tilbake. — Men der har vi sannelig nok en slik ulykkelig hest ! ”
"That is the great Grimpen Mire," said he. "A false step yonder means death to man or beast. Only yesterday I saw one of the moor ponies wander into it. He never came out. I saw his head for quite a long time craning out of the bog-hole, but it sucked him down at last. Even in dry seasons it is a danger to cross it, but after these autumn rains it is an awful place. And yet I can find my way to the very heart of it and return alive. By George, there is another of those miserable ponies!"
Noe brunt kunne sees ligge og velte seg i det grønne gresset. Derpå strakte en lang, krampaktig forstrakt hals seg rett opp i veiret, og en redselsfull vrinsken lød ut over moen. Det løp kaldt nedover ryggen av redsel, men min ledsager syntes å ha sterkere nerver enn jeg.
Something brown was rolling and tossing among the green sedges. Then a long, agonized, writhing neck shot upward and a dreadful cry echoed over the moor. It turned me cold with horror, but my companion's nerves seemed to be stronger than mine.
“ Nå er den borte ! ” sa han. “ Myren har tatt den. To på to dager og kanskje mange flere, for de venner seg til å der i det tørre været og merker ikke forskjellen før myren sluker dem i sitt gap. Den store Grimpenmyr er et uhyggelig sted. ”
"It's gone!" said he. "The mire has him. Two in two days, and many more, perhaps, for they get in the way of going there in the dry weather, and never know the difference until the mire has them in its clutches. It's a bad place, the great Grimpen Mire."
“ Men De kan allikevel ferdes trygt der ? ”
"And you say you can penetrate it?"
“ Ja, der er et par stier som en meget behendig mann kan våge seg ut på. Dem har jeg funnet. ”
"Yes, there are one or two paths which a very active man can take. I have found them out."
“ Men hvorfor har De lyst til å ferdes på et så uhyggelig sted ? ”
"But why should you wish to go into so horrible a place?"
Ser De de høydedragene der bak ? De er i virkeligheten øyer, som på alle kanter er omgitt av den ufremkommelige myren som har dannet seg om dem i årenes løp. Der kan De finne sjeldne planter og sommerfugler, hvis De forstår å komme til dem. ”
"Well, you see the hills beyond? They are really islands cut off on all sides by the impassable mire, which has crawled round them in the course of years. That is where the rare plants and the butterflies are, if you have the wit to reach them."
“ Jeg skal forsøke min lykke en dag. ”
"I shall try my luck some day."
Han på meg med et overrasket ansikt.
He looked at me with a surprised face.
“ For Guds skyld, tenk ikke på det, ” sa han. “ Deres blod ville komme over mitt hode. Jeg forsikrer Dem, De ville ikke ha den minste utsikt til å komme levende tilbake. Jeg kan bare gjøre det fordi jeg har visse merker å etter. ”
"For God's sake put such an idea out of your mind," said he. "Your blood would be upon my head. I assure you that there would not be the least chance of your coming back alive. It is only by remembering certain complex landmarks that I am able to do it."
“ Men hva er det ? ” ropte jeg.
"Halloa!" I cried. "What is that?"
Et langt, lavt, ubeskrivelig uhyggelig, jamrende hyl lød over sletten. Det fylte hele luften, men det var allikevel umulig å si hvor det kom fra. Fra en dump knurring steg det til et dypt brøl for så igjen å synke tilbake til en dyster, illevarslende knurring. Stapleton betraktet meg med et nysgjerrig uttrykk.
A long, low moan, indescribably sad, swept over the moor. It filled the whole air, and yet it was impossible to say whence it came. From a dull murmur it swelled into a deep roar, and then sank back into a melancholy, throbbing murmur once again. Stapleton looked at me with a curious expression in his face.
“ Et forunderlig sted, denne moen, ” sa han.
"Queer place, the moor!" said he.
“ Men hva kan det være ? ”
"But what is it?"
“ Bøndene sier at det er Baskervillernes hund som hyler etter sitt bytte. Jeg har hørt det et par ganger før, men aldri så tydelig. ”
"The peasants say it is the Hound of the Baskervilles calling for its prey. I've heard it once or twice before, but never quite so loud."
Med en isnende fornemmelse av redsel jeg ut over den veldige, bølgende sletten med de grønne gress- og sivflekkene. Intet levende vesen var å se i hele det vide rom, med unntagelse av et par ravner, som skrek høyt fra en haug bak oss.
I looked round, with a chill of fear in my heart, at the huge swelling plain, mottled with the green patches of rushes. Nothing stirred over the vast expanse save a pair of ravens, which croaked loudly from a tor behind us.
“ De er jo en dannet mann. De tror da vel ikke på slikt tåpelig snakk ? ” sa jeg. “ Hva mener De, denne besynderlige lyden skriver seg fra ? ”
"You are an educated man. You don't believe such nonsense as that?" said I. "What do you think is the cause of so strange a sound?"
“ På en myr kan man undertiden høre selsomme lyder. Det står vel i forbindelse med vannet, som stiger eller faller, eller en annen lignende omstendighet. ”
"Bogs make queer noises sometimes. It's the mud settling, or the water rising, or something."
“ Nei, nei, det var en levende røst. ”
"No, no, that was a living voice."
Kan vel være. Har De noensinne hørt en hegre skrike ? ”
"Well, perhaps it was. Did you ever hear a bittern booming?"
“Nei, aldri.”
"No, I never did."
“ Det er en meget sjelden fugl — den er nesten utryddet i England nå, men her på moen finnes nesten alt mulig. Ja, jeg ville ikke bli overrasket ved å høre, at det skrik, vi hørte, var den siste hegres. ”
"It's a very rare bird--practically extinct--in England now, but all things are possible upon the moor. Yes, I should not be surprised to learn that what we have heard is the cry of the last of the bitterns."
“ Jeg har aldri i mitt liv hørt noe så uhyggelig og selsomt. ”
"It's the weirdest, strangest thing that ever I heard in my life."
“ Ja, dette er, når alt kommer til alt, ikke egentlig noe hyggelig sted. Se nedover skrenten der ! Hva tror De det der er ? ”
"Yes, it's rather an uncanny place altogether. Look at the hill- side yonder. What do you make of those?"
Den bratte skrenten var dekket med en hel del grå ringer av stein.
The whole steep slope was covered with gray circular rings of stone, a score of them at least.
“ Hva er det ? Er det sauefolder ? ”
"What are they? Sheep-pens?"
“ Nei, det er våre verdige forfedres hjem. Forhistoriske mennesker levde i stort antall på moen, og siden ingen har bodd der siden, finner vi det ordnet på samme måten som de forlot det. Dette er deres hytter. De er uten tak, men De kan endog se peisen og høysetet hvis De går innenfor. ”
"No, they are the homes of our worthy ancestors. Prehistoric man lived thickly on the moor, and as no one in particular has lived there since, we find all his little arrangements exactly as he left them. These are his wigwams with the roofs off. You can even see his hearth and his couch if you have the curiosity to go inside.
“ Men det er jo en hel by. Når var den bebodd ? ”
"But it is quite a town. When was it inhabited?"
“ Av neolittiske mennesker. Tiden er ukjent. ”
"Neolithic man--no date."
“ Hvordan levde de ? ”
"What did he do?"
“ De gresset kveget på disse skrentene, og de lærte å grave frem tinn da bronsesverdet erstattet steinøksen. Ser De den store rennen på den høyen som ligger rett ovenfor ? Den er et av sporene de har etterlatt. Ja, De vil finne adskillige merkelige ting her på moen, doktor Watson. Å, unnskyld et øyeblikk ! Det er sikkert en Cyclopides. ”
"He grazed his cattle on these slopes, and he learned to dig for tin when the bronze sword began to supersede the stone axe. Look at the great trench in the opposite hill. That is his mark. Yes, you will find some very singular points about the moor, Dr. Watson. Oh, excuse me an instant! It is surely Cyclopides."
Et lite insekt hadde summet over stien. Stapleton sprang øyeblikkelig etter det og ga seg med største iherdighet til å forfølge det. Til min skrekk fløy det rett mot den store myren, men min nye bekjent lot seg ikke et øyeblikk stanse. Han sprang fra tue til tue med sitt grønne nett flagrende i luften, og hans grå drakt og rykkvise, siksakformige sprang gjorde ham ikke så ulik et kjempeinsekt selv. Jeg stod og fulgte ham med en blanding av beundring for hans usedvanlige letthet, og frykt for at han skulle miste fotfeste i den forræderiske myr, da jeg hørte lyden av skritt, og da jeg vendte meg om, jeg en kvinne like ved meg på stien. Hun var kommet fra den kant hvor røksøylen viste at Merripit-gården , men moens forhøyninger hadde skjult henne inntil hun var like i nærheten.
A small fly or moth had fluttered across our path, and in an instant Stapleton was rushing with extraordinary energy and speed in pursuit of it. To my dismay the creature flew straight for the great mire, and my acquaintance never paused for an instant, bounding from tuft to tuft behind it, his green net waving in the air. His gray clothes and jerky, zigzag, irregular progress made him not unlike some huge moth himself. I was standing watching his pursuit with a mixture of admiration for his extraordinary activity and fear lest he should lose his footing in the treacherous mire, when I heard the sound of steps, and turning round found a woman near me upon the path. She had come from the direction in which the plume of smoke indicated the position of Merripit House, but the dip of the moor had hid her until she was quite close.
Jeg kunne ikke være i noen tvil om at denne damen var den frøken Stapleton som jeg hadde hørt snakk om. Der kunne jo ikke være mange damer her på moen, og jeg husket nå at jeg hadde hørt henne beskrevet som en skjønnhet. Damen som nå nærmet seg, var utvilsomt en skjønnhet og det en av den mest sjeldne art. Det kunne ikke tenkes en større motsetning mellom bror og søster. Stapleton hadde et mere hverdagsaktig ytre med lyst hår og grå øyne, mens hun var mørkere enn noen brunette jeg har sett i England, høy, slank og elegant. Hun hadde et stolt, finskåret ansikt, så regelmessig at man kunne ha tatt henne for kald, hadde hun ikke hatt den sensible munn og de vakre, sorte, ildfulle øyne. Med sin fullkomne figur og den elegante drakt måtte hun uvilkårlig gjøre et forunderlig inntrykk på denne ensomme moen. Hennes øyne fulgte broren da jeg vendte meg om, men da hun det, skyndte hun seg mot meg. Jeg hadde tatt min hatt av og var nettopp i ferd med å gjøre en forklarende bemerkning, da hun selv med en gang ledet mine tanker i en fullstendig annen retning.
I could not doubt that this was the Miss Stapleton of whom I had been told, since ladies of any sort must be few upon the moor, and I remembered that I had heard someone describe her as being a beauty. The woman who approached me was certainly that, and of a most uncommon type. There could not have been a greater contrast between brother and sister, for Stapleton was neutral tinted, with light hair and gray eyes, while she was darker than any brunette whom I have seen in England--slim, elegant, and tall. She had a proud, finely cut face, so regular that it might have seemed impassive were it not for the sensitive mouth and the beautiful dark, eager eyes. With her perfect figure and elegant dress she was, indeed, a strange apparition upon a lonely moorland path. Her eyes were on her brother as I turned, and then she quickened her pace towards me. I had raised my hat and was about to make some explanatory remark, when her own words turned all my thoughts into a new channel.
“ Reis tilbake ! ” sa hun. “ Reis øyeblikkelig tilbake til London ! Øyeblikkelig ! ”
"Go back!" she said. "Go straight back to London, instantly."
Jeg kunne bare stirre på henne i dum forbauselse. Hennes øyne flammet mot meg, og hun stampet utålmodig med foten i jorden. “ Hvorfor skulle jeg reise tilbake ? ” spurte jeg. “ Det kan jeg ikke forklare Dem. ”
I could only stare at her in stupid surprise. Her eyes blazed at me, and she tapped the ground impatiently with her foot.
Hun snakket med dempet stemme.
"Why should I go back?" I asked.
Gjør for Guds skyld hva jeg ber Dem om. Reis tilbake og sett aldri mere din fot på moen. ”
"I cannot explain." She spoke in a low, eager voice, with a curious lisp in her utterance. "But for God's sake do what I ask you. Go back and never set foot upon the moor again."
“ Men jeg er jo nettopp kommet hit.
"But I have only just come."
“ Menneske, menneske ! ” utbrøt hun. “ Kan De ikke forstå at min advarsel er til Deres eget beste ? Reis tilbake til London ! Gjør det med en gang i aften ! De for enhver pris bort fra dette stedet ! Hysj ! Der kommer min bror ! Ikke et ord om hva jeg har sagt ! Å, De vil vel ikke rekke meg orkidéen derhenne. Vi har en slik rikdom på orkidéer her på moen, selv om De naturligvis er kommet for sent på året til å kunne treffe på de vakreste. ”
"Man, man!" she cried. "Can you not tell when a warning is for your own good? Go back to London! Start to-night! Get away from this place at all costs! Hush, my brother is coming! Not a word of what I have said. Would you mind getting that orchid for me among the mares-tails yonder? We are very rich in orchids on the moor, though, of course, you are rather late to see the beauties of the place."
Stapleton hadde oppgitt jakten og kom nå tilbake ganske rød og forpustet av anstrengelsen.
Stapleton had abandoned the chase and came back to us breathing hard and flushed with his exertions.
Er det deg, Beryl ! ” sa han; men det forekom meg at hans hilsen ikke var bare hjertelig.
"Halloa, Beryl!" said he, and it seemed to me that the tone of his greeting was not altogether a cordial one.
“ Du er visst svært varm, Jack. ”
"Well, Jack, you are very hot."
“ Ja, jeg skulle fange en Cyclopides. Den er meget sjelden og finnes nesten aldri her så sent på høsten. Det var riktig ergerlig at jeg skulle glipp av den. ” Han snakket i en likegyldig tone, men hans små lyse øyne så ustanselig fra den unge piken til meg.
"Yes, I was chasing a Cyclopides. He is very rare and seldom found in the late autumn. What a pity that I should have missed him!" He spoke unconcernedly, but his small light eyes glanced incessantly from the girl to me.
"You have introduced yourselves, I can see."
“ Ja, jeg ville nettopp si sir Henry at det var noe sent for ham nå å se moen i dens hele skjønnhet. ”
"Yes. I was telling Sir Henry that it was rather late for him to see the true beauties of the moor."
“ Hvem tror du denne herren er ? ”
"Why, who do you think this is?"
“ Jeg antar at det være sir Henry Baskerville. ”
"I imagine that it must be Sir Henry Baskerville."
“ Nei, nei, ” sa jeg. “ Jeg er bare en ganske alminnelig mann, men jeg er en venn av ham. Mitt navn er doktor Watson. ”
"No, no," said I. "Only a humble commoner, but his friend. My name is Dr. Watson."
En skygge av skuffelse gikk over hennes uttryksfulle ansikt. “ Vi har snakket sammen under feilaktige forutsetninger, ” sa hun.
A flush of vexation passed over her expressive face. "We have been talking at cross purposes," said she.
“ Å, det var vel ikke store tiden til å snakke sammen i, ” bemerket hennes bror med de samme spørrende øyne.
"Why, you had not very much time for talk," her brother remarked with the same questioning eyes.
“ Jeg snakket i den tro at doktor Watson skulle bo her og ikke kun var på besøk. Det er naturligvis akkurat det samme for ham om det er tidlig eller sent på året. Men vil De ikke komme og se Merripit-gården ? ”
"I talked as if Dr. Watson were a resident instead of being merely a visitor," said she. "It cannot much matter to him whether it is early or late for the orchids. But you will come on, will you not, and see Merripit House?"
En kort spasertur brakte oss ditt. Det var et trist hus ute på moen. En gang hadde det vel vært en eller annen stuteprangers gård, i de gode, gamle dager, men nå var huset satt i stand og forandret til en moderne bolig. Det var omgitt av en frukthave, men trærne var, som de pleier å være der på moen, små og forkrøplede, og hele stedet gjorde et trist inntrykk. Vi ble mottatt av en besynderlig, vissen gammel tjener i falmede klær, som syntes å passe til huset. Inne var det derimot store værelser, utstyrt med en eleganse, hvor jeg syntes å gjenkjenne den unge dames smak. Mens jeg stod i vinduet og ut over den eiendommelige, granittflekkete moen som strakte seg uten ende til den fjerneste synskrets, måtte jeg uvilkårlig med forundring spørre meg selv hva som kunne ha brakt denne høyt dannede mannen og den vakre damen til å slå seg ned på et slikt sted.
A short walk brought us to it, a bleak moorland house, once the farm of some grazier in the old prosperous days, but now put into repair and turned into a modern dwelling. An orchard surrounded it, but the trees, as is usual upon the moor, were stunted and nipped, and the effect of the whole place was mean and melancholy. We were admitted by a strange, wizened, rusty-coated old manservant, who seemed in keeping with the house. Inside, however, there were large rooms furnished with an elegance in which I seemed to recognize the taste of the lady. As I looked from their windows at the interminable granite-flecked moor rolling unbroken to the farthest horizon I could not but marvel at what could have brought this highly educated man and this beautiful woman to live in such a place.
“ En underlig plass å velge, ikke sant ? ” sa han som svar på mine tanker. “ Og allikevel er vi meget lykkelige her, ikke sant, Beryl ? ”
"Queer spot to choose, is it not?" said he as if in answer to my thought. "And yet we manage to make ourselves fairly happy, do we not, Beryl?"
“ Meget lykkelige, ” svarte hun, men hennes ord hadde ingen overbevisende klang.
"Quite happy," said she, but there was no ring of conviction in her words.
“ Jeg hadde en skole, ” sa Stapleton. “ Det var nord i landet. Skolearbeidet var imidlertid for en mann med mitt temperament altfor mekanisk og uinteressant, men jeg satte stor pris på å leve sammen med ungdommen, hjelpe til å befrukte de unge sinn og prege dem med min karakter og mine egne idealer. Men skjebnen var oss i mot. En alvorlig epidemi brøt ut i skolen, og tre av guttene døde. Skolen kom seg aldri etter denne hjemsøkelse, og en stor del av min kapital gikk med. Men hadde jeg ikke savnet guttenes morsomme selskap ville jeg ha kunnet finne meg i min ulykke. For med min store forkjærlighet for botanikk og zoologi finner jeg en ubegrenset arbeidsmark her, og min søster går likeså fullt opp i naturen som jeg selv. Jeg kunne se på Deres uttrykk at alt dette gikk gjennom Deres hode, doktor Watson, da De betraktet moen gjennom vinduet. ”
"I had a school," said Stapleton. "It was in the north country. The work to a man of my temperament was mechanical and uninteresting, but the privilege of living with youth, of helping to mould those young minds, and of impressing them with one's own character and ideals, was very dear to me. However, the fates were against us. A serious epidemic broke out in the school and three of the boys died. It never recovered from the blow, and much of my capital was irretrievably swallowed up. And yet, if it were not for the loss of the charming companionship of the boys, I could rejoice over my own misfortune, for, with my strong tastes for botany and zoology, I find an unlimited field of work here, and my sister is as devoted to Nature as I am. All this, Dr. Watson, has been brought upon your head by your expression as you surveyed the moor out of our window."
“ Det slo meg virkelig at det være litt ensomt her — mindre for Dem kanskje enn for Deres søster. ”
"It certainly did cross my mind that it might be a little dull--less for you, perhaps, than for your sister."
“ Nei, nei, ” sa hun hurtig, “ jeg kjeder meg aldri. ”
"No, no, I am never dull," said she, quickly.
“ Vi har bøker; vi har våre studier, og vi har interessante naboer. Doktor Mortimer er en lærd mann på sitt område. Stakkars sir Charles var også en pregtig omgangsfelle. Vi kjente ham godt og savner ham mer enn jeg kan si. Mener De det ville være påtrengende, om jeg kom i aften for å gjøre sir Henrys bekjentskap ? ”
"We have books, we have our studies, and we have interesting neighbours. Dr. Mortimer is a most learned man in his own line. Poor Sir Charles was also an admirable companion. We knew him well, and miss him more than I can tell. Do you think that I should intrude if I were to call this afternoon and make the acquaintance of Sir Henry?"
“ Det ville glede ham overmåte meget. ”
"I am sure that he would be delighted."
“ Kanskje De vil ha den godhet å nevne for ham at jeg gjerne ønsker det. Vi med våre beskjedne midler gjøre noe for å gjøre oppholdet lettere for ham, inntil han får vennet seg til sine nye omgivelser. Vil De bli med ovenpå og se min samling av Lepidoptera, doktor Watson ? Jeg tenker det er den mest fullstendige i hele det sydvestlige England. Vi kan se dem på dem til lunchen blir ferdig. ”
"Then perhaps you would mention that I propose to do so. We may in our humble way do something to make things more easy for him until he becomes accustomed to his new surroundings. Will you come upstairs, Dr. Watson, and inspect my collection of Lepidoptera? I think it is the most complete one in the south-west of England. By the time that you have looked through them lunch will be almost ready."
Men jeg lengtet bare etter å komme tilbake til min post. Moens uhygge, den arme hests død, den selsomme lyden som var satt i forbindelse med det stygge sagnet om Baskervillerne — alt dette hadde fylt meg med uro og tungsinn. Til disse mere eller mindre ubestemte inntrykk kom så frøken Stapletons bestemte og tydelige advarsel, som var gitt med så dypt alvor at det ikke kunne være tvil om at hun måtte ha en eller annen vektig grunn for sin opptreden. Jeg motstod alle oppfordringer om å bli til lunch og bega meg straks på tilbakeveien ad den samme stien som vi var kommet.
But I was eager to get back to my charge. The melancholy of the moor, the death of the unfortunate pony, the weird sound which had been associated with the grim legend of the Baskervilles, all these things tinged my thoughts with sadness. Then on the top of these more or less vague impressions there had come the definite and distinct warning of Miss Stapleton, delivered with such intense earnestness that I could not doubt that some grave and deep reason lay behind it. I resisted all pressure to stay for lunch, and I set off at once upon my return journey, taking the grass-grown path by which we had come.
Sannsynligvis det være en snarvei for dem som er kjent her. Før jeg var kommet til hovedveien, så jeg til min overraskelse frøken Stapleton sitte på en fjellknaus ved siden av stien. Ansiktet blusset nydelig etter anstrengelsen, og hun holdt seg i siden.
It seems, however, that there must have been some short cut for those who knew it, for before I had reached the road I was astounded to see Miss Stapleton sitting upon a rock by the side of the track. Her face was beautifully flushed with her exertions, and she held her hand to her side.
“ Jeg har sprunget hele tiden for å innhente Dem, doktor Watson, ” sa hun. “ Jeg fikk ikke en gang tid til å ta hatten på meg. Jeg skynde meg tilbake, ellers kunne min bror savne meg; men jeg måtte sagt Dem hvor bedrøvet jeg er over den dumme feiltagelsen jeg gjorde da jeg trodde at De var sir Henry. Glem endelig hva jeg sa, det angår aldeles ikke Dem. ”
"I have run all the way in order to cut you off, Dr. Watson," said she. "I had not even time to put on my hat. I must not stop, or my brother may miss me. I wanted to say to you how sorry I am about the stupid mistake I made in thinking that you were Sir Henry. Please forget the words I said, which have no application whatever to you."
“ Men jeg kan ikke glemme det, frøken Stapleton, ” sa jeg. “ Jeg er sir Henrys venn, og hans lykke er nøye forbundet med min egen. Si meg hvorfor De var så ivrig på at sir Henry skulle reise tilbake til London ? ”
"But I can't forget them, Miss Stapleton," said I. "I am Sir Henry's friend, and his welfare is a very close concern of mine. Tell me why it was that you were so eager that Sir Henry should return to London."
“ Et kvinneinnfall, doktor Watson. Når De lærer meg bedre å kjenne vil De forstå at jeg ikke alltid kan gi grunner for hva jeg sier eller gjør. ”
"A woman's whim, Dr. Watson. When you know me better you will understand that I cannot always give reasons for what I say or do."
“ Nei, nei. Jeg husker angsten i Deres stemme. Jeg husker uttrykket i Deres øyne. Men, frøken Stapleton, vær kun oppriktig mot meg. Siden jeg kom hit, har jeg hatt en fornemmelse som om der var skygger rundt omkring meg. Livet er aldeles som Grimpenmyren med små grønne flekker over alt, som man kan synke ned i, mens det ikke finnes noe som kan vise en veien. Si meg derfor hva De mener; jeg skal love å overbringe Deres advarsel til sir Henry. ”
"No, no. I remember the thrill in your voice. I remember the look in your eyes. Please, please, be frank with me, Miss Stapleton, for ever since I have been here I have been conscious of shadows all round me. Life has become like that great Grimpen Mire, with little green patches everywhere into which one may sink and with no guide to point the track. Tell me then what it was that you meant, and I will promise to convey your warning to Sir Henry."
Et uttrykk av tvilrådighet gled for et øyeblikk over hennes ansikt, men hennes øyne hadde igjen antatt sitt faste blikk da hun svarte meg.
An expression of irresolution passed for an instant over her face, but her eyes had hardened again when she answered me.
“ De legger altfor meget vekt på det, doktor Watson, ” sa hun. “ Min bror og jeg ble dypt rystet ved sir Charles Baskervilles død. Vi stod ham meget nær. Hans yndlingstur var alltid over moen til vårt hus. Han var meget trykket av tanken på den skjebnen som hang truende over hans slekt, og da ulykken kom var det naturlig at jeg følte at det virkelig måtte ligge noe til grunn for denne frykten han hadde næret. Jeg ble derfor høyst uhyggelig til mote da et nytt medlem av slekten kom hit for å bosette seg. Jeg følte at han måtte bli advart om faren han ville utsette seg for. Det var alt jeg ønsket å si. ”
"You make too much of it, Dr. Watson," said she. "My brother and I were very much shocked by the death of Sir Charles. We knew him very intimately, for his favourite walk was over the moor to our house. He was deeply impressed with the curse which hung over the family, and when this tragedy came I naturally felt that there must be some grounds for the fears which he had expressed. I was distressed therefore when another member of the family came down to live here, and I felt that he should be warned of the danger which he will run. That was all which I intended to convey.
“ Men hva består denne faren i ? ”
"But what is the danger?"
Har De ikke hørt historien om hunden ? ”
"You know the story of the hound?"
“ Jo, men jeg tror ikke på slikt snakk. ”
"I do not believe in such nonsense."
“ Men det gjør jeg. Dersom De har noen innflytelse på sir Henry, De endelig holde ham borte fra dette stedet, som alltid har vært skjebnesvangert for hans slekt. Verden er jo så stor. Hvorfor skal han da endelig ville bo på et sted hvor han er utsatt for fare ? ”
"But I do. If you have any influence with Sir Henry, take him away from a place which has always been fatal to his family. The world is wide. Why should he wish to live at the place of danger?"
“ Nettopp fordi der er fare. Det er sir Henrys natur. Jeg er redd for at kan De ikke gi meg noen mere fyldestgjørende beskjed enn denne, vil det ikke være mulig å ham til å dra herfra. ”
"Because it is the place of danger. That is Sir Henry's nature. I fear that unless you can give me some more definite information than this it would be impossible to get him to move."
“ Jeg kan ikke si noe mere bestemt, for jeg vet ikke selv noe mere. ”
"I cannot say anything definite, for I do not know anything definite."
“ Jeg ville gjerne gjøre Dem ennå et spørsmål, frøken Stapleton. Hvis De ikke mente mer enn dette da De først snakket til meg, hvorfor ville De da ikke at Deres bror skulle høre hva De sa ? Der er jo ikke noe i hva De nå har sagt som hverken han eller hvilken som helst annen ikke kunne høre. ”
"I would ask you one more question, Miss Stapleton. If you meant no more than this when you first spoke to me, why should you not wish your brother to overhear what you said? There is nothing to which he, or anyone else, could object."
“ Min bror vil endelig ha Baskerville herregård bebodd; han mener det vil komme fattigfolk her på moen til gode. Han ville bli meget oppbrakt hvis han fikk vite at jeg hadde sagt noe som kunne drive sir Henry til å reise. Men nå har jeg gjort min plikt og kan ikke si mere. Jeg tilbake, ellers vil han savne meg og mistenke meg for å ha truffet Dem. Farvel ! ” Hun vendte seg om og var i løpet av noen minutter forsvunnet mellom steinblokkene, mens jeg, fylt av en ubeskrivelig angst, fortsatte min vei til Baskerville herregård.
"My brother is very anxious to have the Hall inhabited, for he thinks it is for the good of the poor folk upon the moor. He would be very angry if he knew that I have said anything which might induce Sir Henry to go away. But I have done my duty now and I will say no more. I must get back, or he will miss me and suspect that I have seen you. Good-bye!" She turned and had disappeared in a few minutes among the scattered boulders, while I, with my soul full of vague fears, pursued my way to Baskerville Hall.
Åttende kapitel. Doktor Watsons første innberetning.
Chapter 8 First Report of Dr. Watson
FRA nå av vil jeg heretter følge begivenhetenes gang ved å gjengi mine egne brev til Sherlock Holmes, som nå ligger på bordet foran meg. Ett blad mangler, men forøvrig er de nøyaktig som de ble skrevet, og viser mine følelser og mine mistenksomme innskytelser i øyeblikket nøyaktigere enn min erindring — hvor skarp den enn er om disse ting — muligens ville kunne være.
>From this point onward I will follow the course of events by transcribing my own letters to Mr. Sherlock Holmes which lie before me on the table. One page is missing, but otherwise they are exactly as written and show my feelings and suspicions of the moment more accurately than my memory, clear as it is upon these tragic events, can possibly do.
Baskerville herregård, 13de oktober.
Baskerville Hall, October 13th.
Min kjære Holmes ! De foregående brev og telegrammer har holdt Dem godt underrettet om alt som er hendt i denne verdens mest åndsforlatte avkrok. Jo lenger man blir her, jo mere blir sinnet påvirket av moens ånd, goldheten og den overveldende uhyggen. Når man en gang er trengt inn i dens indre har man latt alle spor av det moderne England bak seg, men samtidig har man bevisstheten om å befinne seg mellom et forhistorisk folks hjem og verker. Hvor man enn går har man rundt omkring disse glemte menneskers hus, deres graver og de anseelige steiner som antas å ha vært deres templer. Når man betrakter deres grå steinhytter på de skrånende skrentene, legger man sin egen tidsalder bak seg, og om man plutselig fikk se et skinnkledt, håret menneske krype frem av den lave døren og legge en pil med flintespiss på buestrengen ville man føle at dette villmenneskets tilstedeværelse her var langt naturligere enn ens egen. Hvor det er merkelig at de har kunnet leve så tett på en jordbunn som denne, som alltid ha vært i høyeste grad ufruktbar. Jeg er ingen arkeolog, men jeg kan tenke meg at de har vært et fredselskende, jaget folkeferd, som var nødt til å slå seg ned på steder hvor ingen andre ville oppholde seg.
MY DEAR HOLMES,--My previous letters and telegrams have kept you pretty well up to date as to all that has occurred in this most God-forsaken corner of the world. The longer one stays here the more does the spirit of the moor sink into one's soul, its vastness, and also its grim charm. When you are once out upon its bosom you have left all traces of modern England behind you, but on the other hand you are conscious everywhere of the homes and the work of the prehistoric people. On all sides of you as you walk are the houses of these forgotten folk, with their graves and the huge monoliths which are supposed to have marked their temples. As you look at their gray stone huts against the scarred hill-sides you leave your own age behind you, and if you were to see a skin-clad, hairy man crawl out from the low door fitting a flint-tipped arrow on to the string of his bow, you would feel that his presence there was more natural than your own. The strange thing is that they should have lived so thickly on what must always have been most unfruitful soil. I am no antiquarian, but I could imagine that they were some unwarlike and harried race who were forced to accept that which none other would occupy.
Men alt dette har ingen ting å gjøre med oppdraget som De har sendt meg ut i, og det har kanskje ingen som helst interesse for en så strengt praktisk mann som Dem. Jeg kan ennå huske hvor fullstendig likegyldig De var overfor spørsmålet om solen beveget seg rundt jorden eller jorden rundt solen. La meg derfor komme tilbake til de ting, som angår sir Henry Baskerville.
All this, however, is foreign to the mission on which you sent me and will probably be very uninteresting to your severely practical mind. I can still remember your complete indifference as to whether the sun moved round the earth or the earth round the sun. Let me, therefore, return to the facts concerning Sir Henry Baskerville.
Når De ikke har fått noen rapport i de siste par dager, er grunnen dertil kun at det før nå ikke har vært noe å fortelle. Men så inntraff plutselig en meget overraskende begivenhet som jeg skal beskrive omstendelig i det følgende.
If you have not had any report within the last few days it is because up to to-day there was nothing of importance to relate. Then a very surprising circumstance occurred, which I shall tell you in due course. But, first of all, I must keep you in touch with some of the other factors in the situation.
Men først og fremst jeg holde Dem underrettet om visse andre omstendigheter ved stillingen her. En av disse, hvorom jeg hittil har uttalt meg meget kortfattet, er den rømte fangen på moen. Det er nå god grunn til å anta at han har strøket sin vei. Dette er naturligvis en stor trøst for egnens ensomme beboere. Et par uker er allerede gått siden hans flukt, og siden har man hverken sett eller spurt det minste til ham. Det er visselig ufattelig at han hadde kunnet holde ut på moen hele denne tiden. Å holde seg skjult ville imidlertid ikke ha voldt ham noen vanskelighet. Han ville finne et utmerket skjulested i hvilken som helst av disse steinhyttene. Men han ville ikke ha noe å spise, hvis han ikke tok og slaktet en av sauene på moen. Folk tror derfor at han er strøket sin vei, og på de ensomt liggende gårdene har man siden sovet tryggere.
One of these, concerning which I have said little, is the escaped convict upon the moor. There is strong reason now to believe that he has got right away, which is a considerable relief to the lonely householders of this district. A fortnight has passed since his flight, during which he has not been seen and nothing has been heard of him. It is surely inconceivable that he could have held out upon the moor during all that time. Of course, so far as his concealment goes there is no difficulty at all. Any one of these stone huts would give him a hiding-place. But there is nothing to eat unless he were to catch and slaughter one of the moor sheep. We think, therefore, that he has gone, and the outlying farmers sleep the better in consequence.
Vi er i dette hus fire sterke menn, så vi kan ta vare på oss selv, men jeg tilstå at jeg har hatt ubehagelige øyeblikk når jeg har tenkt på Stapletons. De lever langt utenfor all hjelp. I huset finnes en pike, en gammel tjener, søsteren og broren, og han er ingen særlig sterk mann. De ville stå hjelpeløse overfor et villmenneske som fangen fra Notting Hill hvis han ville forsøke å trenge inn hos dem. Sir Henry og jeg var begge engstelige for dem, og det ble foreslått, at kusken Perkins skulle derover og sove der, men det ville Stapleton ikke høre noe om.
We are four able-bodied men in this household, so that we could take good care of ourselves, but I confess that I have had uneasy moments when I have thought of the Stapletons. They live miles from any help. There are one maid, an old manservant, the sister, and the brother, the latter not a very strong man. They would be helpless in the hands of a desperate fellow like this Notting Hill criminal, if he could once effect an entrance. Both Sir Henry and I were concerned at their situation, and it was suggested that Perkins the groom should go over to sleep there, but Stapleton would not hear of it.
Det er imidlertid en kjennsgjerning at vår venn, sir Henry, begynner å vise en øyensynlig interesse for vår vakre nabo. Det er heller ikke noe å undres over, for tiden blir overmåte lang på dette ensomme stedet for en virksom mann som ham, og hun er en meget vakker og bedårende dame. Der er noe tropisk og eksotisk ved henne; hun er i så henseende en merkelig motsetning til hennes kalde, mindre lettbevegelige bror. Man får dog inntrykk av at han også er i besittelse av større varme, enn det ser ut til. Han har sikkert en meget sterk innflytelse på søsteren, for jeg har lagt merke til at hun stadig ser på ham når hun snakker, som om hun søkte hans billigelse av hva hun sier. Han er sikkert meget snill mot henne. Men det er en tørr glans i hans øyne og et bestemt drag om hans tynne lepper som tyder på en stivnakket og muligens hård natur. De ville visst nok finne at han var meget interessant å studere.
The fact is that our friend, the baronet, begins to display a considerable interest in our fair neighbour. It is not to be wondered at, for time hangs heavily in this lonely spot to an active man like him, and she is a very fascinating and beautiful woman. There is something tropical and exotic about her which forms a singular contrast to her cool and unemotional brother. Yet he also gives the idea of hidden fires. He has certainly a very marked influence over her, for I have seen her continually glance at him as she talked as if seeking approbation for what she said. I trust that he is kind to her. There is a dry glitter in his eyes, and a firm set of his thin lips, which goes with a positive and possibly a harsh nature. You would find him an interesting study.
Han kom herover for å hilsesir Henry den første dagen, og allerede neste formiddag tok han oss begge med for å vise oss stedet hvor sagnet om den onde Hugo skal skrive seg fra. Det ble en lang tur over moen til et sted som vitterlig er så uhyggelig at det godt kan ha gitt støtet til at nevnte sagn er oppstått. Vi fant en kort dal mellom taggete fjellknauser, hvorigjennom vi kom til en åpen gresskledt plass. Midt på den hevet to store steiner seg; oventil var de slitt og tilspisset så de lignet et eller andet kjempedyrs huggtenner. De var fullstendig i stil med skueplassen for den gamle tragedie forøvrig. Sir Henry var meget interessert og spurte Stapleton mere enn en gang om han virkelig trodde på muligheten av noen overjordisk inngripen i menneskenes anliggender. Han snakket ganske likegyldig, men det var åpenbart at han tok saken meget alvorlig. Stapleton var meget forsiktig i sine svar, men det var lett å skjønne, at han sa mindre enn han ønsket å si, og at han ikke ville si rent ut hva han mente av hensyn til sir Henry. Han fortalte om lignende tilfeller hvor en familie hadde stått under en ond ånds makt, og da han forlot oss hadde vi det inntrykk at han her delte den alminnelige folketro.
He came over to call upon Baskerville on that first day, and the very next morning he took us both to show us the spot where the legend of the wicked Hugo is supposed to have had its origin. It was an excursion of some miles across the moor to a place which is so dismal that it might have suggested the story. We found a short valley between rugged tors which led to an open, grassy space flecked over with the white cotton grass. In the middle of it rose two great stones, worn and sharpened at the upper end, until they looked like the huge corroding fangs of some monstrous beast. In every way it corresponded with the scene of the old tragedy. Sir Henry was much interested and asked Stapleton more than once whether he did really believe in the possibility of the interference of the supernatural in the affairs of men. He spoke lightly, but it was evident that he was very much in earnest. Stapleton was guarded in his replies, but it was easy to see that he said less than he might, and that he would not express his whole opinion out of consideration for the feelings of the baronet. He told us of similar cases, where families had suffered from some evil influence, and he left us with the impression that he shared the popular view upon the matter.
På tilbakeveien ble vi til lunch på Merripitgården. Det var der sir Henry gjorde frøken Stapletons bekjentskap. Fra første øyeblikk han henne, syntes han å være sterkt tiltrukket, og jeg skulle ta meget feil om følelsen ikke var gjensidig. Han kom atter og atter tilbake til henne under vår samtale på hjemveien, og siden er der neppe gått noen dag uten at vi har sett broren eller søsteren. I dag er de her til middag, og det er snakk om at vi skal spise middag hos dem en gang i neste uke. En skulle ha trodd at et slikt parti ville være Stapleton meget kjærkomment, men jeg har mere enn en gang oppdaget et sterkt misbilligende uttrykk i hans ansikt når sir Henry har vist hans søster en eller annen oppmerksomhet. Han holder utvilsomt meget av henne og ville komme til å leve et overmåte ensomt liv uten henne, men det ville vel være toppmålet av egenkjærlighet hvis han ville hindre henne fra å gjøre et så glimrende parti. Dog føler jeg meg overbevist om at han ikke synes om at deres bekjentskap skal over til kjærlighet. Og jeg har flere ganger lagt merke til at han har gjort seg umake for at de ikke skulle komme på tomannshånd. Deres påbud til meg om aldri å la sir Henry ut alene vil virkelig bli meget besværligere å oppfylle dersom alle de andre vanskeligheter også skulle økes med en kjærlighetshistorie. Den gunst jeg står i ville visst snart synke hvis jeg i det tilfellet ville følge Deres ordre bokstavelig.
On our way back we stayed for lunch at Merripit House, and it was there that Sir Henry made the acquaintance of Miss Stapleton. >From the first moment that he saw her he appeared to be strongly attracted by her, and I am much mistaken if the feeling was not mutual. He referred to her again and again on our walk home, and since then hardly a day has passed that we have not seen something of the brother and sister. They dine here to-night, and there is some talk of our going to them next week. One would imagine that such a match would be very welcome to Stapleton, and yet I have more than once caught a look of the strongest disapprobation in his face when Sir Henry has been paying some attention to his sister. He is much attached to her, no doubt, and would lead a lonely life without her, but it would seem the height of selfishness if he were to stand in the way of her making so brilliant a marriage. Yet I am certain that he does not wish their intimacy to ripen into love, and I have several times observed that he has taken pains to prevent them from being tˆte-…-tˆte. By the way, your instructions to me never to allow Sir Henry to go out alone will become very much more onerous if a love affair were to be added to our other difficulties. My popularity would soon suffer if I were to carry out your orders to the letter.
Forleden dag — torsdag, for å være mere nøyaktig — var doktor Mortimer her til lunch. Han var nettopp i ferd med å utgrave en kjempehaug i Long Down og hadde her hatt den glede å finne en forhistorisk hjerneskalle. Ingen kunne være mere ensidig begeistret enn han ! Stapletons innfant seg senere, og den gode doktor tok oss etter sir Henrys oppfordring med til barlindalléen for å vise oss nøyaktig hvordan alt foregikk den skjebnesvangre aftenen. Den dystre, lange gangen fører gjennom klippede hekker som står som høye murer på begge sidene, med en smal gresskant på hver side av veien. Ved enden ligger et gammelt, falleferdig lysthus. Halvveis nede i alléen tar veien av ut til moen, hvor den gamle herre hadde sluppet ned sigarasken. Den er stengt med en hvit tregrind med en klinke. Utenfor ligger den store, øde moen. Jeg husket Deres slutninger om tildragelsen og forsøkte i fantasien å forestille meg alt slik som det måtte være hendt: Som den gamle mannen stod der ved grinden, han noe komme henover moen — noe som skremte ham slik at han gikk rent fra sans og samling og sprang og sprang, inntil han falt død om av skrekk og utmattelse. Der den lange, uhyggelige hvelvede gangen som han flyktet ned gjennom. Og for hva ? For en gjeterhund fra moen ? Eller en sort, taus, kjempemessig spøkelseshund ? Stod det mennesker bak ? Visste kanskje den bleke, forsiktige Barrymore mer enn han brydde seg om å si ? Alt var uklart og ubestemt, men overalt skimtes likesom den mørke skyggen av en forbrytelse.
The other day--Thursday, to be more exact--Dr. Mortimer lunched with us. He has been excavating a barrow at Long Down, and has got a prehistoric skull which fills him with great joy. Never was there such a single-minded enthusiast as he! The Stapletons came in afterwards, and the good doctor took us all to the Yew Alley, at Sir Henry's request, to show us exactly how everything occurred upon that fatal night. It is a long, dismal walk, the Yew Alley, between two high walls of clipped hedge, with a narrow band of grass upon either side. At the far end is an old tumble-down summer-house. Half-way down is the moor-gate, where the old gentleman left his cigar-ash. It is a white wooden gate with a latch. Beyond it lies the wide moor. I remembered your theory of the affair and tried to picture all that had occurred. As the old man stood there he saw something coming across the moor, something which terrified him so that he lost his wits, and ran and ran until he died of sheer horror and exhaustion. There was the long, gloomy tunnel down which he fled. And from what? A sheep-dog of the moor? Or a spectral hound, black, silent, and monstrous? Was there a human agency in the matter? Did the pale, watchful Barrymore know more than he cared to say? It was all dim and vague, but always there is the dark shadow of crime behind it.
Jeg har også møtt en annen nabo, siden jeg skrev sist. Det er Frankland fra Lafter herregård, som bor en seks kilometers vei syd for oss. Det er en eldre mann med et rødt ansikt, hvitt hår og et meget heftig temperament. Hans lidenskap er lovkyndighet, og han har brukt en meget anselig formue på prosesser. Han prosederer bare for å prosedere, og han er like rede til å ta hvilket parti det skal være, så det er ikke så underlig om det er blitt ham en kostbar fornøyelse. Undertiden kan han finne på å stenge en vei og nekte bygdens folk å benytte den. Til andre tider kan han med egne hender rive ned en annen manns grind og påstå at det har vært en sti der fra alders tid, og bestride at eieren kan nekte dens benyttelse. Han er en lærd mann i alt som vedrører grunnrettigheter og kommunale lover og vedtekter, og sin kunnskap benytter han undertiden til gunst for beboerne i Fernworthy og undertiden mot dem. Derfor blir han snart båret i triumf gjennom landsbyens gater, snart brent in effigie, ettersom han har valgt å ta parti for eller i mot. For øyeblikket skal han ha syv saker for retten; de vil sannsynligvis sluke resten av hans formue og gjøre ham uskadelig for fremtiden. Når man ser bort fra denne prosessyken, er han en snill, godslig mann, og jeg nevner ham bare fordi De uttrykkelig påla meg at jeg skulle sende Dem en beskrivelse av våre naboer. Han er nå om dagen opptatt med en eiendommelig beskjeftigelse. Han er amatørastronom og har et utmerket teleskop, hvormed han ligger hele dagen oppe på taket av sitt eget hus og speider utover moen i håp om å et glimt av den rømte fangen. Dersom han bare ville innskrenke sin energi til det, ville alt være godt og vel; men det går rykter om at han vil anlegge sak mot doktor Mortimer for å ha åpnet en grav uten de nærmeste pårørendes samtykke da han gravet opp den forhistoriske hjerneskallen fra gravhaugen i Long Down. Vårt liv blir, takket være ham, ikke ensformig. Han forsyner det med den lille komiske tilsetning, som det så høylig trenger.
One other neighbour I have met since I wrote last. This is Mr. Frankland, of Lafter Hall, who lives some four miles to the south of us. He is an elderly man, red-faced, white-haired, and choleric. His passion is for the British law, and he has spent a large fortune in litigation. He fights for the mere pleasure of fighting and is equally ready to take up either side of a question, so that it is no wonder that he has found it a costly amusement. Sometimes he will shut up a right of way and defy the parish to make him open it. At others he will with his own hands tear down some other man's gate and declare that a path has existed there from time immemorial, defying the owner to prosecute him for trespass. He is learned in old manorial and communal rights, and he applies his knowledge sometimes in favour of the villagers of Fernworthy and sometimes against them, so that he is periodically either carried in triumph down the village street or else burned in effigy, according to his latest exploit. He is said to have about seven lawsuits upon his hands at present, which will probably swallow up the remainder of his fortune and so draw his sting and leave him harmless for the future. Apart from the law he seems a kindly, good-natured person, and I only mention him because you were particular that I should send some description of the people who surround us. He is curiously employed at present, for, being an amateur astronomer, he has an excellent telescope, with which he lies upon the roof of his own house and sweeps the moor all day in the hope of catching a glimpse of the escaped convict. If he would confine his energies to this all would be well, but there are rumours that he intends to prosecute Dr. Mortimer for opening a grave without the consent of the next-of-kin, because he dug up the Neolithic skull in the barrow on Long Down. He helps to keep our lives from being monotonous and gives a little comic relief where it is badly needed.
Jeg har nå redegjort for alt angående den rømte fangen, Stapletons, doktor Mortimer og Frankland fra Lafter herregård. Jeg vilslutte med det viktigste og fortelle Dem mer om Barrymores, og særlig om den overraskende vending siste natt.
And now, having brought you up to date in the escaped convict, the Stapletons, Dr. Mortimer, and Frankland, of Lafter Hall, let me end on that which is most important and tell you more about the Barrymores, and especially about the surprising development of last night.
Først og fremst har vi imidlertid det prøvetelegrammet som De sendte fra London for å forvisse Dem om, at Barrymore virkelig befant seg her. Jeg har allerede forklart Dem at poståpnerens forklaring viser at prøven var uten betydning; vi har ikke fått noe bevis hverken for det ene eller det andre. Jeg fortalte sir Henry hvordan saken forholdt seg, og han lot straks på sin vanlige likefremme måte Barrymore kalle inn og spurte ham om han hadde mottatt telegrammet selv. Barrymore bekreftet dette.
First of all about the test telegram, which you sent from London in order to make sure that Barrymore was really here. I have already explained that the testimony of the postmaster shows that the test was worthless and that we have no proof one way or the other. I told Sir Henry how the matter stood, and he at once, in his downright fashion, had Barrymore up and asked him whether he had received the telegram himself. Barrymore said that he had.
Leverte budet det i Deres egne hender ? ” spurte sir Henry.
"Did the boy deliver it into your own hands?" asked Sir Henry.
Barrymore overrasket ut og tenkte seg om et øyeblikk, før han svarte.
Barrymore looked surprised, and considered for a little time.
“ Nei ” sa han. “ Jeg var oppe på loftet, da budet kom. Min kone brakte det opp til meg. ”
"No," said he, "I was in the box-room at the time, and my wife brought it up to me."
Besvarte De det selv ? ”
"Did you answer it yourself?"
“ Nei, jeg sa min kone hva hun skulle svare, og bad henne ned og skrive det. ”
"No; I told my wife what to answer and she went down to write it."
Om aftenen kom han av egen drift tilbake til saken.
In the evening he recurred to the subject of his own accord.
“ Jeg forstår ikke riktig hensikten med Deres spørsmål i formiddag, sir Henry, ” sa han. “ Jeg håper at det ikke skulle bety at jeg har gjort noe hvorved jeg har kunnet forspille Deres tillit til meg ? ”
"I could not quite understand the object of your questions this morning, Sir Henry," said he. "I trust that they do not mean that I have done anything to forfeit your confidence?"
Sir Henry måtte forsikre ham at det ikke var tilfellet, og fikk ham først beroliget ved å forære ham en god del av sine brukte klær. Han harfått seg nye fra London.
Sir Henry had to assure him that it was not so and pacify him by giving him a considerable part of his old wardrobe, the London outfit having now all arrived.
Fru Barrymore interesserer meg meget. Hun er en svær dame, meget innskrenket, i høyeste grad respektabel og en smule puritansk. De kan vanskelig tenke Dem et mindre lettbevegelig menneske. Men jeg har jo allerede fortalt Dem at jeg den første natten hørte henne hulke bittert, og siden har jeg mere enn en gang oppdaget spor av tårer i hennes ansikt. En eller annen dyp sorg gnager bestandig på hennes hjerte. Undertiden spør jeg meg selv om det er minnet om en eller annen skyld som plager henne, og til andre tider mistenker jeg Barrymore for å være en hustyrann. Jeg har alltid hatt en følelse av at det er noe underlig og tvilsomt ved denne mannens karakter, men det som hendte igår natt, har mer enn noe annet styrket min mistanke.
Mrs. Barrymore is of interest to me. She is a heavy, solid person, very limited, intensely respectable, and inclined to be puritanical. You could hardly conceive a less emotional subject. Yet I have told you how, on the first night here, I heard her sobbing bitterly, and since then I have more than once observed traces of tears upon her face. Some deep sorrow gnaws ever at her heart. Sometimes I wonder if she has a guilty memory which haunts her, and sometimes I suspect Barrymore of being a domestic tyrant. I have always felt that there was something singular and questionable in this man's character, but the adventure of last night brings all my suspicions to a head.
I og for seg er det kanskje en ubetydelig sak. De vet at jeg ikke sover riktig godt, og siden jeg begynte å holde vakt her i huset, har min søvn vært enda lettere enn ellers. Ved totiden i natt våknet jeg av å høre listende skritt forbi mitt værelse. Jeg sprang opp, åpnet døren og kikket ut. En lang, sort skygge gled ned over gangen. Den kom fra en mann som gikk forsiktig bortover med et lys i hånden. Han var barbent og kun iført skjorte og benklær. Jeg kunne ikke se hans skikkelse tydelig, men høyden sa meg det var Barrymore. Han gikk meget stille og varsomt, og det var noe ubeskrivelig hemmelighetsfullt og skyldbetynget i hele hans vesen.
And yet it may seem a small matter in itself. You are aware that I am not a very sound sleeper, and since I have been on guard in this house my slumbers have been lighter than ever. Last night, about two in the morning, I was aroused by a stealthy step passing my room. I rose, opened my door, and peeped out. A long black shadow was trailing down the corridor. It was thrown by a man who walked softly down the passage with a candle held in his hand. He was in shirt and trousers, with no covering to his feet. I could merely see the outline, but his height told me that it was Barrymore. He walked very slowly and circumspectly, and there was something indescribably guilty and furtive in his whole appearance.
Jeg har tidligere bemerket at gangen avbrytes av en balkong som går rundt den store forhallen, men at den fortsetter på den andre siden. Jeg ventet til han var kommet ut av syne, og fulgte så etter ham. Da jeg kom rundt balkongen var han nådd til enden av den andre gangen, og jeg kunne på lysskjæret gjennom den åpne dør se at han var gått inn i et av værelsene. Alle værelser her er uten møbler og er ubebodd. Denne vandringen forekom meg derfor så meget mere gåtefull. Lysskjæret fra døren holdt seg hele tiden uforandret, som om han skulle stå urørlig. Jeg gled ned gjennom gangen så lydløst som jeg kunne, og kikket inn gjennom dørsprekken.
I have told you that the corridor is broken by the balcony which runs round the hall, but that it is resumed upon the farther side. I waited until he had passed out of sight and then I followed him. When I came round the balcony he had reached the end of the farther corridor, and I could see from the glimmer of light through an open door that he had entered one of the rooms. Now, all these rooms are unfurnished and unoccupied, so that his expedition became more mysterious than ever. The light shone steadily as if he were standing motionless. I crept down the passage as noiselessly as I could and peeped round the corner of the door.
Barrymore stod lent mot karmen med lyset opp mot vinduet. Hans profil var halvt vendt mot meg, og ansiktet syntes stivt av spenning mens han stirret ut i mørket over moen. Noen minutter stod han slik og stirret ivrig. Derpå dro han et tungt sukk og slukket med en utålmodig bevegelse lyset; jeg skyndte meg øyeblikkelig tilbake til mitt værelse, og kort etter hørte jeg de samme listende skrittene enda en gang utenfor. Lenge etter, da jeg var falt i en lett søvn, hørte jeg en nøkkel bli dreid rundt i en lås et sted, men jeg kunne ikke avgjøre hvor lyden kom fra. Hva dette betyr forstår jeg ikke, men det foregår noe hemmelighetsfullt i dette uhyggelige huset som vi vel før eller senere kommer til bunns i. Jeg vil ikke plage Dem med noe forsøk på forklaring, for De bad meg jo utelukkende fortelle Dem kjennsgjerninger. Jeg har hatt en lang samtale med sir Henry i formiddag, og vi har nå sammen laget vår slagplan på grunnlag av mine iakttagelser fra i natt. Jeg vil ikke si noe mere nå, men min neste innberetning vil forhåpentlig bli interessant å lese. * * *
Barrymore was crouching at the window with the candle held against the glass. His profile was half turned towards me, and his face seemed to be rigid with expectation as he stared out into the blackness of the moor. For some minutes he stood watching intently. Then he gave a deep groan and with an impatient gesture he put out the light. Instantly I made my way back to my room, and very shortly came the stealthy steps passing once more upon their return journey. Long afterwards when I had fallen into a light sleep I heard a key turn somewhere in a lock, but I could not tell whence the sound came. What it all means I cannot guess, but there is some secret business going on in this house of gloom which sooner or later we shall get to the bottom of. I do not trouble you with my theories, for you asked me to furnish you only with facts. I have had a long talk with Sir Henry this morning, and we have made a plan of campaign founded upon my observations of last night. I will not speak about it just now, but it should make my next report interesting reading.
Niende kapitel. Doktor Watsons annen innberetning.
Chapter 9 (Second Report of Dr. Watson) THE LIGHT UPON THE MOOR
Baskerville herregård, 15de oktober.
Baskerville Hall, Oct. 15th.
Min kjære Holmes ! Om jeg ikke meg i stand til å sende Dem synderlig nytt herfra de første dagene av mitt opphold her, De vel nå innrømme at jeg forsøker å innhente det forsømte, og at begivenhetene nå følger slag i slag. I min siste innberetning endte jeg med Barrymore ved vinduet, og nå har jeg allerede en hel pose full med nyheter som, hvis jeg ikke tar meget feil, visstnok vil høylig overraske Dem. Sakene har tatt en vending som jeg ikke kunne forutse. På visse punkter er det i løpet av de siste to døgn kommet større klarhet, men på andre er gåtefullheten blitt enda mere uigjennomtrengelig enn før. Men jeg vil fortelle Dem alt, så får De selv dømme.
MY DEAR HOLMES,--If I was compelled to leave you without much news during the early days of my mission you must acknowledge that I am making up for lost time, and that events are now crowding thick and fast upon us. In my last report I ended upon my top note with Barrymore at the window, and now I have quite a budget already which will, unless I am much mistaken, considerably surprise you. Things have taken a turn which I could not have anticipated. In some ways they have within the last forty-eight hours become much clearer and in some ways they have become more complicated. But I will tell you all and you shall judge for yourself.
Før frokost morgenen etter den omtalte hendelsen gikk jeg ned gjennom den nevnte gang og undersøkte værelset hvor jeg hadde sett Barrymore om natten. Vinduet mot vest, som han hadde stirret så ivrig gjennom, hadde, la jeg merke til, en eiendommelighet fremfor alle andre vinduer i huset. Man har herfra den nærmeste utsikt ut over moen. Der er en åpning mellom to trekroner hvor man kan se rett ned på den, mens fra alle de andre vinduer kan man bare skimte den i det fjerne. Siden Barrymore bare kunne benytte dette vinduet til sitt formål, han altså ha sett etter noe eller noen ute på moen. Det var en meget mørk natt, så jeg kan ikke riktig forstå hvordan han kunne håpe å se noen. Det falt meg inn at det måtte være en eller annen kjærlighetshistorie med i spillet. Det ville kunne forklare hans hemmelighetsfulle oppførsel og konens uro. Barrymore er en mann med et påfallende godt utseende som er vel skikket til å stjele en landspikes hjerte. Det var meget som talte for at min antagelse var riktig. Den døren som ble åpnet som jeg hadde hørt da jeg var kommet tilbake til mitt værelse om natten kunne tyde på at han hadde gått ut til et hemmelig stevnemøte. Det var min tanke om morgenen, og jeg forteller Dem omstendelig om min mistanke, hvor ugrunnet den enn senere har vist seg å være.
Before breakfast on the morning following my adventure I went down the corridor and examined the room in which Barrymore had been on the night before. The western window through which he had stared so intently has, I noticed, one peculiarity above all other windows in the house--it commands the nearest outlook on the moor. There is an opening between two trees which enables one from this point of view to look right down upon it, while from all the other windows it is only a distant glimpse which can be obtained. It follows, therefore, that Barrymore, since only this window would serve the purpose, must have been looking out for something or somebody upon the moor. The night was very dark, so that I can hardly imagine how he could have hoped to see anyone. It had struck me that it was possible that some love intrigue was on foot. That would have accounted for his stealthy movements and also for the uneasiness of his wife. The man is a striking-looking fellow, very well equipped to steal the heart of a country girl, so that this theory seemed to have something to support it. That opening of the door which I had heard after I had returned to my room might mean that he had gone out to keep some clandestine appointment. So I reasoned with myself in the morning, and I tell you the direction of my suspicions, however much the result may have shown that they were unfounded.
Men hva nå enn den virkelige forklaringen av Barrymores opptreden kunne være, følte jeg at jeg ikke kunne beholde denne mistanken for meg selv inntil jeg kunne forklare den. Jeg hadde en samtale med sir Henry etter frokosten, og jeg fortalte ham hva jeg hadde sett. Han ble mindre overrasket enn jeg hadde ventet.
But whatever the true explanation of Barrymore's movements might be, I felt that the responsibility of keeping them to myself until I could explain them was more than I could bear. I had an interview with the baronet in his study after breakfast, and I told him all that I had seen. He was less surprised than I had expected.
“ Jeg har kjent til at Barrymore pleier å oppe om natten, og jeg har tenkt å snakke til ham om det, ” sa han. “ To, tre ganger har jeg hørt hans skritt når han har kommet forbi akkurat på den tiden De nevnte. ”
"I knew that Barrymore walked about nights, and I had a mind to speak to him about it," said he. "Two or three times I have heard his steps in the passage, coming and going, just about the hour you name."
“ Han begir seg kanskje hver natt til det spesielle vinduet, ” bemerket jeg.
"Perhaps then he pays a visit every night to that particular window," I suggested.
“ Kanskje gjør han det. Hvis det er tilfellet, vil vi kunne overvåke ham og se hva han har fore. Jeg undres på hva Deres venn Holmes ville gjøre om han var her. ”
"Perhaps he does. If so, we should be able to shadow him, and see what it is that he is after. I wonder what your friend Holmes would do, if he were here."
“ Jeg går ut fra at han ville gjøre nettopp hva De nå antyder, ” svarte jeg. “ Han ville etter Barrymore og se hva han gjorde. ”
"I believe that he would do exactly what you now suggest," said I. "He would follow Barrymore and see what he did."
“ Da skal vi gjøre det sammen. ”
"Then we shall do it together."
“ Men han kunne høre oss. ”
"But surely he would hear us."
“ Han hører dårlig. Det vi naturligvis benytte oss av. La oss sitte oppe på mitt værelse i natt og vente til han kommer forbi. ” Sir Henry gned fornøyd sine hender. Det var åpenbart at han hilset dette eventyret som en kjærkommen avveksling i det noe rolige liv på moen.
"The man is rather deaf, and in any case we must take our chance of that. We'll sit up in my room to-night and wait until he passes." Sir Henry rubbed his hands with pleasure, and it was evident that he hailed the adventure as a relief to his somewhat quiet life upon the moor.
Sir Henry har satt seg i forbindelse med den arkitekten som utarbeidet planene for sir Charles, og med en kontraktør fra London. Vi kan således være forberedt på at her snart vil bli store forandringer. Tapetserere og møbelhandlere har vært her fra Plymouth, og det er åpenbart at vår venn omgåes med omfattende planer og ikke vil spare noen møye eller omkostninger for å gjenoprette sin families storhet. Når huset er ombygget og forsynet med nytt utstyr, mangler der bare en kone for å gjøre det hele fullstendig. Der er mere enn nok som tyder på at det ikke vil vare lenge før det kommer en, hvis vedkommende dame selv er villig. Jeg har sjelden sett en mann så inntatt i en kvinne som sir Henry er i vår vakre nabo, frøken Stapleton. Og dog får ikke denne trofaste kjærlighet utvikle seg så rolig som en kunne ønske, slik som forholdene nå er her. Idag, for eksempel, ble den forstyrret av en uventet hendelse som har voldt vår venn megen ubehagelighet og ergrelse.
The baronet has been in communication with the architect who prepared the plans for Sir Charles, and with a contractor from London, so that we may expect great changes to begin here soon. There have been decorators and furnishers up from Plymouth, and it is evident that our friend has large ideas, and means to spare no pains or expense to restore the grandeur of his family. When the house is renovated and refurnished, all that he will need will be a wife to make it complete. Between ourselves there are pretty clear signs that this will not be wanting if the lady is willing, for I have seldom seen a man more infatuated with a woman than he is with our beautiful neighbour, Miss Stapleton. And yet the course of true love does not run quite as smoothly as one would under the circumstances expect. To-day, for example, its surface was broken by a very unexpected ripple, which has caused our friend considerable perplexity and annoyance.
Etter den nevnte samtale om Barrymore tok sir Henry sin hatt og ville ut. Jeg gjorde naturligvis det samme.
After the conversation which I have quoted about Barrymore, Sir Henry put on his hat and prepared to go out. As a matter of course I did the same.
Kommer De også med Watson ? ” spurte han og så nokså underlig på meg.
"What, are you coming, Watson?" he asked, looking at me in a curious way.
“ Ja, hvis De skal ut på moen, ” svarte jeg.
"That depends on whether you are going on the moor," said I.
“ Ja, det skal jeg. ”
"Yes, I am."
“ De vet jo hvilke instrukser jeg har fått. Jeg beklager meget å måtte være påtrengende, men De hørte jo selv hvor alvorlig Holmes påla meg at jeg ikke måtte forlate Dem, og særlig at De ikke måtte alene ut på moen. ”
"Well, you know what my instructions are. I am sorry to intrude, but you heard how earnestly Holmes insisted that I should not leave you, and especially that you should not go alone upon the moor."
Sir Henry la sin hånd på min skulder med et alvorlig smil.
Sir Henry put his hand upon my shoulder with a pleasant smile.
“ Kjære venn, ” sa han, “ Holmes forutså dog ikke med all sin visdom visse ting som er hendt siden jeg kom hit på moen. De forstår meg nok ? Jeg er sikker på at De ville være den siste som ville i veien for noen. Jeg ut alene. ”
"My dear fellow," said he, "Holmes, with all his wisdom, did not foresee some things which have happened since I have been on the moor. You understand me? I am sure that you are the last man in the world who would wish to be a spoil-sport. I must go out alone."
Jeg ble satt i en meget stor forlegenhet. Jeg visste ikke, hva jeg skulle si eller gjøre, og før jeg var kommet på det rene med meg selv, hadde han tatt sin stokk og var gått.
It put me in a most awkward position. I was at a loss what to say or what to do, and before I had made up my mind he picked up his cane and was gone.
Men da jeg tenkte over saken, hadde jeg ordentlig samvittighetsnag for at jeg under noe som helst påskudd hadde sluppet ham ute av syne. Jeg forestilte meg hvordan mine følelser ville bli om jeg måtte vende tilbake til Dem og bekjenne at en ulykke var hendt fordi jeg ikke hadde fulgt Deres instrukser. Jeg forsikrer Dem at jeg ble het bare ved tanken på det. Det var muligens ennå ikke for sent til å innhente ham, og jeg bega meg derfor straks avsted i retning av Merripit-gården.
But when I came to think the matter over my conscience reproached me bitterly for having on any pretext allowed him to go out of my sight. I imagined what my feelings would be if I had to return to you and to confess that some misfortune had occurred through my disregard for your instructions. I assure you my cheeks flushed at the very thought. It might not even now be too late to overtake him, so I set off at once in the direction of Merripit House.
Jeg skyndte meg alt hva jeg kunne, men ikke noe til sir Henry før jeg kom til det stedet hvor stien tar av hen til moen. Jeg var redd for at jeg tross alt ikke var på riktig vei, og gikk derfor opp på en høyde hvorfra jeg hadde utsikt over moen. Det var den høyden hvor steinbruddet ligger. Herfra oppdaget jeg ham straks. Han spaserte henover stien sammen med en dame som ikke kunne være noen annen enn frøken Stapleton. Det var klart at det allerede var kommet til forståelse mellom dem, og at de hadde møtt hverandre etter avtale. De drev langsomt henover stien, fordypet i samtale, og jeg henne gjøre små, raske bevegelser med hendene, som om det hun sa var meget alvorlig, mens han lyttet spent og et par ganger rystet på hodet, som om han var sterkt uenig. Jeg stod og betraktet dem, meget tvilrådig om hva jeg skulle gjøre. Å etter dem og avbryte deres fortrolige samtale ville være påtrengenhet, men det var jo min plikt å ikke la ham være ute av syne et eneste øyeblikk. Å være spion overfor en venn var et avskyelig verv. Men jeg kunne ikke finne noe bedre å gjøre enn å iaktta ham fra høyden her og lette min samvittighet ved siden å tilstå for ham hva jeg hadde gjort. Det er sant at jeg ville ha vært for langt borte til å være ham til noen nytte om en plutselig fare skulle ha truet ham, men jeg er overbevist om at De vil være enig med meg i at situasjonen var meget vanskelig, og at jeg ikke kunne gjøre mere.
I hurried along the road at the top of my speed without seeing anything of Sir Henry, until I came to the point where the moor path branches off. There, fearing that perhaps I had come in the wrong direction after all, I mounted a hill from which I could command a view--the same hill which is cut into the dark quarry. Thence I saw him at once. He was on the moor path, about a quarter of a mile off, and a lady was by his side who could only be Miss Stapleton. It was clear that there was already an understanding between them and that they had met by appointment. They were walking slowly along in deep conversation, and I saw her making quick little movements of her hands as if she were very earnest in what she was saying, while he listened intently, and once or twice shook his head in strong dissent. I stood among the rocks watching them, very much puzzled as to what I should do next. To follow them and break into their intimate conversation seemed to be an outrage, and yet my clear duty was never for an instant to let him out of my sight. To act the spy upon a friend was a hateful task. Still, I could see no better course than to observe him from the hill, and to clear my conscience by confessing to him afterwards what I had done. It is true that if any sudden danger had threatened him I was too far away to be of use, and yet I am sure that you will agree with me that the position was very difficult, and that there was nothing more which I could do.
Vår venn sir Henry og damen hadde stanset på stien og var nå helt opptatt av sin samtale, da jeg plutselig oppdaget at jeg ikke var det eneste vitnet til deres møte. Noe grønt, som beveget seg gjennom luften, vakte min oppmerksomhet. I neste øyeblikk jeg at det grønne ble båret på en stokk av en mann som beveget seg mellom bakkene. Det var Stapleton med sitt sommerfuglnett. Han var langt nærmere de to enn jeg var, og det ut som han beveget seg i retning av dem. I samme øyeblikk dro sir Henry frøken Stapleton hen til seg. Han la sin arm om henne, men det for meg ut som om hun forsøkte å rive seg løs fra ham og hadde ansiktet bortvendt. Han bøyde sitt hode ned mot hennes, og hun hevet den ene hånden, som til protest. I neste øyeblikk jeg dem plutselig springe fra hverandre og vende seg raskt helt om. Det var Stapleton som hadde overrasket dem. Han sprang i vilt løp mot dem, mens nettet dinglet bak ham. Han gestikulerte heftig og nesten danset i opphisselse foran de to elskende. Hva dette opptrinnet skulle bety kunne jeg ikke forstå, men det forekom meg at Stapleton skjelte ut sir Henry, som først forsøkte å forklare seg, men ble hissig da den andre nektet å motta hans forklaring. Damen stod og hørte på dem begge i overlegen taushet. Til slutt gjorde Stapleton helt om og vinket på en bydende måte til sin søster, som etter et rådvilt blikk på sir Henry fulgte med broren. Naturforskerens hissige bevegelser viste at hans harme også gikk ut over henne. Sir Henry stod et øyeblikk og så etter dem. Derpå gikk han langsomt tilbake med bøyd hode, et tegn på den største nedslagenhet.
Our friend, Sir Henry, and the lady had halted on the path and were standing deeply absorbed in their conversation, when I was suddenly aware that I was not the only witness of their interview. A wisp of green floating in the air caught my eye, and another glance showed me that it was carried on a stick by a man who was moving among the broken ground. It was Stapleton with his butterfly-net. He was very much closer to the pair than I was, and he appeared to be moving in their direction. At this instant Sir Henry suddenly drew Miss Stapleton to his side. His arm was round her, but it seemed to me that she was straining away from him with her face averted. He stooped his head to hers, and she raised one hand as if in protest. Next moment I saw them spring apart and turn hurriedly round. Stapleton was the cause of the interruption. He was running wildly towards them, his absurd net dangling behind him. He gesticulated and almost danced with excitement in front of the lovers. What the scene meant I could not imagine, but it seemed to me that Stapleton was abusing Sir Henry, who offered explanations, which became more angry as the other refused to accept them. The lady stood by in haughty silence. Finally Stapleton turned upon his heel and beckoned in a peremptory way to his sister, who, after an irresolute glance at Sir Henry, walked off by the side of her brother. The naturalist's angry gestures showed that the lady was included in his displeasure. The baronet stood for a minute looking after them, and then he walked slowly back the way that he had come, his head hanging, the very picture of dejection.
Jeg kunne ikke forstå hva alt dette skulle bety, men jeg var meget skamfull over å ha vært vitne til et så intimt opptrinn uten min venns vitende. Jeg sprang derfor ned fra høyden og ilte sir Henry i møte nede ved foten av den. Ansiktet blusset av opphisselse, og brynene var rynket; han ut som en som ikke vet sin arme råd over hva han skal gjøre.
What all this meant I could not imagine, but I was deeply ashamed to have witnessed so intimate a scene without my friend's knowledge. I ran down the hill therefore and met the baronet at the bottom. His face was flushed with anger and his brows were wrinkled, like one who is at his wit's ends what to do.
“ Hallo, Watson ! Hvor er De dukket opp fra ? ” spurte han. “ Det vil da vel ikke si at De tross alt kom etter meg ? ”
"Halloa, Watson! Where have you dropped from?" said he. "You don't mean to say that you came after me in spite of all?"
Jeg fortalte ham alt: At jeg hadde funnet det umulig å bli hjemme, at jeg hadde gått etter ham, og hvordan jeg hadde vært vitne til alt som var hendt siden. Et øyeblikk flammet hans øyne mot meg, men min oppriktighet avvæpnet hans harme, og til sist brast han i en forresten høyst bedrøvelig latter.
I explained everything to him: how I had found it impossible to remain behind, how I had followed him, and how I had witnessed all that had occurred. For an instant his eyes blazed at me, but my frankness disarmed his anger, and he broke at last into a rather rueful laugh.
“ En skulle jo tro at en kunne være for seg selv på et sted som dette, og så ser det i stedet ut som om hele befolkningen på disse kanter har vært ute for å se meg fri — og det ble nok et temmelig uheldig frieri også ! Hvor hadde De fått plass ? ”
"You would have thought the middle of that prairie a fairly safe place for a man to be private," said he, "but, by thunder, the whole country-side seems to have been out to see me do my wooing--and a mighty poor wooing at that! Where had you engaged a seat?"
“ Jeg stod oppe på høyden der. ”
"I was on that hill."
“ Helt oppe i fjerde losjerad ! Men hennes bror hadde fått en utmerket plass i første parkett. Så De ham komme like på oss ? ”
"Quite in the back row, eh? But her brother was well up to the front. Did you see him come out on us?"
“Ja.”
"Yes, I did."
Har De noensinne fått det inntrykk av broren, at han ikke skulle være riktig vel bevart ? ”
"Did he ever strike you as being crazy--this brother of hers?"
“ Nei, det kan ikke si jeg har fått. ”
"I can't say that he ever did."
“ Det tør jeg ikke si lenger. Jeg har alltid trodd at han var velbevart nok før idag, men nå kan jeg fortelle Dem at enten han eller jeg bør puttes i tvangstrøye. Hva går der av meg ? De har jo nå vært en tid sammen med meg, Watson. Si meg derfor likefrem: Er der noe som burde være i veien for at jeg kunne bli en god ektemann for en kvinne som jeg elsket ? ”
"I dare say not. I always thought him sane enough until to-day, but you can take it from me that either he or I ought to be in a strait-jacket. What's the matter with me, anyhow? You've lived near me for some weeks, Watson. Tell me straight, now! Is there anything that would prevent me from making a good husband to a woman that I loved?"
“ Nei, det skulle jeg mene. ”
"I should say not."
“ Han kan ikke innvende noe mot min sosiale stilling, så det altså være noe ved min person han har så meget i mot. Hva kan det være ? Jeg har aldri gjort et menneske minste fortred, såvidt jeg vet. Men han ville ikke en gang så meget som la meg røre ved hennes fingerspisser. ”
"He can't object to my worldly position, so it must be myself that he has this down on. What has he against me? I never hurt man or woman in my life that I know of. And yet he would not so much as let me touch the tips of her fingers."
Sa han det ? ”
"Did he say so?"
“ Det og mere til. Jeg kan si Dem, Watson, jeg har bare kjent henne disse få ukene, men fra første stund av følte jeg at hun var skapt for meg, og hun — ja, hun var også lykkelig, når vi var sammen, det er jeg aldeles overbevist om. Der kan være et uttrykk i en kvinnes øyne som taler tydeligere enn ord. Men han har aldri latt oss treffe hverandre, og først idag fant jeg en leilighet til å snakke et par ord med henne. Hun var glad over å kunne treffe meg, men hun kom ikke for å snakke om kjærlighet, og hun ville heller ikke ha tillatt meg å snakke om det hvis hun hadde kunnet forhindre det. Hun kom som alltid tilbake til at dette var et farlig sted, og at hun aldri ville bli lykkelig før jeg var kommet vekk herfra. Jeg sa til henne at siden jeg hadde truffet henne, hadde jeg ingen hast med å reise, og at hvis hun endelig ville ha meg bort, var den eneste måten å oppnå det på å reise med meg. Jeg ba om hennes hånd, men før hun fikk svare kom hennes bror styrtende over oss som en gal mann. Han var krithvit av raseri, og de lyse øynene skjøt lyn. Hva tillot jeg meg overfor den unge dame ? Hvordan kunne jeg våge å vise henne en oppmerksomhet som var henne i mot ? Trodde jeg kanskje at jeg kunne gjøre hva jeg ville fordi jeg var en adelsmann ? Hadde han ikke vært hennes bror skulle jeg ha forstått at svare ham bedre. Men nå, da han var det, sa jeg til ham at mine følelser overfor hans søster var av en slik art at jeg ikke skammet meg over dem, og at jeg håpet at hun ville vise meg den ære å bli min hustru ! Det gjorde åpenbart ikke saken bedre; jeg mistet selv tålmodigheten og svarte ham noe heftigere enn jeg kanskje burde ha gjort siden hun var til stede. Det endte til slutt med at han tok henne med seg og gikk, og her står nå jeg uten å vite hverken ut eller inn. Kan De si meg, Watson, hva alt dette skal bety, vil De gjøre meg en tjeneste som jeg aldri kan håpe å gjengjelde. ”
"That, and a deal more. I tell you, Watson, I've only known her these few weeks, but from the first I just felt that she was made for me, and she, too--she was happy when she was with me, and that I'll swear. There's a light in a woman's eyes that speaks louder than words. But he has never let us get together, and it was only to-day for the first time that I saw a chance of having a few words with her alone. She was glad to meet me, but when she did it was not love that she would talk about, and she wouldn't have let me talk about it either if she could have stopped it. She kept coming back to it that this was a place of danger, and that she would never be happy until I had left it. I told her that since I had seen her I was in no hurry to leave it, and that if she really wanted me to go, the only way to work it was for her to arrange to go with me. With that I offered in as many words to marry her, but before she could answer, down came this brother of hers, running at us with a face on him like a madman. He was just white with rage, and those light eyes of his were blazing with fury. What was I doing with the lady? How dared I offer her attentions which were distasteful to her? Did I think that because I was a baronet I could do what I liked? If he had not been her brother I should have known better how to answer him. As it was I told him that my feelings towards his sister were such as I was not ashamed of, and that I hoped that she might honour me by becoming my wife. That seemed to make the matter no better, so then I lost my temper too, and I answered him rather more hotly than I should perhaps, considering that she was standing by. So it ended by his going off with her, as you saw, and here am I as badly puzzled a man as any in this county. Just tell me what it all means, Watson, and I'll owe you more than ever I can hope to pay."
Jeg forsøkte et par forklaringer, men i virkeligheten var det hele meg en gåte. Vår venns sosiale stilling, hans formue, hans alder, hans karakter og hans utseende — alt til hans fordel, og jeg vet ikke om noe som taler mot ham, når man ser bort fra den uhyggelige skjebnen som forfølger slekten. At hans anholdelse om hennes hånd skulle bli avvist så barskt, uten hensyn til den unge damens eget ønske, og at hun bøyde seg for det uten protest, er høyst merkelig. Men alle våre gjetninger i denne henseende var unødige. Stapleton kom selv over på et besøk samme aften. Han kom for å gjøre sir Henry en unnskyldning for sin uhøflige opptreden om formiddagen, og hadde en lang samtale på tomannshånd med ham. Resultatet ble at de ble fullstendig forsonet, og at vi som en bekreftelse skal til middag i Merripit-gården neste fredag.
I tried one or two explanations, but, indeed, I was completely puzzled myself. Our friend's title, his fortune, his age, his character, and his appearance are all in his favour, and I know nothing against him unless it be this dark fate which runs in his family. That his advances should be rejected so brusquely without any reference to the lady's own wishes, and that the lady should accept the situation without protest, is very amazing. However, our conjectures were set at rest by a visit from Stapleton himself that very afternoon. He had come to offer apologies for his rudeness of the morning, and after a long private interview with Sir Henry in his study, the upshot of their conversation was that the breach is quite healed, and that we are to dine at Merripit House next Friday as a sign of it.
“ Jeg vil ikke si at han ikke kan være besynderlig undertiden, ” sa sir Henry. “ Jeg kan ikke glemme uttrykket i øynene da han kom springende mot meg i formiddag, men jeg tilstå at ingen kunne gjøre en penere unnskyldning enn han har gjort. ”
"I don't say now that he isn't a crazy man," said Sir Henry; "I can't forget the look in his eyes when he ran at me this morning, but I must allow that no man could make a more handsome apology than he has done."
Ga han noen forklaring på sin oppførsel ? ”
"Did he give any explanation of his conduct?"
“ Hans søster er hele hans liv, ” sier han. “ Det er naturlig nok, og jeg er glad for at han setter slik pris på henne. De har alltid vært sammen, og han har etter sin egen fortelling alltid vært en meget ensom mann uten annet selskap enn henne, at han syntes det var forferdelig for ham å miste henne. Han hadde ikke forstått, sa han, at jeg hadde fattet hengivenhet for henne, men da han med sine egne øyne at det virkelig var så, og at hun kunne bli tatt fra ham, var det et så hårdt slag for ham at han en stund ikke var herre over hva han sa eller gjorde. Han var meget bedrøvet over hva som var skjedd, og han erkjente hvor tåpelig og egenkjærlig det var av ham å tenke seg at han kunne beholde en så vakker kvinne som søsteren for seg selv hele livet. Når hun skulle forlate ham, så han heller at hun kom til en nabo som meg, enn til noen annen. Men under alle omstendigheter var det et hårdt slag for ham, og det ville ta noen tid før han kunne komme seg helt etter det. Han ville oppgi enhver motstand fra sin side hvis jeg ville love å la saken hvile i tre måneder og nøye meg med i mellomtiden å dyrke søsterens vennskap uten å kreve hennes kjærlighet. Det lovet jeg, og slik står altså saken nå. ”
"His sister is everything in his life, he says. That is natural enough, and I am glad that he should understand her value. They have always been together, and according to his account he has been a very lonely man with only her as a companion, so that the thought of losing her was really terrible to him. He had not understood, he said, that I was becoming attached to her, but when he saw with his own eyes that it was really so, and that she might be taken away from him, it gave him such a shock that for a time he was not responsible for what he said or did. He was very sorry for all that had passed, and he recognized how foolish and how selfish it was that he should imagine that he could hold a beautiful woman like his sister to himself for her whole life. If she had to leave him he had rather it was to a neighbour like myself than to anyone else. But in any case it was a blow to him, and it would take him some time before he could prepare himself to meet it. He would withdraw all opposition upon his part if I would promise for three months to let the matter rest and to be content with cultivating the lady's friendship during that time without claiming her love. This I promised, and so the matter rests."
En av våre små hemmeligheter er altså nå oppklart. Det er i alle fall noe å være kommet til bunns et sted i denne myren som vi hittil har vasset rundt i. Vi vet nå hvorfor Stapleton med misbilligelse på sin søsters beiler, selv når beileren var en så attråverdig mann som sir Henry, og dermed går jeg over til en annen tråd som jeg har trukket ut av floken, den gåtefulle hulken om natten, fru Barrymores forgråtte ansikt og Barrymores hemmelige vandring til vinduet mot vest. Ønsk meg til lykke, kjære Holmes, og si at jeg ikke har skuffet Dem som Deres utsending, at De ikke angrer tilliten De viste meg da De sendte meg hit. Alt dette er blitt oppklart ved en natts arbeide. Jeg sier “ ved en natts arbeide ”, men i virkeligheten var det ved to netters arbeide, for den første ble helt spilt. Jeg satt oppe sammen med sir Henry på hans værelse nesten helt til klokken tre om morgenen, men vi hørte ingen lyder av noen slags.
So there is one of our small mysteries cleared up. It is something to have touched bottom anywhere in this bog in which we are floundering. We know now why Stapleton looked with disfavour upon his sister's suitor--even when that suitor was so eligible a one as Sir Henry. And now I pass on to another thread which I have extricated out of the tangled skein, the mystery of the sobs in the night, of the tear-stained face of Mrs. Barrymore, of the secret journey of the butler to the western lattice window. Congratulate me, my dear Holmes, and tell me that I have not disappointed you as an agent--that you do not regret the confidence which you showed in me when you sent me down. All these things have by one night's work been thoroughly cleared.
Det var en høyst kjedsommelig tørn, og det endte med at vi begge to sovnet i stolen. Heldigvis tapte vi ikke motet av den grunn, men besluttet å gjøre et nytt forsøk. Neste natt skrudde vi lampen ned og satt og røkte sigaretter. Vi var så stille som mulig. Det var utrolig hvor langsomt timene snek seg frem, men vi holdt ut med den samme tålmodige interesse som jegeren betrakter fellen som han håper at byttet i. Klokken ble ett, og den ble to. Vi hadde nær for annen gang gitt opp i fortvilelse, da vi plutselig begge satte oss oppreist i stolene med alle sanser skarpt spent. Vi hadde hørt lyden av skritt utenfor. Vi hørte noen liste seg varsomt forbi, inntil lyden døde bort i det fjerne. Sir Henry åpnet forsiktig døren, og vi fulgte etter. Vår mann var allerede kommet rundt galleriet, og gangen i fullstendig mørke. Vi stjal oss forsiktig fremover. Vi kom nettopp i rette tid til å et glimt av den høye skikkelsen med det sorte skjegget og de runde skuldrene som listet seg på tåspissene ned gjennom gangen.
I have said "by one night's work," but, in truth, it was by two nights' work, for on the first we drew entirely blank. I sat up with Sir Henry in his rooms until nearly three o'clock in the morning, but no sound of any sort did we hear except the chiming clock upon the stairs. It was a most melancholy vigil, and ended by each of us falling asleep in our chairs. Fortunately we were not discouraged, and we determined to try again. The next night we lowered the lamp, and sat smoking cigarettes without making the least sound. It was incredible how slowly the hours crawled by, and yet we were helped through it by the same sort of patient interest which the hunter must feel as he watches the trap into which he hopes the game may wander. One struck, and two, and we had almost for the second time given it up in despair, when in an instant we both sat bolt upright in our chairs, with all our weary senses keenly on the alert once more. We had heard the creak of a step in the passage.
Han gikk inn av den samme døren som forleden. Dørkarmen tegnet seg skarpt i skinnet fra lyset, mens en gul lysbølge skjøt seg tvers igjennom det dype mørke i gangen. Vi nærmet oss så forsiktig som mulig, i det vi følte oss for med foten for hvert skritt, før vi våget å trede på gulvet med hele vår vekt. Vi hadde vært så forsiktige å trekke støvlene av oss, men det knirket og knaket allikevel i de gamle plankene for hvert skritt. Undertiden forekom det oss umulig at han ikke skulle høre oss komme. Men heldigvis er han nesten døv, og nå var han helt opptatt av hva han hadde fore. Da vi til slutt var kommet hen til døren og kikket inn gjennom den, fant vi ham sammenhuket foran vinduet med lyset i den ene hånden; det hvite, spente ansikt var presset mot ruten, aldeles som jeg hadde sett ham for to netter siden.
Very stealthily we heard it pass along until it died away in the distance. Then the baronet gently opened his door and we set out in pursuit. Already our man had gone round the gallery, and the corridor was all in darkness. Softly we stole along until we had come into the other wing. We were just in time to catch a glimpse of the tall, black-bearded figure, his shoulders rounded, as he tip-toed down the passage. Then he passed through the same door as before, and the light of the candle framed it in the darkness and shot one single yellow beam across the gloom of the corridor. We shuffled cautiously towards it, trying every plank before we dared to put our whole weight upon it. We had taken the precaution of leaving our boots behind us, but, even so, the old boards snapped and creaked beneath our tread. Sometimes it seemed impossible that he should fail to hear our approach. However, the man is fortunately rather deaf, and he was entirely preoccupied in that which he was doing. When at last we reached the door and peeped through we found him crouching at the window, candle in hand, his white, intent face pressed against the pane, exactly as I had seen him two nights before.
Vi hadde ikke lagt noen felttogsplan, men sir Henry er en mann for hvem den like vei alltid faller naturligst. Han gikk derfor rett inn i værelset. Barrymore sprang opp med et tungt stønn og stod skjelvende og ganske gråblek i ansiktet foran oss. Hans mørke øyne lyste i det hvite ansikt og stirret fulle av redsel og forbauselse fra den ene til den annen.
We had arranged no plan of campaign, but the baronet is a man to whom the most direct way is always the most natural. He walked into the room, and as he did so Barrymore sprang up from the window with a sharp hiss of his breath and stood, livid and trembling, before us. His dark eyes, glaring out of the white mask of his face, were full of horror and astonishment as he gazed from Sir Henry to me.
“ Hva gjør De her, Barrymore ? ”
"What are you doing here, Barrymore?"
“ Ingenting, sir Henry. ” Han var i så sterkt opprør at han nesten ikke kunne snakke, og skyggene fra det skjelvende lyse danset opp og ned. “ Det var bare vinduet. Jeg går hver natt rundt og ser etter om de er lukket ordentlig. ”
"Nothing, sir." His agitation was so great that he could hardly speak, and the shadows sprang up and down from the shaking of his candle. "It was the window, sir. I go round at night to see that they are fastened."
“Også i tredje etasje?”
"On the second floor?"
“ Ja, sir Henry, jeg ser etter alle vinduene. ”
"Yes, sir, all the windows."
Hør her, Barrymore, ” sa Henry strengt. “ Vi harsatt oss fore at vi skal se å sannheten ut av Dem. Det er derfor best at De sier alt, og jo før jo heller. Fortell nå og lyv ikke ! Hva gjorde De ved det vinduet ? ”
"Look here, Barrymore," said Sir Henry, sternly; "we have made up our minds to have the truth out of you, so it will save you trouble to tell it sooner rather than later. Come, now! No lies! What were you doing at that window?"
Han fullstendig hjelpeløst på oss og vred hendene som en mann som ikke vet hva han skal gjøre.
The fellow looked at us in a helpless way, and he wrung his hands together like one who is in the last extremity of doubt and misery.
“ Jeg gjorde ikke noe galt, sir Henry. Jeg holdt bare et lys opp foran vinduet. ”
"I was doing no harm, sir. I was holding a candle to the window."
“ Og hvorfor gjorde De det ? ”
"And why were you holding a candle to the window?"
Spør meg ikke, sir Henry — spør meg ikke ! Jeg gir Dem mitt ord på at det er en hemmelighet som jeg ikke er herre over. Jeg kan ikke si hva det er. Hvis det bare angikk meg selv, ville jeg straks fortelle Dem alt. ”
"Don't ask me, Sir Henry--don't ask me! I give you my word, sir, that it is not my secret, and that I cannot tell it. If it concerned no one but myself I would not try to keep it from you."
En plutselig tanke falt meg inn, og jeg tok lyset fra vinduet, hvor han hadde satt det fra seg.
A sudden idea occurred to me, and I took the candle from the trembling hand of the butler.
“ Han ha brukt det som et signal, ” sa jeg. “ La oss se om det kommer noe svar. ” Jeg holdt lyset på samme måten som han hadde gjort, og stirret ut i den mørke natten. Jeg kunne svakt skimte de sorte gruppene med trær og moens lysere flate. Månen var nemlig dekket av skyene. Jeg utstøtte uvilkårlig et triumferende rop; et svakt, gult lys brøt plutselig gjennom det mørke sløret, og gløden tegnet seg skarpt midt i vinduets sorte ramme.
"He must have been holding it as a signal," said I. "Let us see if there is any answer." I held it as he had done, and stared out into the darkness of the night. Vaguely I could discern the black bank of the trees and the lighter expanse of the moor, for the moon was behind the clouds. And then I gave a cry of exultation, for a tiny pin-point of yellow light had suddenly transfixed the dark veil, and glowed steadily in the centre of the black square framed by the window.
Se der ! ” utbrøt jeg.
"There it is!" I cried.
“ Nei, nei, det er ingenting, aldeles ingenting. Jeg forsikrer Dem, ” avbrøt Barrymore. “ Beveg lyset tvers over vinduet, Watson, ” sa sir Henry.
"No, no, sir, it is nothing--nothing at all!" the butler broke in; "I assure you, sir ----"
Se, det andre beveger seg også ! Vil De ennå nekte, slyngel, for at det er et signal ? Snakk ut. Hva er dette for et komplott, og hvem er Deres forbundsfelle der ute ? ”
"Move your light across the window, Watson!" cried the baronet. "See, the other moves also! Now, you rascal, do you deny that it is a signal? Come, speak up! Who is your confederate out yonder, and what is this conspiracy that is going on?"
Mannens ansikt antok plutselig et utfordrende uttrykk.
The man's face became openly defiant.
“ Det er min sak. Det vedkommer Dem ikke. Jeg har ingenting å si Dem. ”
"It is my business, and not yours. I will not tell."
“ Nåvel, så forlater De min tjeneste øyeblikkelig. ”
"Then you leave my employment right away."
“ Godt, sir Henry. Når jeg , så jeg. ”
"Very good, sir. If I must I must."
“ De har Deres avskjed. De burde virkelig skamme Dem. Deres familie har levet sammen med min i over hundre år under dette tak, og her finner jeg Dem midt oppe i et skjendig komplott mot meg. ”
"And you go in disgrace. By thunder, you may well be ashamed of yourself. Your family has lived with mine for over a hundred years under this roof, and here I find you deep in some dark plot against me."
“ Nei, nei, sir Henry